Flytting og ny start.

I forrige uke flyttet vi inn i nytt hus og jeg føler meg veldig hjemme. Nå bor vi i rekkehus - endeseksjon - med hage, "vinterhage" og 300 kvm fordelt på 3 etasjer. Leiligheten vi bodde i var veldig flott og mer enn stor nok, men vi ble veldig plaget av støy og det ble etterhvert helt uutholdelig. Vi flyttet inn som en av de første i den helt nye blokka og det viser seg at når en blokk her er ferdig er den ikke ferdig. det er bare skallet eller bare det helt nødvendige av leilighetene som er ferdige og resten gjøres ikke før leiligheten er solgt. Og resten menes innstallering av aircondition, som krever boring i betong, innsetting av kjøkken, som krever boring i betong, bad som krever boring i betong osv osv. Det ble boret og drillet i betong over oss, ved siden og under oss i 5 måneder - da orket ikke jeg mer og klaget til huseieren. Jeg kunne ikke be med meg noen hjem på dagtid og omtrent ikke snakke i telefonen - aldri mulig å vite om man kunne snakke sammen. Huseieren vår, som er en veldig hyggelig flott kinesisk dame, lot oss oppheve leiekontrakten og sa samtidig fra om at hun hadde dette rekkehuset til utleie også. Etter å ha sett på mange leiligheter, enten for dyre, stygge eller usentrale valgte vi dette - selv om det innebar å miste tilgang på basseng. Og vi angrer ikke. Huset er kjempefint - huseieren har som vi fra før visste veldig god smak - møblene er fine og alt er lyst og delikat. Hagen så ikke ut da jeg var her og kikket og jeg forsikret meg om at vi fikk lov til å gjøre utbedringer i hagen på egen hånd. Da vi flyttet inn viste det seg at huseieren hadde hatt gartner her og lagt nytt grass og plantet nye planter - alt så helt strøkent ut. Hun sender til og med sin egen maid ned her en gang i uken for å stelle i hagen! Jeg vanner i tillegg hver dag nå som alt er nyplantet. De som bodde her tidligere var koreanske og de var, som mange andre asiater, aldri ute verken i hagen eller på terrassene. Dørene hadde faktisk rustet fast!
I første etasje har vi kontor, stue, "vinterhage" eller court yard, kjøkken, spiseplass, bad, vaskerom, maids room og maids bath. I andre etasje er det master bedroom med bad, TV-stue og 2 soverom/gjesterom med bad. Tredje etasje er Åro sitt domene og har et stort soverom med bad og takterrasse.
Huset ligger inne i et innelukket område med sikkerhetsvakter og bommer, og rett over gaten for et hyggelig område med park, båthavn, restauranter, barer og noen butikker. Litt for enkelt noen ganger å bare gå de få skrittene over til restauranter eller den irsk puben:-). Det er et helt klart vestlig preg på dette området og prisene er jo også deretter - man får ikke middag til 10,- her. Men veldig hyggelig og veldig sosialt - man treffer ofte kjente.
Hverdagen begynner å normalisere seg - jeg er i gang med bokklubbene, FAU, sying og de vanlige gåturene sammen med andre damer, Roar er i gang med fotballtreninger og -kamper og Åro er vel i gang med skole og venner. Ser ut til at det  blir lettere for henne nå når hun er med fra starten av året, det var ikke så heldig å bli kastet ut i halvveis i året som hun ble i januar. Hun virker fornøyd og glad:-). Gåturene våre har fått et lite anstrøk av anspenthet etter at jeg og Kristin i forrige uke nesten snublet over en diger 2 meter lang slange i veien - en Kobra faktisk! Jeg var litt pysete i dag og kikket meg rundt mer enn vanlig - og da hører man jo også  mange flere lyder. Man vet jo at det er slanger og mange andre dyr og kryp i jungelen - men jeg vil helst ikke verken se dem eller vite om dem. Der vi gikk i dag var det også mye spor etter villsvin - de graver i bakken etter trøfler og setter tydelige spor etter seg i form av store oppgravde områder. Så også en grå Gibbon-ape i dag. De er mer sky enn de andre apene og derfor mye mer stas å se. De er utrolig nydelige med det hvite mønsteret rundt øynene som ser ut som briller og en pels som ser myk og god ut.

Utsikt fra takterrassen, sjøen er i enden av gaten.

Spisestue

Breakfast room

kjøkken

Oversiktsbilde over området. Vårt hus er i en av rekkene midt på bildet, rett innenfor havneanlegget.

Stue

Vinterhage, eller courtyard som det kalles her. Jeg sitter mye her og leser.

Et halvt år har gått.

Over et halvt år har vi bodd her nå, og tiden har gått fort. Vi har opplevd mye, blitt mange erfaringer rikere og utviklet oss på mange måter. Jeg har fått gjort så mye som jeg aldri hadde fått muligheten til ellers; kokekurs, jungel trekking, masse sying, trene på dagtid, nye venner fra mange land, utvikle engelsken min, ferieturer til Langkawi, Vietnam og Thailand, oppleve aper på nært hold som en dagligdags greie, leve 6 måneder uten å ha brukt bukse eller langermet genser èn gang, kjøre på venstre side av veien som en naturlig ting og gjette hva de andre sjåførene tenker før de kjører på deg og kjøpe sandaler til 20,-. Men vi har også fått oppleve at det kan være vanskelig å flytte på en tenåring - venner er kjempeviktig i den alderen og det er nok også vanskeligere å få nye. Når man er yngre er det enklere siden de leker sammen og finner hverandre på lekeplassen og i bassenget. I tenårene er det andre ting som gjelder. Åro har fått venninner på skolen, og de er bare vestlige. De asiatiske jentene holder seg for seg selv og gjør ingenting annet enn å gå på skolen og lese lekser etter det jeg hører. Så blir det mange A-er på dem også - veldig ambisiøse. De vestlige (kaller man forresten de australske for vestlige?) jentene holder sammen - og de asiatiske guttene henger rundt dem. Det er ikke så mye å gjøre etter skoletid eller i helgene for dem, så de henger rundt utenfor kjøpesenteret og treffer ungdom fra de andre skolene. Eller de er i Batu Ferringhi (turist-strand-restaurant-stripa) og sitter på café eller strandbar. Vi er visst strengere enn de andre foreldrene for jeg henter alltid Åro, før 10 på hverdager og litt senere i helgene, og det er ingen av de andre som skal hjem like tidlig. Men hun godtar det.
Skolen er tøff, som jeg har skrevet om tidligere, og det tar tid å venne seg til. Åro fikk et snitt på C på karakterkortet sitt nå før ferien og det tilsvarer omtrent 4 - noe som jeg syns er er kjempebra etter den tøffe brutale starten i januar - og på et trinn høyere enn hun ideelt sett skulle ha vært i. Men lærerne her mener at alt under A er dårlig og at ingen kan være fornøyd med C så det er ikke mye skryt eller oppmuntring å få.

Så hva er det som gjør det spesielt å bo i Penang - bortsett fra det helt opplagte at jeg ikke jobber?
- Sikkerheten. Alle condoene (condominium er ordet for blokkomplekser) har stenge sikkerhetsrutiner. Sikkerhetsvakter ved bommen, gjester må signere seg inn og ut, beboere må ha portåpner og klistremerker på bilene. Det samme gjelder boligområder med rekkehus, da er det sikkerhetsvakter og bommer ved inngangen til området og høye gjerder gjerne med piggtråd på toppen. Alle eneboliger har høye gjerder og elektriske porter. Ser tydeligere nå hvorfor utlendinger syns det er enkelt å gjøre innbrudd i Norge, der er jo de fleste hus uten gjerder og porter.
- Været. Det er varmt, varmere enn jeg trodde, hele tiden. 36 - 40 grader er vanlig og luftfuktigheten er skyhøy, sikkert rundt 90%. Alle kjenner den følelsen av å komme ut av dusjen etter en svett trening og man er like klam og varm etter dusjen og det er vanskelig å ta på seg klær - sånn er det i grunn hele tiden. Men man venner seg til det, ihvertfall delvis.
- Folk er mindre ute enn hjemme. De lokale er helst ikke ute på dagtid, de er ute og går treningsturer eller gjør Tai Chi før solen kommer opp og/eller etter den går ned og resten av dagen unngår de solen og varmen. Ved bassengene ser man bare vestlige på dagtid, det er bare vi som er gærne nok til å ville ha sol på kroppen og bli brun, og de lokale kommer og svømmer noen lengder etter solen blir borte. Når jeg har sett på leiligheter og hus skryter agentene av at - ja her er det aldri sol og denne terrassen er skyggefull og fin og dette bassenget ligger alltid i skyggen. Som viser seg å være det helt motsatte av hva jeg ønsker å høre. For vi vil fortsatt sitte i solen på terrassen om ettermiddagen og ha muligheten til å sole oss ved bassenget - det innprentede norske ved oss blir ikke borte i en håndvending - frisk luft og sol må vi ha.
- Forurensning. Frisk luft er ikke noe selvfølge. Foruresninger er høy - Asia har kommer kort når det gjelder de fleste måter å forhindre forurensning på. Det er ikke kildesortering, kloakken går rett ut i havet, store mengder mopeder som forurenser mye, havneanlegg og fabrikker som jeg bare kan gjette meg til hva slipper ut i Malaccastredet utenfor her. Vannet er grumsete og forurenset og vi blir anbefalt ikke å bade i sjøen. Pga forurensingen trives de store og livsfarlige manetene godt. Og slik er det visst i store deler av Asia. Vi så det samme vannet i både Vietnam og Thailand - du må ut på småøyer for å se klart vann. Noe av grunnen er nok også sanbunn som virvles opp - men ikke bare. Perhentian og Tioman på østkysten av Malaysia er visst flotte med klart vann. Det er her på vestkysten det er mest bosetning og mest industri.
- Bilkjøringen. Penang er full av ekstremt dårlige sjåfører, bortsett fra meg da:-). Ja, det føles som jeg er den eneste som følger regler og kjørebaner og oppmerking - alle andre overser det glatt. Jeg har dog blitt preget, man må på en måte bare følge hva de andre gjør ellers går det galt. Og jeg har vent meg til å se i speil og vinduer hele tiden for å være forberedt på hva som kommer eller skjer. Kjøreopplæringen her består av 4 timer inne på et avlukket område og så lippes de løs, så de kan virkelig ikke kjøre. Lappen her er ikke gyldig i noe annet land. De ser ikke i speilene, de kjører rett fram korteste vei uansett hva veioppmerkingen viser eller om veien svinger, er det noe i veien legger de seg bare ut og forventer at andre flytter seg, trafikklys er bare "guidelines" og mopeder kjører mot kjøreretningen hvis det sparer dem for noen meter. I tillegg kjører de sakte og helt uforutsigbart. Sakte kommer antagelig av at de er usikre sjåfører, at de har all verdens god tid og at mange biler er små og med bitteliten motor. Vår bil har ganske kraftig motor så jeg kjører fra de fleste ut av lyskryssene, og har en slags barnslig glede av det.
- Maten. Penang er rett og slett en mathimmel! Siden befolkningen hovedsakling består av kinesere, malyer og indere er det et bredt utvalg mat og restauranter fra disse tre landene og kulturene i tillegg til mat påvirket av de fleste andre verdensdeler. Man finner så mange restauranter eller spisesteder med så mye god mat at det aldri bør være nødvendig å spise samme sted to ganger. Man finner alt fra små lokale hull-veggen-steder med plastbord og plastkrakker med kjempegod mat som koster maks 10,- til ekslusive nydelige steder med upåklagelig service, lekker innredning og nydelig mat - og alt i mellom. Vi har spist middag ganske mange ganger på vår lokale Thai-restaurant - Fred`s Thai. Fred er lutrygget, har langt tynt hår som er samlet i en pistrete hestehale og sier ikke hei før man har vært der mange ganger og spist. Men maten, særlig Green Thai Curry, er nydelig og veldig billig - men stedet ser jo ikke ut. Det er enkelt å gå ut å spise middag, det er billig, mange steder å velge mellom og alle gjør det. Det koster ofte like mye for en Brokkoli ipå supermarkedet som en hel middag ute - for ikke å snakke om hvor varmt det er å lage mat på kjøkkenet! Eneste rom uten aircon. Det er lett å bli matvrak her og det er ingen norsk mat jeg savner:-). Har nesten sluttet helt å spise brød siden det som er her er den engelske hvite bløte ferdigoppskjærte toast-varianten som er fryktelig kjedelig og ikke metter. Har prøvd å bake selv utallige ganger, men det er noe rart med melet og gjæret her - smaken blir alltid veldig merkelig. Frisk frukt med yoghurt naturell og nøtter har blitt yndlingsfrokosten.

Om få timer reiser vi til Norge for 5 ukers sommerferie - det blir veldig hyggelig å treffe alle igjen, men renger med vi får kuldesjokk. Her er det omtrent 40 grader og jeg ser det er meldt ca 14 hjemme! Må nok en tur i lagerboden vår for å finne fram gensere, tøfler og fleece:-).
Ser også ut til at det vil blir vanskeligere og ta lenger tid å komme seg fra Gardermoen til Vestfold uten bil nå i disse stengte-toglinjer-tider enn det er å komme seg fra Asia til Europa. Det skal blir interessant å se hvor lang vi bruker på de 15-16 milene gjennom Oslo og ned til Nøtterøy. Først flytog til Lillestrøm, deretter buss til Oslo S, deretter gå over til bussterminalen og ta timekspressen derfra - eller ta flybussen til Drammen, buss til Holmestrand og tog derfra til Tønsberg. Skikkelig tåmodighetsprøve etter 18 timers flyreise!

Middagstips.

Etter jeg var på kokekurset for en måned tid siden har jeg fåt litt blod på tann når det gjelder å utforske og teste ut nye retter. Jeg trengte et lite dytt bak. Kommer med to gode tips her som er kjempegode og enkelt og greit kan lages i Norge også:

Lemon rice - ris med deilig og fyldig smak
2 kopper kokt Basmatiris (eller annen hvit ris)
2 skjeer olje
1 teskje korianderfrø
1 teskje sennepsfrø
2 chilli hakket
1 bit fersk ingefær - raspet
1/2 kopp usaltet og ristet peanøtter
1 teskje gurkemeie
saften av 2 små sitroner
litt salt etter smak

1 kopp = ca 2,5 dl. Her nede brukes altid kopp som måleenhet.

Rist forsiktig korianderfrøene i en tørr panne og knus dem med en kjevle eller i en morter - legg til side.
Varm olje i stekepannen og legg i sennepsfrø og chilli. Stek til "poppingen" stopper og tilsett ingefær og peanøtter. Stek i 1 minutt. Tilsett gurkemeie og slå av varmen.
Hell over sitronsaften og bland godt.
Tilsett den kokte risen, de knuste korianderfrøene og evt litt salt og bland godt.
Server ved siden av gryter eller kjøtt - spesielt godt sammen med indisk mat og Raita. Risen er så god at den nesten er et måltid i seg selv.

Koreansk pannekake.

Pannekakerøre:
2 1/2 kopper mel
2 kopper vann
4 egg
salt og pepper

Fyll:
2 bunter med vårløk
2 rød chilli
1 kopp med gulrøtter oppdelt i tynne strimler - Julienne.
Strimlet sopp hvis ønsket

Saus / dipp:
1/2 kopp soyasaus
3 skjeer eddik, hvit
2 stilker vårløk finhakket
2 fedd hvitløk finhakket
2 skjeer sesamfrø
1 skje sukker 2 skjeer sesamolje (må ikke ha)
litt finhakket chili hvis ønskelig.

Røren skal holde til 2 pannekaker. Hell litt (ca 1/4) pannekakerøre i stekepannen og når det stivner litt legg på halvparten av grønnsakene og krydderet. Hell over mer røre. La steke i 6-8 minutter, vend pannekaken og stek 6-8 minutter igjen. Gkør det samme med neste pannekake. Deles i 8 som en pizza og serveres med dipp.

Pannekaken er utrolig god og minner om en mellomting mellom pannekake og omelett. Dippen er viktig - den setter god smak. Hvis du ikke har alle ingrediensene går det greit med bare vanlig soyasaus istedet.



Kinesisk te som drikke til maten - kjempegodt.



Sydama.

Det er utrolig å ha tid til å sy så mye som jeg har lyst til og jeg nyter det virkelig. Det varierer litt hvor mye det blir, men nå i det siste har jeg sydd hver dag. Ikke så mye klær foreløpig, men jeg har sydd en piratbukse og en kjole i linstoff. Derimot har det blitt mange småting som for det meste skal selges på en basar hvor inntektene går til skolen. Det har foreløpig blitt 2 vesker, 2 engler, mange nålputer, nålmapper og papirlommetørkleholdere, et par tøfler, en hund, en sminkepung og en brodert pute. Mesteparten syr jeg hjemme, men noen av mammene på skolen treffes hver tirdag morgen og lager ting sammen. Vi har et lager av stoff, perler, garn og andre sysaker som vi kan bruke av, men jeg bruker ofte av mine egne stoffer siden jeg liker de bedre. I dag lagde jeg tøfler eller slippers foret med fleece og de ble kjempefine - slike som er fine å ha stående til gjester. Papirlommetørkleholdere er veldig vanlig her, det selges overalt, og er laget for å passe utenpå de små pakkene med papirlommetørklær man kjøper. Det er spesielt viktig å ha med seg papir i veskene her siden man aldri vet om det er papir på toalettene. Istedetfor dopapir er det ofte en dusjslange ved siden av doen eller i mer primitive varianter en bøtte med vann. Altså har jeg alltid papir med meg og da er en fin hjemmesydd og quiltet mappe til å ha papiret i veldig kjekt. Neste prosjekt nå er flere engler og flere tøfler i tillegg til noen klær til meg selv. Noen av de andre mammaene var så snille å vise meg hvor stoffbutikken og hobbybutikken i sentrum er så da er det bare å handle i vei. Stoff er billig, rundt 20,- meteren, litt dyrere for lin, og når man trenger 1,5 meter til en piratbukse skal det mye til å slå den prisen.
I morgen på craft meeting skal vi lage kjeder - av filt! Vi snakket med en som hadde vært i KL og kjøpt et dyrt designkjede bestående av filtsirkler tredd på tråd - og tenkte at dette kan vi lage selv og selge. Jeg har tegnet 4-5 forskjellige forslag til design - så får vi se hva vi får til i morgen. Jeg bruker Tilda-bøkene av Tone Finnanger mye, de har blitt veldig populære hos de andre damene. Jeg oversetter så godt jeg kan til engelsk og de har lært seg nå at mønster er det samme som pattern. Ikke dårlig det, at hobbybøker kan gjøre at engelske og australske damer lærer seg norske ord:-). Jeg skryter også hemningsløst av at bildene i bøkene er tatt i mine barndomstrakter - de er nemlig tatt på Tjøme og man ser de typiske deilige, blankskurte, runde svabergene. Selv om alle som vil til Norge ønsker å se the fjords på Vestlandet er det jo Tjømesvabergene som er best!
I går ordnet jeg til et syrom til meg selv, og det er utrolig deilig å ha et sted hvor det kan ligge ting fremme mellom hver gang jeg bruker det. Vi har 4 soverom her hvorav to er gjesterom. Det ene bruker Roar som kontor/TV/PC/musikk-rom og det andre har jeg nå tatt i bruk som syrom - inntil vi får gjester. Syrommet har dobbeltseng, walk-in-garderobe og bad - ikke så gæærnt det. Arbeidsbordet er litt lite, men jeg skal nok få ordnet et bord til ved siden av.



Hund, muffins-nålpute, blomst, engler, sminkepung, lommetørkleholder, blomst-nålpute.



Valgene er tatt.

Det er fortsatt skoleferie her, tredje termin begynner ikke før 3. mai, men vi tenker skole likevel. Som jeg skrev tidligere er det veldig viktig for Åro at hun får muligheten til å ha kunst som et av de selvvalgte fagene, og det har vi nå fått bekreftet fra skolen at hun får! Hun ble så glad, og da ble jeg også glad - og lettet. Hun er jo både glad i og flink i kreative fag - spesielt til å tegne og fotografere. Skolen tar kunst alvorlig, det er ikke et valgfag som bare er for å få avkobling fra teorien, det er eksamener og karakterer. De skal gjennom mange krevende oppgaver i forskjellige teknikker og har stadig utstillinger - det skal bli gøy å se:-).

Vi har bestemt oss for at Åro fortsetter i 10. klasse og i 11. klasse fra høsten av selv om det blir tøft, og at hun blir ved den skolen hun nå går på. Hun vet at hun må jobbe mye, og vi skal prøve å få tak i en tutor i kjemi og biologi til henne - det er de fagene hvor hun har størst kunnskapshull. Selv om det er ferie har hun både i går og i dag sittet med skolearbeid i flere timer, så det ser ut som hun i høyeste grad tar det alvorlig. Syns det er imponerende jeg - jeg satt ikke med lekser i ferien da jeg var 15 år. Litt morsomt med geografi-leksen - der står det om fjorder og hvordan de blir til - og Geirangerfjorden er et av eksemplene som blir brukt. De har også hatt om nordlyset i Norge. Og Åro spør litt indignert om hvorfor vi ikke har sett verken nordlyset eller Geirangerfjorden. Hun har aldri vært spesielt interessert i å se så mye av Norge før, annet enn Burø og Tjøme,  så vi har reist rundt i Europa istedetfor å se vårt eget land. Nå når vi bor på den andre siden av verden blir man mer opptatt av sitt eget land og blir mer klar over alt det flotte og fantastiske vi har. Så kanskje vi må ta en tur rundt i vårt eget land når vi kommer hjem. Nå må det sies at hun har sett nordlyset, men husket det ikke - vi har sett nordlys på hytta i Alvdal flere ganger. Og hun har vært i vestlandsfjorder flere ganger, men altså ikke i Geiranger. Det er da bratt og trangt i både Lærdal, Balestrand og Høyanger også:-).

Vietnam - lett å bli glad i, del 2

De siste dagene av ferien vår var vi i Saigon, de lokale foretrekker fortsatt å bruke det navnet på byen. Ho Chi Minh, eller onkel Ho, som byen offisielt er oppkalt etter var statsminister og senere president i Nord-Vietnam og var ledende i kampen om å gjenforene Nord- og Sør-Vietnam på 60-tallet før han døde i 1969. Saigon ble omdøpt til Ho Chi Minh-byen i 1975 etter at Vietnam-krigen var over og amerikanerne hadde trukket seg ut.

Saigon er kaotisk og bråkete - men utrolig sjarmerende. Vi ble i løpet av noen dager veldig positivt overrasket og glad i byen. Vi lærte oss å manøvrere mellom alle mopedene over gatene, det er vesentlig å gå med jevnt tempo og ikke foreta noen uventede eller brå bevegelser slik at mopedene kan forutse veien din og kan svinge unna enten foran eller bak deg. Veldig skummelt i starten men det gikk lettere etterhvert. Trafikken her i Penang som vi tidligere syns var grusom er bare barnemat nå etter å vært i Saigon. Saigon har ca 5 millioner innbyggere og omtrent 4 millioner mopeder, og det er virkelig helt surrealistisk å se hvordan de myldrer og bokstavelig talt fyller trafikkbildet - er det fullt i gaten kjører de på fortauet. Det er tydelig at moped er foretrukket av de fleste, det var lite biler i gatene bortsett fra taxier og noen store flotte sorte biler sikkert med sjåfør, og bare tenkt hvordan kaoset hadde vært dersom alle som har moped istedet hadde hatt bil. Alle både taxier og mopeder tuter konstant for å si fra at nå kommer jeg, pass deg, se opp eller kjør fortere. Forurensningen er kraftig uten at vi kunne se det, vi ble såre i halsen av å gå i gatene 3-4 timer. Veldig mange bruker munnbind, spesielt de som sykler eller kjører moped,og det skjønner jeg godt, men det var ubehagelig å gå med syns jeg. Det ble veldig varmt og det føltes vanskelig å puste gjennom stoffet.

Byen virket mindre en den er, bygningene er ikke så høye som man forventer seg i storbyer. Det var nesten litt landsby-aktig enkelte steder. Bygningene var 3-4 etasjer høye og malt i mange forskjellige lyse farger, ganske koselig, men gatebildet var skjemmet av vanvittig mengder ledninger hengende langs veiene. Det er ganske utrolig at de får det til å virke eller for ikke å snakke om reparere - ser ut som store spaghetti-klaser festet på stolper. Det er ganske mange markeder i byen og vi var innom en del av dem - noen mer turistifiserte enn andre. Der det ikke var turister var det rolig og behagelig, men der ble det solgte mest mat og dyr. Selgerne og sov overalt midt på dagen - gjerne oppi varene sine - eller de satt på huk og spilte kort. Alle ser så myke ut, gamle damer sitter på huk eller i lotusstilling og gamle menn sitter på små krakker med beina i merkelige stillinger som gjør at de ikke tar noe plass. Markedene som solgte sko, klær, kurver, hatter, treartikler, krydder og masse annet spennende var det også mest turister på. Veldig paradoksalt - vi ønsker å gå der turistene ikke er, men ønsker samtidig å se på eller evt kjøpe varene som er der hvor de andre turistene er. Men siden det var så mange folk og så tett endte vi opp med å ikke kjøpe noen ting, orket ikke.

Vi gikk rundt i gatene i timesvis, det var det som var mest interessant, og det var ikke altfor varmt - dvs litt kjøligere og litt lavere luftfuktighet enn i Penang. Kanskje bare 32 grader istedetfor 38. Prisnivået i Vietnam er meget hyggelig sett med norske øyne, og også meget hyggelig sett med malaysiske øyne - pengene rekker langt. Gode middager på restauranter koster rundt 20 kroner, ennå billigere på gata, og det kan du få her i Penang også - men i Saigon får du bedre middager til den prisen. Men det er i dagligvarebutikker man virkelig får mye for pengene, vi fylte 3 bæreposer med alt fra øl, vann, kjeks til baguetter og vaskepulver og betalte 50 kroner. Her i Penang er øl og vin veldig dyrt, men i Saigon kostet en flaske 2-3 kroner.

Disse dagene i Saigon bodde vi i en leilighet i et leilighetshotell, Sherwood residence, midt i byen, og det var helt supert. Vi hadde to soverom og god plass, og hadde alt vi trengte og mer til av utstyr - i tillegg til alle fasciliteter som hotell vanligvis har med svømmebasseng, treningsrom, restaurant og bar. Veldig bra.

Vi fikk veldig lyst til å være lenger i byen, og også til å dra tilbake senere, selv om vi egentlig mest av alt ønsker å besøke nye steder hver gang vi skal ut på tur. Kanskje vi drar nordover i landet en annen gang, til Hanoi og Halong bay selv om noen sier nord-vietnamesere er mer negative til vestlige enn de i sør. Det henger vel igjen noe fra tidligere tider da Nord-Vietnam var Kina-og Russland-støttet mens Sør-Vietnam var USA-støttet. Vi får se - nye reiser skal det uansett bli:-).



Her selges det frokost.




En sykkelkiosk.



Fortauet er fyllt med mopeder, café på innsiden.




Inne på et av markedene, det som turistene går på. Det er ryddigere og har bredere gangbaner enn de andre.







Hus på den hyggelige siden av elven.







...og på den ikke fullt så hyggelige siden.




Kjøpesenter.



Utsikt over byen fra hotellrommet.





Saigons Notre Dame.




Restaurant Ngon 138 med veldig god mat. Vi spiste både vietnamesisk Pho og koreansk Bulgogi og masse annet godt.





Vietnam - lett å bli glad i, del 1.

Påskeferien i fjor: vår koselige, lille, gamle, laftede tømmerhytte i Alvdal med ski, Kvikk lunsj, grilla pølser og peis, total stillhet - og nesten ikke andre mennesker.
Påskeferien i år: Vietnam med varme, sol, eksos, Pho til middag, millioner av mopeder og et myldrende kaotisk bråkete storbyliv.

Det kan neppe bli mer forskjellig - og det jo noe av det som gjør dette så spennende. Kontraster gjør at man seter veldig stor pris på både det vi opplever her og det vi har hjemme. Men siden oppholdet vårt her og mulighetene for spennende Asia-reiser er begrenset i forhold til de norske opplevelsene som alltid vil være der for oss må vi nyte dette til fulle mens vi kan. Vietnam er bare det første av mange reisemål vi har lyst til å utforske når vi først er i området. Vi er kun få timers flytur unna så utrolig mange spennende og eksotiske steder og land. Vi har lyst til å reise både til Kina, Japan (må vente litt med det nå), Taiwan, Australia, Laos, Kamodsja og India. Alle drar jo til Thailand, men det føles så likt Malaysia og er så nær at det er ikke sikkert vi gidder. Det må isåfall være til steder lenger nord i landet enn de vanlige øyene nordmenn og svensker drar til.

Da vi kom til Saigon, eller Ho Chi Minh byen som den offisielt heter, forrige lørdag, det er kun 2 timers flytur fra Kuala Lumpur, hadde vi en overnatting i byen før vi dro til Vung Tau. Den ene overnattingen ga oss et inntrykk av byen og en forsmak på hva som ventet oss senere i uka. Vi bodde på et bra 4-stjerners hotell som het Kindo og lå rett ved elven Sai Gon og ferjeleiet vi skulle til morgenen etter. Båten, en hydrofoil som hadde sett sine beste dager, tok oss i løpet av 1,5 time kjapt nedover den brede, brune og tett skipstraffikerte elven, ut i Sør-Kina-havet og til halvøyen hvor Vung Tau ligger. Turen med drosje ville tatt dobbelt så lang tid, men kostet omtrent det samme. Byen har 200.000 innbyggere, har lange sandstrender og mye turister, spesielt i helgene. De fleste er helgeturister fra Saigon, slik Tjøme er for Oslo-folk var min assosiasjon, men det er også veldig mange russere som kommer hit. Stedet vi bodde på, Lan Rung Resort, var kjempefint og hadde alle faciliteter, inkl spa og massasje, til så lave priser at vi måtte klype oss i armen. Vi hadde noen deilige rolige dager med god mat, drikke, sol og bading - men vi kunne egentlig ha vært hvor som helst, når man ser bort fra prisnivået og at ingen skjønner eller snakker engelsk. Det vietnamesiske ble litt borte i følelsen av å være i en slags turistfelle. Vi spiste dog ikke middag på hotellet, men prøvde å finne mer autentiske restauranter. En kveld havnet vi i et stort lokale hvor kun ett stort bord var besatt i tillegg til oss, men vi tenkte at vi bare var litt tidlig ute den kvelden. Ingen av de ansatte kunne engelsk, men vi prøvde å bestille mat ved å peke på menyen, det pleier å fungere. Men siden det var noe de ønsker å formidle til oss uten at vi skjønte noe, hentet de en dame fra det andre bordet i restauranten som ble vår oversetter. Det viste seg at Roar hadde bestilt en fiskerett som bestod av en hel fisk på 1 kilo - ikke å anbefale for 1 person. Mens vi spent ventet på maten, som vi egentlig ikke visste noe om, raste det inn en dame som begynte å kjefte og smelle på en av gjestene ved det andre bordet. Hun virkelig skrek i sinne og kastet fat og spisepinner på dem hvorpå hun raste ut igjen, snudde i døra og skrek litt til og forsvant. Ingen sa noe, vi så bare noen som humret og lo blant dem som hadde blitt kjeftet på. Vi lurte på hva slags sted vi var kommet til og om dama ville komme tilbake med hagla og pepre løs. Vi fikk maten, de andre gjestene forsvant, og vi spiste alene i det store ganske ukoselige lokalet med skitne duker og sigarettsneiper i vinduskarmen en utrolig god middag. Maten var så overraskende god omgivelsene tatt i betraktning at vi ble helt satt ut. Åro og jeg bestilte to forskjellige kjøttretter, mens Roar fikk en hel fisk, en Karpe, som veide en god del mindre en en kilo. De hadde fiskene levende på bakrommet og man valgte størrelsen selv. Vi betalte for 3 hovedretter, øl og Cola ca 300.000 Dong, dvs 75 kroner!

Jeg ble litt overrasket at så få kunne engelsk, spesielt siden vi var på et sted med mange turister, men når man får tenkt seg om er det ikke så rart. Engelsk er veldig fjernt, for vietnamesere i dag er det mer nærliggende å lære kinesisk som andrespråk og siden landet tidligere var en fransk koloni, en del av Fransk Indokina, er det mange som fortsatt kan eller lærer fransk. Roars franskkunnskaper hjalp oss i noen samenhenger mye mer enn vår engelsk. Franskmennene har satt spor etter seg i matveien også, i motsetning til her i Malaysia kunne vi få kjøpt både baguetter og andre franske bakevarer. Vi så opptil flere Patisserier og i dagligvarebutikkene var skiltene i brødvareavdelingen på fransk. På gata i Saigon så vi flere som satt på fortauet om morgene bare med et lite bord foran seg og solgte baguetter. De mobile cafeene som dukker opp overalt er utrolig fascinerende. Folk kommer med de overlessede syklene eller vognene sine, sett ut noen bittesmå plastkrakker og bord og selger det de har av mat og kaffe. Rart å se de nydelige nette små damene med høyhælte sko, forretningsmessige antrekk med trange skjørt sitte med rette rygger og knærne oppi haka på disse små skitne plastkrakkene og drikke kaffe.

Vi opplevde kun vennlige mennesker, alle var hyggelige, de smilte, de var ærlige og vi følte oss både trygge og velkomne. Jeg kjøpte et munnbind på gata i Saigon en dag og sjekket ikke hva det kostet. Jeg visste jeg skulle ha tilbake veksel, men ikke hvor mye. Jeg fikk noe og gikk av gårde, hvorpå damen kom løpende etter meg med den siste seddelen. Hun hadde jo overhode ikke trengt gjøre det, jeg hadde ikke reagert siden det uansett var billig, men det var utrolig hyggelig og vi ble enda mer glad i byen. Vi opplevde lignende ting flere ganger. Folk tar en slags siesta, men de stenger ikke butikkene sine slik de gjør i Middelhavslandene siden det ikke er noe å stenge. De bare sover bak vognene med varer, de sover oppi varene sine, de sover i hengekøyer festet mellom lyktestolper, de sover på mopedene, i stoler på fortauet - med den spisse runde hatten over hodet - og det ser ikke ut til at de blir ranet eller stjålet fra.  Man må jo bare føle seg trygg i slike omgivelser.



Båt fra Saigon til Vung Tau, 1,5 time fordelt på 1 time elv og 0,5 time utaskjærs i Sør-Kina-havet.




Tror ikke det hadde gått like raskt med denne båten.







Lan Rung resort. Rommene på hotellet lå oppover i terrenget, nesten som en landsby.





Roars karpe-middag.




Alltid mye deilig tilbehør til måltidene - og selvsagt alltid spisepinner. Vi blir nesten snurt hvis vi får kniv og gaffel nå, spisepinner fungerer helt strålende.




En av de mobile caféene. Det er alltid plaststoler eller -krakker og de er alltid veldig små. Og oftest blå.




En annen café.




Ganske utrolig hvor mye man kan få lastet på en sykkel - og klare å sykle i tillegg.




500.000 Dong er den største seddelen og den tilsvarer ca 125 kroner, den minste seddelen er 500 Dong og det er bare 10 øre! Det var spesielt å ta ut 2 mill fra minibanken, selv om det bare var 500 kroner. Ho Chi Minh er avbildet på alle sedlene.