Shoppingsperre.

Ja, hvem skulle nå trodd det. At jeg skulle få shoppingsperre, her hvor jeg har all verdens tid til å shoppe og hvor det meste koster en brøkdel av hjemme. Jeg som aldri gikk med samme antrekk to dager på rad eller i samme uke på jobben, har nå i 6 uker brukt de samme få klærne jeg hadde med i en koffert da vi kom hit. Jeg som hadde boden full av støvler og sko og likevel alltid syns det var en type eller farge som manglet har her gått med de samme sandalene hver dag. Det er riktignok ikke så mye man trenger her med samme temperatur hele året, ikke trenger vi jakker eller gensere, ikke trenger vi kåper, skiklær, ikke ullklær, ikke alle de forskjellige støvlene som helst skal tåle både kulde, vann og snø -  eller som bare er pene å se på og som man ikke kan løpe til toget med. Klesbudsjettet i et tropeklima kan holdes på et rimelig lavt nivå. Bortsett fra at det er gøy å ha fine klær å ha på seg - uansett om det bare er bussjåføren som ser det. Men shoppingsperren kom etter å ha prøvd og finne klær som supplement til det magre koffertinnholdet og jeg endte opp med å måtte kjøpe klær i størrelse XXL og sandaler i størrelse 43! Nå må det presiseres at jeg ikke har lagt på meg etter jeg kom hit, trener og svetter, og selv om det etterhvert må innrømmes noe alderstillegg rundt livet er jeg fortsatt vanligvis 38/40-størrelse. Ikke XXL! Men størrelse M her er antagelig malay-M og ikke nordmann-M, dvs at jeg med mine 172 cm egentlig er helt enorm - altfor høy etter vanlig standard. Og det samme gjelder antagelig sko - er jo helt grusomt å ha sko i størrelse 43 for en dame, 3 størrelser over det jeg bruker. Så derfor blir det ikke noe shopping, det er for deprimerende selv om jeg klipper bort lappen hvor størrelsen står.
Jeg gleder meg til flyttelasset vårt fra Norge kommer, i løpet av 10 dager nå, med symaskinen min. Da skal det sys klær - uten størrelse-lapp inni:-).