Med startnummer gjennom jungelen.

Siden jeg, sammen med en del andre damer, hver eneste mandag er ute og går vår ukentlige monday morning hiking i Penang Hill-området var ikke ideen om a melde seg på en konkurranse i det samme kjente terrenget så fremmed. Seks av oss valgte å delta; Judy fra Irland, Denise fra USA, Elke fra Tyskland, Shashi fra Malaysia, Yukie fra Japan og meg - ganske så internasjonal gjeng. Påmeldingsfristen til det som i år kalles D`Nonce Penang International Hiking Challenge gikk ut kun to uker før løpet så det vi ikke hadde av kondis og styrke fra før var litt sent å gjøre noe med. Fire av oss hadde en testtur en uke i forveien og klarte da greit 7 km på 2 timer og regnet da med at 9,5 km lange løpet skulle gå greit innen de 3 timene som var kravet. Nå må det sies at dette ikke er et gateløp, det er et terrengløp - og det er ikke flatt, det er veldig bratt. I tillegg til at det er hundrevis av deltagere som på samme tid skal komme seg fram på smale, kronglete, bratte, stedvis steinete og stedvis sølete stier. Det lå til rette for kaos og trengsel og det ble det. Spesielt siden ikke alle var vant til å gå ute i terrenget, det var helt tydelig mange som bare har jogget langs flate veier eller inne på tredemøller og mange som hadde vanvittig dårlig skotøy for flere timer ute i ulendt terreng. De fleste av oss som går mye bruker hiking-sko eller fjellsko/-støvler men joggesko går også greit. Men baskeballsko, håndballsko eller barfotsko med fem tær egmer seg særdeles dårlig. De med innesko hadde ikke grep i det hele tatt på glatt gjørme og skled mer eller mindre ukontrollert nedover i nedoverbakkene og de med barfotsko hadde store problemer over skarpe steiner. Ikke rart det ble kø - og da har jeg ikke nevnt de som stod og spydde i oppoverbakkene (mannfolk som ikke kjente sine egne grenser?) eller som bare stoppet midt i stien for å puste ut eller for å ta en prat eller de som ikke klarte å forsere helt enkle hindringer i naturen.

Vi er klare - kvart på syv, før det var blitt lyst. 

Løpet begynte kl 7 om morgenen søndag og  mennene startet 15 min før oss damene. Det var mange menn, og blant dem noen proffe afrikanske løpere som nærmest danset seg gjennom løypa, og betydelig færre damer - og overraskende få expats i forhold til lokale. Da startskuddet gikk begynte de fleste å løpe eller jogge den 1,5 km flate strekningen før stigningen setter inn. Vi valgte rask gange som oppvarmning. og nøyaktig som vi antok, tok vi igjen veldig mange av joggerne da vi i godt tempo begynte å forsere stigningene, som . Vi tok igjen mange, til og med mange menn, og vi fikk igjen for all timene og mandagene vi har svettet og strevet i de harde bakkene som vel halvparten av veien består av terrengtrappetrinn - mange trappetrinn - og resten av veien er bratt ulendt terreng med steiner, røtter og gjørme.

Jeg brukte ca 1 time og 10 min på stigningen, som er totalt 520 høydemeter, opp til toppen av Bukit Cendana (539 moh) og 1 time ned igjen en annen og lenger vei tilbake til utgangspunktet i Youth Park. Jeg løp, skled og hoppet nedover og syns det var gøy siden jeg hadde gode sko og tydeligvis behersker kunsten å se hvor man bør sette beina før man er der. Jeg løp forbi mange som sleit med med akkurat det. Jeg er i utgangspunktet ikke veldig glad i å løpe men i terreng som dette var det overraskende gøy, nettopp fordi det var krevende ble det til at jeg glemte at jeg ble sliten. Men rett oppover er det ikke mulig for vanlige mennesker å løpe, altfor bratt.

Jeg kom i mål etter 2 timer og 10 min, litt men ikke mye etter de andre jeg startet sammen med, og det var langt bedre enn de 3 timene som var oppgitt som grensen for godkjent løp. Jeg var litt for treig i den siste kneika opp mot toppen og ble dermed liggende etter noen sinker et stykke på vei ned igjen før jeg klarte å forsere dem. Ikke bare lett når de ikke vil slippe deg fram, jeg måtte utenfor stien og nærmest kaste meg den en skrent der andre brukte tau for å komme ned. Jeg var fryktelig sliten da jeg var ferdig, rett og slett svimmel. Selv med vannsekk på ryggen ble det nok litt lite vann underveis, det er rimelig varmt selv på morgenen, og blodsukkeret var antagelig for lavt. Etter en kjapp energi-bar og mer drikke føltes alt bra igjen, og muskulaturen kjennes helt grei ut både da og nå.

Løpet var en flott opplevelse, selv om jeg var mer sliten i den siste kneika før toppen enn jeg hadde håpet, og jeg håper jeg kan delta til neste år også. Nå vet jeg hvordan løpet er og skal, selv om ruten endres fra år til år, definitivt ta flere raske turer helt til toppen i året som kommer (dersom noen andre vil være med - for mange farlige slanger til at man kan gå alene). Det er tross alt gøy å fa medalje:-).

Denise, Judy, Elke, Shashi, Yukie og meg i målområdet.

Fornøyde jenter med medaljer.

Vi syns vi fortjente noen deilige kalde øl etter en slik innsats.

På øytur i Andamanhavet.

Første uke av påskeferien dro vi på ferie til en liten thailandsk øy i det sydlige Andamanhavet, det vil si utenfor vestkysten av Thailand, et godt stykke sydvest for Phuket og nordvest for Langkawi og den malaysiske grensen. Denne lille øya som bare er 1 x 2 km i størrelse ligger ganske langt vest og mellom den og India treffer man bare på Andamanøyene. Det går ikke fly dit så båt er eneste alternativ, enten fra malaysiske Langkawi eller fra fastlandet i Thailand. Vi valgte å ta ferge i 2,5 fra Penang til Langkawi, vi kunne ha flydd, og deretter en ny speedbåt-ferge som tok ca 1 time fra Langkawi til Koh Lipe. Fergene her er ikke helt som jeg forventet, når jeg tenker på ferge tenker jeg Bastøferga eller en av de store som går på vestlandet med både biler, busser og passasjerer. Fergen fra Penang til Langkawi er en relativt liten lang smale båt som har seter som i en buss, ingen café, ingen uteplasser og vinduer man ikke kan se ut av. Realtivt klaustrofobisk. I tillegg er det så kaldt pga den kraftige airconditioningen at man må ha på seg godt med klær, mye mer klær enn vi vanligvis bruker her i varmen. Vi har tatt samme båt tidligere, til Pulau Payar, så vi var klar over at det var kaldt - Roar hadde med fleecegenser og den misunte jeg ham - men klarte likevel ikke å kle oss nok. Min tynne jakke og to store skjerf var bare ikke nok. Fergen fra Langkawi til Koh Lipe er enda mindre, bare 50 seter, og er en åpen båt med tak som bare skjermer for solen - og ikke for regnet. Vi kjente veldig godt regnet piske inn fra alle kanter når båten freste avgårde med sine 4 utenbordsmotorer à 250 hester i regn og kraftig vind. Denne dagen vi dro, lørdag 31. mars, viste seg å være den dagen med dårlig vær! det så ikke så verst ut inne i den beskyttede havna, men da vi kom ut på åpent hav fikk jeg rett og slett litt sjokk - og jeg var reddere enn jeg har vært noengang på sjøen. Herregud - båten speedet opp, vi hoppet på bølgene og slo hardt ned igjen - vi hoppet i setene, jeg holdt meg fast til fingrene stivnet og sa herregud eller oh my god flere ganger enn jeg liker å tenke på. Himmelen var grå, havet var grått og store tunge, svarte skyer truet i horisonten - det så ikke bra ut.

Skypumper, to av dem forsvinner bakover.

Omtrent halvveis så jeg noe merkelig, en høy sylinder som jeg lettere sjokkert innså var en skypumpe eller tornado. Den kom mot oss med stor hastighet, ble større og større og jeg så vannet sprute opp rundt den og at "skyen" snurret oppover og rundt veldig raskt. Om ikke det var skummelt nok ble det verre når båtføreren stoppet opp båten fordi han regnet med vi ville se på dette naturfenomenet og ta bilder! Jeg vill bare at båten skulle kjøre raskest mulig unna. Etter den ene hadde passeret båten og forsvunnet bakover kommer en til! - og enda en!. Tre skypumper på rad! Helt utrolig og jeg trodde ikke helt mine egne øyne - tviler på at jeg noengang får se noe lignende igjen. Jeg tviholdt på redningsvesten, som den eneste, og var ikke helt sikker på hva som ville skje dersom båten ble truffet av en eller flere av tornadoene - mange skrekkbilder fra tornadoers herjinger i USA for gjennom hodet. Etter alle tre hadde passert båten knipset jeg noen bilder - ja jeg hadde åndsnærværelse nok til det - og det er rimelig spektakulært. Det ser faktisk ut som bildet er tatt i svart/hvitt - alt er så grått. Og virkelig spesielt blir det når man ser bildene som er tatt dagen etter - alle de nydelige fargene, grønt vann, blå hinmel og hvit sand. Vanskelig å skjønne at det kun er timer mellom bildene.

En av skypumpene.

Men øya vi kom til var verdt all redsel - for et nydelig sted! Øya er liten, uten biler og vanlig strømforsyning. Aggregat forsyner øye med strøm og mopeder eller golfbiler bidrar som taxier og familietransportmiddel. Fergen kommer inn på den sydlige hovedstranda og vi blir fraktet helt inn til stranda og immigrasjonskontoret av de tradisjonelle thailandske langbåtene. Vår bungalow ligger på nordspissen av øya, Mountain Resort, og selv om det kun er ca 1 km er det litt langt å dra kofferter på sandstiene. Vi burde selvsagt som alle backpackerne på øye hatt sekker med oss, men vi hadde bare en. Dermed blir vi palssert i en av øyas taxier - en moped med sidevogn. Litt av et syn, 4 mennesker (inkl sjåføren), 2 kofferter, en sekk og håndbagasje på èn moped - på sandete, smale humpete stier. Vi hadde bestilt 2 bungalower, en til Roar og meg og en til Åro og hennes venninne Hannah - som sammen med sin familie var der samtidig med oss. De to 15-åringene koste seg skikkelig i egen hytte nærmest mulig stranda. det unike med Koh Lipe er den avslappede stemningen, det kare vannet og de fantastiske hvite strendene med sand som føles som en mellomting mellom sukker og melis. Med så mange backpackere blir stemningen veldig avslappet - man trenger egentlig bare et par flip flops, en shorts, en bikini og noen singleter. Men jeg hadde jo selvsagt og som vanlig med altfor mye klær - visste ikke helt hvordan det var der. Til tross for alle backpackerne, mange var fra Sverige og Norge, fikk vi ikke følelsen av å være på et partysted og overhode ikke slik vi har hørt det er i Kuta på Bali for eksempel. Selvsag er det strandbarer og utesteder men ingen neonskilt og strippebuler slik vi så i Phuket. Rett og slett avslappet - strandbarer hvor man ligger henslengt på tepper i sanden med en drink i hånden og en trekantpute under hode mens man ser utover havet.

En av dagene leide vi to familiene sammen en båt som tok oss til noen av de omkringliggende øyene i det som itgjør Tarutao marine national park. Vi hadde snorklingutstyr med og fikk snorklet p åflere forkjellige nydelige steder. Vi så fantastisk korallrev og nydelige eksotiske fisker i det klare klare vannet. Jeg klarte tilog med å lokalisere to små Nemo-fisker og de er ikke lette å finne. De er så små og redde at de aldri beveger seg langt fra sjøanemonene de bor i. Jeg ble helt forelsket i de små orange-hvite-sorte stripete små fiskene og syntes jeg hørte stemmen til Trond Viggo Torgersen som pappaen når jeg så fiskene under meg. Det var nemlig en liten og en litt større som svømte ut og inn av sjøanemonen akkurat som i filmen. Helt skjønne:-). På en av de nydeligste strendene jeg har sett på en øde øy (en del av najonalparken og ikke bebygd) gikk vi i land og fikk servert lunsj av båtføreren vår. Lunsjen var vel ikke noe spesielt å skryte av - en boks til hver med kald kokt ris og noen kalde kyllingbiter - men stranden og snorklefascilitetene var helt utroilig. Vi hadde noen utrolig herlige dager med sol, strand, massasje, nydelig Thai-mat, kald øl og hyggelig selskap - og for ikke å glemme noen fantastisk deilige før-middags Gin Tonics på vår nydelige utsiktsveranda:-).

En av øyas taxier.

Strandbar.

Nydelig gate.

Ny form for gjenbruk av ølflasker.

Politibil.

Utsikt fra terrassen.

Ett skilt er ikke nok.

Vi sitter praktisk talt i kjøkkenet og spiser.

Åro i vannet.

Mountain Resort og noen av bungalowene.

Mmmmm - deilig.

Stranda nedenfor bungalowen vår.

Hovedgata på Koh Lipe

I hovedgata.

Avslappet stemning også blandt butikkeiere:-)

Nydelig solnedgang.

Den typiske langbåten med sin karakteristiske motor med lang stang ned til propellen.  

Jordskjelv og dramatikk.

Onsdag denne uken var den mest spesielle dagen jeg har hatt her - ihvertfall den med mest forvirring og redsel og også den dagen hvor mye gikk galt.
Jeg må begynne med å fortelle litt om jobben min, for jeg var nemlig på jobb denne spesielle dagen. For et par måneder siden begynte jeg å jobbe i en kombinert café og delikatesseforretning som drives av et engelsk/tysk par jeg kjente fra før. De trengte mer hjelp en til to dager i uka og jeg syntes det var spennende å lære noe nytt, en ny bransje i et nytt land og føle at også jeg gjør noe fornuftig. Jeg selger mat og varer, jeg lager sandwicher og kaffe, jeg vasker opp, tørker støv, snakker med kunder og ellers alt som trengs å gjøres - bortsett fra å lage mat på kjøkkenet. Det har vi kokker til. Jeg har også blitt lært opp i butikkdatasystemet og gjør mye forskjellig der, lagerjusterer, legger inn nye varer og priser og mye av det samme jeg er vant til fra bokbransjen. Vi scanner det meste av varer og har full varelagerstyring - og er veldig avhengig av av kassa fungerer. Noe alle i butikk vet mye om.
Så denne spesiele onsdagen starter med at jeg i det jeg drar hjemmenfra 9.30 for å dra på jobb glemmer både mobilen og pad`en min som begge lå til lading. Jeg har som regel pad`en med meg fordi jeg leser bøker på den når jeg har pause. Det er kjedelig å være uten disse men vanligvis ikke veldig kritisk Når vi skal åpne kl 10 viser det seg at det ikke er mulig å få igang hverken kassesystemet eller noe annet på datamaskinen, og eieren som alltid er innom på morgenen prøver det meste som er mulig av kabler, av og på, rebooting - men ingenting hjelper. En datafyr blir oppring og vekket (tidlig om morgenen dette!) og lover å komme innom i løpet av dagen. Ikke veldig oppløftende. Så vi - jeg og min kollega, en ung lokal gutt på 19 år, starter dagen med å skrive opp alt vi selger slik at det kan slås inn på kassa senere. Og dette viser seg å bli være en meget travel dag siden det er en public holiday for å feire innsettelsen av den nye kongen i Malaysia. Mange har fri og dermed mer tid til å handle og spise frokost og lunsj. Arbeidsfordelingen blir slik at jeg skriver og regner og har med penger å gjøre samtidig som jeg lager sandwicher innimellom, mens kollegaen min lager kaffe og annen mat og serverer. Jeg er veldig glad jeg har vokst opp i en tid da vi måtte lære å regne i hodet og faktisk klarer å gi igjen penger uten å måtte taste alt inn på kassa. For meg er det helt naturlig, men de unge får jo fullstendig panikk når de ikke kan lese på skjermen hvor mye veksel de skal gi igjen. Så derfor var jeg pengesjefen denne dagen. Fryktelig hektisk men det var moro - alt gikk helt strålende - kundene led ikke under at ikke kassa virket.
I firetiden stod vi bak disken og pustet ut etter noen hektiske timer og plutselig kjente jeg disken rørte på seg. Jeg lurte på å om jeg var blitt rar, men spurte de andre om de kjente at det rørte på seg. Plutselig kjente alle det, diskene ristet, vannet i muggen skvulpet, lampene svingte og vi skjønte at det faktisk var et jordskjelv på gang. Jeg har aldri kjent noe slikt før og syntes egentlig det var litt spennende - og dette var ikke et så kratig skjelv her hos oss at det var noe fare på ferde vel å merke. Mulig det kjentes mye verre ut for de som bor høyt oppe i blokker. Det holdt på en stund men da det var over tenkte vi ikke noe mer over det, kunder kom og gikk og alt var tilsynelatende normalt. Vi hadde ikke noe intenett denne spesielle dagen og ikke hadde jeg telefon så jeg levde i lykkelig uvitenhet om hva som egentlig var i gjære. Roar var hjemme siden det var fridag og fikk etter en stund tak i meg via fasttelefonen i caféen og fortalte at det var sendt ut tsunamivarsel og at vi måtte komme oss i sikkerhet. Vi hadde noen timer å oss siden tsunamien ble varslet til å treffe Penanng kl 21.03, men jeg ble ganske stresset. Åro var på Gurney - kjøpeseneteret - sammen med noen venner og det ligger helt nede i vannkanten. Jeg måtte være på jobb til vi stengte kl. 18.00 i tillegg til å  gjøre alle stengerutiner så halv sju var jeg klar til å kjøre hjem. Roar hadde en time tidligere forsøkt å kjøre hjemmefra og til meg på jobben for å gi meg telefonen og for at vi sammen kunne plukke opp Åro for deretter å kjøre til et sikrere sted oppe i høyden - men trafikken var helt kaos, det stod helt fra der vi bor og innover mot Gurney og caféen siden turister og andre ble evakuert fra strandområdene. Han kom seg ingen vei. Og da begynte jeg å føle litt panikk - hva om jeg ikke finner Åro? og hva om jeg ikke kommer meg hjem?. Jeg ringte Åro før jeg dro fra jobb og ba henne ta en taxi hjem umiddelbart og hvis det ikke var ledig taxi skulle hun stå i veikanten å vente på meg. Det viste seg at trafikken fra jobben og hjem til oss var helt greit, det var motsatt vei som var problemet - alle ville bort fra strandområdene. Åro hadde fått taxi og kom seg hjem. Mens jeg stod i lyskrysset rett ved der vi bor 18.45 kom et nytt skjelv, bilen ristet skikkelig fra side til side, og jeg ble mer redd. Vel hjemme var jeg mest glad for at vi var samlet alle tre, men vi var ikke helt sikre på hva vi så skulle gjøre. Huset vi bor i ligger i et helt flatt område ganske nær sjøkanten - vannet kan bare sige rett inn, trenger ikke være store bølgen en gang så vi var usikre på om det vill være trygt å være der. Vi kunne sitte i 3. etasje å være trygge antagelig, men vi visst jo ikke hva som evt ville komme. Firmaet til Roar hadde gitt ansatte beskjed om å komme seg i sikkerhet, så vi endte opp med å pakke det mest nødvendige for å klare oss ute oppe i en høyde en natt og Åro tok med sitt kjæreste eie, gitaren sin. Da vi skulle til å kjøre ringte en venn, faren til Åros venninne, og sa vi var velkommen til deres leilighet i en av blokkene. Så da valgte vi det, og fikk uansett en veldig hyggelig kveld med gode venner, et par øl og kinesisk take away:-). Vi fulgte med på nyheter og skjønte etterhvert at det ikke ville komme noen tsunami - heldigvis. Vi dro hjem for natten og akkurat der og da jeg satt igjen med en følelse av å ha overreagert - men man vet jo aldri, vi turde ikke ta sjansen. Det kunne ha kommet en reprise på 2004-tsunamien og selv om Penang ligger godt beskyttet innenfor Sumatra var det 40 som døde her den gangen. Og det viste seg at mange faktisk satt oppe i den åsen som jeg hadde tenkt vi skulle dra opp til, strendene var tomme, kjøpesenteret var tomt, gatene langs vannet var tomme - det var mange som tok dette alvorlig. Heldigvis. Men vi så ikke noe til den panikken jeg leste om i avisene som hadde oppstått f.eks. i Phuket og andre feriesteder i Thailand. Der var det helt vilt - mange av de lokale der opplevde den forrige tsunamiens forferdelige tragedie og man kan godt skjønne panikken.
Dette var den første testen etter 2004 på om tsunamiberedskap og -informasjon var blitt bedre i landene rundt det indiske hav. Noe er helt sikkert blitt bedre, men det er ikke bra nok her hos oss. Det kjørte riktignok noen biler rundt på utsatte steder og advarte folk, men generell info var det dårlig med. Roar måtte hente info på norske og andre lands nettsider - de malaysiske var ikke tilgjengelige! Det er for dårlig.
Morgenen etter var en helt vanlig dag, jobb som vanlig og alt var som om ingenting hadde hendt. Det var kanskje det merkeligste av alt - at en så spesiell dag bare går over i en helt vanlig dag. Bortsett fra spørsmålet jeg fikk fra den hyggelige vakten i vakthuset vårt da jeg gikk forbi der i går kveld: "Where were you earthquake-time yesterday miss?". Det er det nye "hvor var du da Oddvar Brå brakk staven"-spørsmålet:-).