Topptur på fastlandet

Torsdag morgen dro vi fire damer til fastlandet for å nå en for oss ny topp. Å dra til fastlandet er en liten begivenhet i seg selv - vi gjør det nesten aldri og er alltid veldig usikre på om vi finner fram. På mine snart to år (virkerlig?) her har jeg blitt godt kjent på øya Penang, finner alltid fram og er ikke redd for å kjøre rundt. På fastlandet derimot føler jeg meg veldig usikker. Så lenge jeg er på øya vet jeg at selv om jeg roter meg bort finner jeg alltid hjem på en eller annen måte - det er jo vann på alle kanter og ikke så mange veier. På fastlandet kan jeg jo ende hvorsomhelst i dette langstrakte og relativt store landet med sin mangelfulle skilting. Sat nav - eller GPS - er god å ha, men det viste seg at med nye veier og enveiskjøringer var ikke den helt til å stole på heller. Phillis derimot kunne vi stole på  - hun er lokal og snakker både Hokkien, Mandarin, Kanonesisk og Malay i tillegg til engelsk - når hun spurte noen lokale om veien. Det var ikke så langt egentlig, vi brukte en time men hadde nok vært der på 40 min hvis ikke vi hadde rotet oss bort et par ganger. Siden resten av landskapet er så flatt så fjellet vi skulle opp på hele tiden men klarte ikke komme dit - veldig frustrerende. Etter den gode hjelpen vi fikk av de lokale fant vi fram til Bukit Mertajam Rekreasjonspark hvor stien til toppen begynner. Skiltingen var like dårlig som vi begynner å bli vant til at det er overalt.

Toppen på Bukit Mertajam er 547 moh - altså ikke så veldig høy - men det er bratt. Vi startet på ca 16 moh og gikk oppover og oppover helt til toppen - det var ikke et eneste flatt parti. Og som alle vet; det er varmt! Vi brukte ca 1 t og 20 min til toppen, den første timen på jungelsti og de siste 20 minuttene på en smal vei. Da vi kom opp svette og anpustne var det en stor skuffelse å oppdage at vi ikke så noenting - ingen utsikt! Vi som hadde håpet å få se Penang fra den andre siden. Det er for mange store, tette trær overalt. Stien ned igjen var godt gjemt og vi hadde aldri funnet den hvis ikke en mann vi møtte hadde vært så hjelpsom. Han fulgte oss bort til stien og ga oss mobilnummeret sitt så vi kunne ringe ham hvis vi gikk oss vill. Det er så mange hyggelige og hjelpsomme folk overalt - det er virkelig helt fantastisk. Og de spør selvsagt alltid om hvor vi kommer fra.
Turen ned var bratt, det er selvsagt like langt ned som opp, men det var ikke vanskelig. Enkelte steder måtte vi rappelere ned noen - ikke altfor store - skråninger og det er noe av det morsomste jeg vet. For oss nordmenn som har gått både Bukkelægret, Besseggen og Glittertind er ikke dette store utfordringer egentlig - men det er annerledes og det er slitsomt. Det er for det første så usigelig varmt og klamt og det er bratt. Spreke damer vi har hatt på besøk, som f.eks. søster Heidi og svigerinne Marianne, sier selv de aldri har vært så støle  noen gang som etter en monday morning hike. Og da går vi ikke til toppen. Det er noe med det bratte, det intensive og for ikke å snakke om de 1350 trappetrinnene man løper ned. Man blir støl i starten - og man blir vant til det.

Kjempefin tur - og jeg er klar for flere turer dit jeg hvis noen vil være med.

Frodig og vakkert.

Skilt i parken som viser ruten.

Sivilisert med trapper i starten.

Små bønnesteder finner man overalt.

Litt mindre sivilisert etterhvert.

Morro.

Utsikt over Kulim, langt nedenfor toppen. 

Stor maurtue. Termitter tor jeg, tuen var helt hard.

Hengekøyer i jungelen hvis man trenger en hvil. 

Starten på stien.

Phillis, Inka, Claire og meg, en hvil underveis. Kamera med selvutløser.