Jul med tropisk vri.

God jul alle sammen:-) - håper alle får noen fine dager med familie og venner enten dere er hjemme eller ute i den store verden.
God jul blir det her også, selv om vi må klare oss uten både snø, kuldegrader og storm. I dag er det overskyet og det er jeg glad for siden det da er lettere å tenke at det muligens kan være kaldt ute - så lenge man er inne ihvertfall. Sitter her i shorts med pyntet og tent (plastikk)juletre, tente stearinlys og Fairytale of New York strømmende fra høytalerne - og selvsagt aircondition på - og funderer på hva som gjør at man får julestemning eller ikke. Tradisjoner og vaner man er vokst opp med er viktig, men i tillegg har jeg oppdaget at det andre gjør rundt deg også er avgjørende. Hjemme er julestemning nært knyttet opp mot snø, kulde, Sølvguttene, faste innslag på TV, gaver, lukt av julemat, julebord og samvær med familie - og til slutt det avgjørende: alle gjør det samme til samme tid og har de samme forventningene. I år prøver vi å gjøre alt vi kan for å lage hyggelig jul for Åro og Marte og Petter som er på besøk - og hyggelig er og blir det, ingen tvil om det - men julestemningen får vi ikke helt til. Vi har pyntet juletre, lagt alle pakkene under treet, vi har laget og spist julegrøt, som forøvrig går helt fint å lage av japansk ris, tent stearinlys, pyntet juebordet og barna har lett huset rundt etter den siste adventsgaven - helt i henhold til våre gode gamle tradisjoner. Og hvorfor får vi ikke julestemning? De 30 gradene og en luftfuktighet på 90% er ikke uvesentlig men det viktigste er at ingen andre gjør det samme som oss! Ingen andre (noen unntak selvsagt) spiser risgrøt, veldig få feirer jul på julaften, butikkene er åpne til 10 i kveld som vanlig og folk er på jobb som vanlig, folk trener, spiller fotball og lever en helt vanlig dag. Og det gjør det vanskeligere for oss å få denne spesielle følelsen. Men nå skal snart kalkunen stuffes og settes i ovnen, Waldorf skal lages og julegrøten gjøres om til riskrem, en CD med julemusikk vi har et eller annet sted skal settes på, rød kjole skal tas på, et glass vin helles opp, Marte og Åro skal få enda en klem - og så er det jul uansett hva omgivelsene våre tilsier.

GOD JUL FRA OSS I MALAYSIA:-) 

Pyntet bord og juletre.

Hjemmelagde julemus.

Risgrøt laget med japansk ris - amskte helt som den skal.

Åros adventskalender. Julaften fikk barna lapper med hint om hvor gavene kunne finnes - som vanlig. 

Stearinlys lager stemning.

Et julepyntet shoppingsenter

Juletre laget av bøker.

Lille julaften på Healy Mac`s Quiz night - Team Norway. Vi kom på andre plass 1,5 poeng bak vinnerne. Hadde det ikke vært for noen tricky apørsmål om asiatiske idrettsutøvere hadde vi vunnet:-). 

Byen som ble spart for atombomben.

Kyoto er en ganske liten by i japansk målestokk - bare 1,4 millioner innbyggere - men henger nesten sammen med Osaka og Kobe. Byen var i utgangspunktet planlagt som mål for en atombombe mot slutten av annen verdenskrig men ble til slutt byttet ut med Nagasaki. Siden Kyoto heller ikke ble ødelagt av andre bomber er den av de byene i Japan med flest og best bevarte førkrigsbygninger. Byen var hovedstad i over 1000 år fram til 1869, og har derfor mange flotte bygninger og over 1600 templer og hellige bygninger. Vi hadde bare en dag i Kyoto og det var egentlig altfor lite, vi fikk bare pirket litt på overflaten.

Pagoden til To-ji

Fantastiske tak

En av verdens største trebygninger.

Regnbue og nydelige høstfarger

5-etasjes pagode, den høyeste trebygningen i verden..

12 grader kjentes kaldt ut når man har bodd i tropene i 2 år.

Mange flotte portaler.

Nydelig inngangsparti til et hus.

Sorte dresser og kunstig mat.

Sorte dresser på vei til toget i morgenrushet.

Jeg har aldri sett så mange dresskledde menn og så mange draktkledde damer noen gang som i Japan, de var overalt. Sort hår, sorte dresser, hvit skjorte, sorte sko - alle så helt like ut og alle var målbevisst på vei enten til eller fra T-bane eller tog, til jobb eller hjem fra jobb. I løpet av de dagene vi var der tror jeg ikke jeg så en mann eller dame med jeans, bortsett fra turister, og nesten ikke en dame uten høyhælte sko. Jeg har tatt toget i rushtiden til jobb i Oslo rimelig mange ganger men har aldri opplevd å se kun sorte dresser i vogna - nå har jeg sett det. Jeg har heller aldri sett så orden i en togvogn som det vi så i Japan. Folk går rolig på toget, etter å ha stått pent to og to ved siden av hverandre i kø på oppmerkingen der dørene er når toget stopper, og dersom setene er opptatt stiller alle seg i to rader i midtgangen med ryggen mot hverandre og hendene festet i ringene i taket. Veldig ryddig og forutsigbart - og de hadde antagelig fått sjokk hvis de kom til Oslo og skulle trykke seg inn på toget uten køsystem og uten å vite hvor dørene vil være når toget stopper. Togene har også egne vogner for bare damer siden det har vært mye klager på at noen menn klår på damene eller trykker seg unødvendig tett inntil dem når det er trangt og fullt i rushtiden.
På kvelden da vi var ute for å spise middag så vi også de sorte dressene, ikke bare på vei hjem fra jobb men også inne på restauranter og barer. Roar, som har vært i Japan mange ganger med jobben, sier det er veldig vanlig at menn tar seg en del øl på vei hjem fra jobb, enten med kolleger eller med forretningsforbindelser, og at det ikke skjer bare én dag i uka. De er ofte ikke hjemme før i ti-tiden og ser antagelig ikke barna sine annet enn i helgene. Vi var innom noen steder vi trodde var restauranter men som viste seg å være barer og der satt det kun menn, i sorte dresser, og drakk øl. Overalt.

Kunstig mat utstilt utenfor restaurantene.

Utstilling av kunstig mat.

Utenfor veldig mange restauranter står det utstilt veldig naturtro kunstig mat som viser hva de serverer - og det er jo kjekt for oss som ikke skjønner japansk. Bortsett fra at vel inne i restauranten viser ikke menyene bildene og du må ta med servitøren på utsiden for å vise hva du vil ha. Kunsten å lage kunstig naturtro mat må rett og slett være en yrke i Japan. Litt som å leke med Fimo-leire eller trolldeig.
Det er mye god mat i japan, men det er en fordel om man liker rå fisk. Sashimi, altså bare rå fisk eller sushi uten risen om man vil, er det mest vanlige, og det kan man få servert til frokost, lunsj eller middag. Jeg syns det er kjempegodt, og velger å stole på at fisken er fersk og korrekt behandlet. Tempura-retter er også veldig vanlig og veldig godt. Tempura er matvarer som er dyppet i en slags deig og så stekt. Det kan være reker, fisk eller ulike grønnsaker og blir gjerne servert i sett sammen med ris, nudler og Miso-suppe.

Japansk er et pent og litt morsomt språk å høre på, etter min mening, og mye penere enn kinesisk som vi til daglig hører mye av i Penang. Kinesisk har korte ord og lyder mens japansk har lenger ord og mer musikalitet i måten de snakker på. Det høres ut som man er i en av Hayao Miyazakis animasjonsfilmer når de snakker med en litt lys stemme og en overdrevet intonasjon. Ganske morsomt. Roar har med sin språklige klisterhjerne lært noen ord og klarer bl.a. å bestille mat og finne ut av hva maten er laget av. Jeg lærte meg at fonetisk er ordene for ja = hai, hade = sayonara og takk = arigato med trykk på o-en. Det er ikke så mange japanere som er gode i engelsk så det er vanskelig å klare seg uten og lære noen nødvendige ord. Vi har blitt bortskjemt ved å bo i Penang hvor alle snakker engelsk.

En meget spesiell bar i en av de underjordiske gangene som går til togstasjonen. Det er kun en bardisk med noen stoffbiter som henger ned og dekker kundenes hode og øverste del av kroppen. 

En bar, også med stoffbiter som henger ned i døråpningen.

Venter på toget til flyplassen.

Tempura

Sashimi

Meny

En av restaurantene vi spiste på - også her stoffbiter i døråpningen.

Ett innlegg til om Japan følger.

Høst i øst.

Japan var helt fantastisk, en opplevelse, selv om veien inn i landet var litt kronglete - for meg. På vei mellom Penang og Singapore eller Singapore og Osaka falt den siden med bilde og personlig info ut av passet! Det viser seg forøvrig at det er en svakhet ved pass utstedt mellom 2002 og 2006 - så sjekk! Et pass med en løs side er ikke et godkjent pass og dermed ville ikke japanske immigrasjonsmyndigheter slippe meg inn i landet. Roar og Åro hadde kommet gjennom mens jeg ble tatt med inn på et bakrom, bryskt bedt om å sitte ned og uten å få vite noe mer overlatt til meg selv. Lenge. Jeg kunne se Roar og Åro stå på andre siden av immigrasjonslukene men jeg kunne ikke snakke med dem. jeg prøvde å spørre noen som jobbet i et kontor utenfor hva som skjedde og om hvor lenge jeg måtte sitte der, men fikk fortsatt bare beskjed om å sitte ned! Jeg fikk etterhvert vite at de prøvde å fa tak i  den norske ambassaden i Tokyo men siden det var sent på kvelden var de stengt. De måtte på en eller annne måte få bekreftet at jeg var meg og at jeg ikke var kriminell eller at jeg hadde forfalsket passet. Det tok omtrent 3 timer før de ga meg lov til å komme inn i landet med et offisielt dokument stiftet inn i passet som sa at jeg kun hadde lov til å bevege meg mellom hotellet vi skulle bo på og ambassaden i Tokyo for å få nødpass. Ikke nok med at jeg måtte sitte 3 timer på bakrommet, da vi endelig kom gjennom alle sammen og skulle gjennom tollen ble vi stoppet, som de eneste gjenværende på hele flyplassen, og all bagasjen vår ble åpnet og gjennomsøkt. Det skjer jo nesten aldri! Det var blitt så sent på kvelden etter alle hindringene at flytoget hadde sluttet å gå, og da var taxi eneste mulighet. Og det var da vi skjønte at vi var i et land med litt andre priser enn her i Malaysia. Taxituren kostet så det svei.
Det første vi så da vi begynte å nærme oss hotellet vårt var horer av alle kjønn. De sto på hvert gatehjørne utenfor barer, massasjesteder med tvislsomt utseende, og området så ikke spesielt innbydende ut. Nabohotellene kunne friste med timepris på rommene. Hotellet vårt var fint og rommet stort og romslig, men vi ville nok foretrukket at det lå et annet sted.
Tokyo er 60 mil unna Osaka og siden vi bare hadde 4 dager til rådighet for å se og hygge oss mest mulig var det kjedelig å vite at vi måtte dra helt dit. Men vi hadde ikke noe valg, jeg ville verken komme ut av Japan eller inn i Malaysisa igjen uten et nytt pass. Vi dro til Tokyo og fikk nødpass, men ellers fulgte jeg ikke ordren jeg fikk om å holde meg på hotelrommet. Jeg var både i Kyoto og rundt i Osaka - hvor ofte blir man spurt på gata om å vise pass eller visum? Aldri.
Åro var syk og var på hotellrommet hele dagen mens Roar og jeg tok hurtigtoget Shinkansen til Tokyo, og det var en opplevelse i seg selv. Toget går i 300 km/h og gjør unna de 60 milene på 2,5 time, men er fryktelig dyrt, nærmest flypris. Jeg fikk sett 3776 meter høye Mount Fuji fra togvinduet og det var en stor bonus - fjellet er helt nydelig. Hvis jeg har muligheten til å komme til Japan en annen gang vil jeg gjerne prøve å gå opp til toppen. Bortsett fra å besøke ambassaden og få nødpass rakk vi ikke å se så mye av Tokyo men jeg fikk et inntrykk. Man trenger litt mer tid enn et par timer for å se og oppleve en by hvor det bor utrolige 30 millioner mennesker. Det var fantastiske høstfarger på trærne rundt keiserpalasset og jernbanestasjonen - og storbyfølelsen var ikke spesielt påtrengende.

Fantastiske høstfarger

Blå himmel, høstfarger og 12 grader. 

Mount Fuji

Det ødelagte passet og mitt oransje nødpass.

På vei inn på Shinkansen. Legg merke til de blå feltene på perrongen, de er til å stille opp i kø på.  Ikke noe kaos foran dørene her i landet. 

Maki-ruller og kaffe til frokost på toget. 

T-bane-oversikt.

Flere innlegg om Japan følger.

Kinesisk bryllup

Lørdag var vi i bryllup til en av Roars kinesiske kolleger, og det var definitivt annerledes enn andre bryllup vi har vært i. Brudgommen, som har gitt seg selv navnet Jonas siden kinesiske navn er vanskelige for de fleste og bruden, Michelle, er begge malaysiske kinesere. Han er fra Penang og hun fra Kuala Lumpur - og derfor ble bryllupet holdt i, eller rettere sagt utenfor, KL. Roar og jeg fløy ned til KL lørdag formiddag og tok taxi fra flyplassen til hotellet bryllupet skulle være på og som vi hadde bestilt rom på. Vi kjørt et stykke gjennom flere av de store(av meg forhatte) palmeoljeplantasjene som omgir KL og endte opp i et slags industriområde for IT-bedrifter som kalles Cyberjaya. Herregud for et sted å ha bryllupsfest tenkte jeg, og så for meg et grått kjedelig hotell. Så feil kan man altså ta. Der ute i ingemannsland lå det et nydelig resort som så ut som det var flyttet fra en strand i Thailand. Resepsjonen var en stor tradisjonell trebygning og hotellrommene lå i små bungalower som omkranset et stort svømmebasseng som lå i tre nivåer nedover. Masse palmer og grønne planter omkranset det hele - og selv om havet var langt unna ga alt en følelse av at stranda var rett nedenfor. Rommet vårt var helt nydelig og antagelig større en en gjennomsnittlig Oslo-leilighet. Vi hadde god tid før middagen og nøt noen avslappende og hyggelige timer på terrassen vår med noen glass med kald drikke i.
Bryllup for kineserne består av en offisiell seremoni, som er det egentlige giftemålet, og festing to-tre dager til ende helgen etter seremonien. Det blir som regel bedt mange gjester, her var det ca 200 (herav 7 vestlige), for å vise at man har råd til det. Det er også viktig å servere mange retter og masse mat, vi fikk 8 retter på denne festen. Etter drinken vi fikk i hagen går alle til et bord utenfor inngangen og registrerer seg med navn, gir fra seg pengegaven og får vite bordplasseringen sin. Man gir alltid penger i kinesiske bryllup, aldri gaver. Det er best hvis summen inneholder flest mulig 8-tall siden det er et lykketall og at summen sånn ca dekker det middagen koster. Vi ga RM288 siden vi ble tipset om at det var en passelig sum, man må ikke gi for lite men heller ikke for mye.

Brudommen i midten med gode kolleger. 

Etter at alle har satt seg kommer bruden kledd i hvit brudekjole inn arm i arm med sin far og går oppover den rød løperen som ligger midt i salen og setter seg ved bordet øverst i rommet. Det er det eneste i løpet av kvelden som minner om et bryllup - resten er middag og fest. En times tid senere har bruden allerede skiftet til vanlig selskapskjole. Det er ingen taler, ingen sanger annet enn bandet som spiller hele kvelden og ingen brudevals eller annen dans. Men hele kvelden vises det bilder på to store lerreter av bruden og brudgommen fra de var små, ungdommer, studietid og etter de ble sammen. Det blir spist i timesvis og det blir drukket. Kelnerne går rundt og fyller opp glass med øl og vin hele kvelden, til og med wiskey går de rundt og serverer til maten! I 11-12-tiden er det slutt og de fleste går og legger seg, bortsett fra oss og noen andre av Roar og Jonas` kolleger. Vi blir sittende en stund utenfor i den varme mørke natten og prate og le. Kvelden var utrolig  hyggelig, både fordi det var hyggelige folk å ære sammen med og fordi det var morsomt å oppleve bryllup i et annet land med andre skikker og tradisjoner.

Invitasjonen

Bruden og hennes far ankommer festen.

Bordoppdekning

Menyen

Jaaaaaaaaamsing. Betyr noe lignende skål og ropes ut med mange aaa-er. Brudeparet går rundt til alle bordene og roper og skåler med alle.

Jaaaaaaaaaaaaaaaaamsing!

Brudgommen i midten med kollegenes koner.

Kollegagjengen.

Elsker mine nye sko - men jeg som er høy fra før, hvertfall i forhold til asiater, ble fryktelig høy med disse.