Med livet som innsats.

I dag tok jeg bussen litt lenger inn mot sentrum enn i går uten å skulle noe spesielt - bare se, gjøre meg kjent og passe på at jeg fant tilbake til der hvor bussen går motsatt vei igjen. Bussen går på hovedveien nedenfor der vi bor fra Batu Ferringih og følger den innover til sentrum og ender på havnen - og samme vei tilbake igjen så ofte som hvert 5.-10. minutt. Man betaler 1,40 ringgit pr vei, man putter bare pengene inn i en automat og får ikke veksel igjen. Et månedskort koster 100 ringgit og bare jeg finner et utsalgssted skal jeg kjøpe det. Noen steder er det markerte holdeplasser, andre steder stopper bussen der det er en utkjørsel, et hotell eller et leilighetskompleks.

Så det å ta bussen er veldig enkelt og et godt alternativ til bil - det som er utfordringen er å komme seg til holdeplassen på motsatt side av veien. Hovedveien har 2, 3 eller 4 filer i hver retning med betongskille i midten - og det er ingen fotgjengeroverganger, gangfelt eller trafikklys for gående. Man løper - med livet som innsats - over filene, hopper over betongklossene i midten og løper videre på andre siden. Det blir som å skulle krysse E18 ved Høvik for eksempel - og dette er noe alle gjør, ikke bare meg:-). Noen ganger må man stå på stripen midt mellom filene og det er det aller verste. Mopedene kommer jo overalt og tar ikke mye hensyn til filer eller striper. Når man går av bussen må man også passe på, mopedene kjører nemlig noen ganger på innsiden av bussen! - alt for å komme raskest mulig fram. Rart det går bra:-). Etter skoletid ser man mange pappaer som har hentet barn på skolen med moped, og da sitter det en unge foran ham og en bak ham. Men i følge to engelske damer jeg kom i snakk med på bussen i dag er det mye verre i Vietnam. Det er jo en liten trøst når man står der på stripa med biler og mopeder susende rundt seg:-).