Tenåring i fremmed land.

Det er ikke bare lett å flytte til et land som ikke bare er langt avgårde men som også er så forskjellig fra Norge når man er 14 år og i en alder hvor man vanligvis begynner å løsrive seg. I et nytt land blir vi alle mer avhengig av hverandre enn noen gang. Vi er helt avhengig av Roar siden det er han som har arbeidstillatelse og tjener penger, har kjøpt bil og leid leilighet men Åro er også helt avhengig av oss for å få noe av det sosial livet hun hadde hjemme. I Asker hadde hun venninnene noen steinkast unna, de kunne labbe over i Onepiecen sin uten å spørre noen om å bi kjørt. Siden vi bodde nærmest skolen satt de gjerne hjemme hos oss etter skoletid og spiste opp maten vår og så på TV - de kunne stort sett gjøre det de ville når de ville. Og ville de shoppe eller gå på café var det ufarlig å gå inn til Asker og Trekanten å gjøre det. Selv toget til Sandvika var helt greit. Nå i vår nye verden er alt litt mer komplisert, særlig siden elever på en privat internasjonal skole bor veldig spredt. Det er ikke bosted som avgjør hvilken skole man går på. Det vil si at Åro er helt avhengig av at vi kan kjøre og hente henne når hun nå begynner å få tettere og flere venner. Enkelte ganger tar jeg bussen sammen med henne, dersom det går buss dit hun skal, andre ganger må vi vente til Roar kommer hjem fra jobb i syv-tiden før vi kan kjøre noe sted. Det blir mørkt i halv åtte-tiden hver kveld hele året, og etter det er mørkt får ikke hverken Åro eller de andre jentene lov å gå ute alene. Da blir det noen begrensninger. Nå er det riktignok så lange skoledager og de har så mye lekser at det sosiale begrenser seg veldig i ukedagene, så helgene blir viktigere enn noensinne å utnytte. Vi gjør det vi kan for å tilrettelegge for at hun skal få besøke de hun vil eller ha besøk her, men noen begrensninger blir det. Hun er veldig forståelsesfull, men liker nok ikke helt den avhengigheten hun opplever nå. I likhet med hjemme er shoppingsenterne et treffsted hvor de treffer andre litt uformelt og også svømmebassenget som er i alle boligkompleksene her er uformelle samlingssteder. Hun bruker Facebook mye og har nå etterhvert fått kontakt med flere og flere på skolen i tillegg til de to, tre venninnene hun fikk ganske tidlig i skoleåret. Har foreløpig ikke hørt antydning til fester eller hjemme-alene-treff og ungdomscaféer eller -klubber tror jeg ikke finnes. Kanskje vi helt slipper unna den tidlige tenåringsfesteperioden?
Jeg syns Åro tilpasser seg utrolig bra og etter at sjokket ved den første tøffe skoleuken gikk over er det ikke klaging å høre:-).