Vietnam - lett å bli glad i, del 1.

Påskeferien i fjor: vår koselige, lille, gamle, laftede tømmerhytte i Alvdal med ski, Kvikk lunsj, grilla pølser og peis, total stillhet - og nesten ikke andre mennesker.
Påskeferien i år: Vietnam med varme, sol, eksos, Pho til middag, millioner av mopeder og et myldrende kaotisk bråkete storbyliv.

Det kan neppe bli mer forskjellig - og det jo noe av det som gjør dette så spennende. Kontraster gjør at man seter veldig stor pris på både det vi opplever her og det vi har hjemme. Men siden oppholdet vårt her og mulighetene for spennende Asia-reiser er begrenset i forhold til de norske opplevelsene som alltid vil være der for oss må vi nyte dette til fulle mens vi kan. Vietnam er bare det første av mange reisemål vi har lyst til å utforske når vi først er i området. Vi er kun få timers flytur unna så utrolig mange spennende og eksotiske steder og land. Vi har lyst til å reise både til Kina, Japan (må vente litt med det nå), Taiwan, Australia, Laos, Kamodsja og India. Alle drar jo til Thailand, men det føles så likt Malaysia og er så nær at det er ikke sikkert vi gidder. Det må isåfall være til steder lenger nord i landet enn de vanlige øyene nordmenn og svensker drar til.

Da vi kom til Saigon, eller Ho Chi Minh byen som den offisielt heter, forrige lørdag, det er kun 2 timers flytur fra Kuala Lumpur, hadde vi en overnatting i byen før vi dro til Vung Tau. Den ene overnattingen ga oss et inntrykk av byen og en forsmak på hva som ventet oss senere i uka. Vi bodde på et bra 4-stjerners hotell som het Kindo og lå rett ved elven Sai Gon og ferjeleiet vi skulle til morgenen etter. Båten, en hydrofoil som hadde sett sine beste dager, tok oss i løpet av 1,5 time kjapt nedover den brede, brune og tett skipstraffikerte elven, ut i Sør-Kina-havet og til halvøyen hvor Vung Tau ligger. Turen med drosje ville tatt dobbelt så lang tid, men kostet omtrent det samme. Byen har 200.000 innbyggere, har lange sandstrender og mye turister, spesielt i helgene. De fleste er helgeturister fra Saigon, slik Tjøme er for Oslo-folk var min assosiasjon, men det er også veldig mange russere som kommer hit. Stedet vi bodde på, Lan Rung Resort, var kjempefint og hadde alle faciliteter, inkl spa og massasje, til så lave priser at vi måtte klype oss i armen. Vi hadde noen deilige rolige dager med god mat, drikke, sol og bading - men vi kunne egentlig ha vært hvor som helst, når man ser bort fra prisnivået og at ingen skjønner eller snakker engelsk. Det vietnamesiske ble litt borte i følelsen av å være i en slags turistfelle. Vi spiste dog ikke middag på hotellet, men prøvde å finne mer autentiske restauranter. En kveld havnet vi i et stort lokale hvor kun ett stort bord var besatt i tillegg til oss, men vi tenkte at vi bare var litt tidlig ute den kvelden. Ingen av de ansatte kunne engelsk, men vi prøvde å bestille mat ved å peke på menyen, det pleier å fungere. Men siden det var noe de ønsker å formidle til oss uten at vi skjønte noe, hentet de en dame fra det andre bordet i restauranten som ble vår oversetter. Det viste seg at Roar hadde bestilt en fiskerett som bestod av en hel fisk på 1 kilo - ikke å anbefale for 1 person. Mens vi spent ventet på maten, som vi egentlig ikke visste noe om, raste det inn en dame som begynte å kjefte og smelle på en av gjestene ved det andre bordet. Hun virkelig skrek i sinne og kastet fat og spisepinner på dem hvorpå hun raste ut igjen, snudde i døra og skrek litt til og forsvant. Ingen sa noe, vi så bare noen som humret og lo blant dem som hadde blitt kjeftet på. Vi lurte på hva slags sted vi var kommet til og om dama ville komme tilbake med hagla og pepre løs. Vi fikk maten, de andre gjestene forsvant, og vi spiste alene i det store ganske ukoselige lokalet med skitne duker og sigarettsneiper i vinduskarmen en utrolig god middag. Maten var så overraskende god omgivelsene tatt i betraktning at vi ble helt satt ut. Åro og jeg bestilte to forskjellige kjøttretter, mens Roar fikk en hel fisk, en Karpe, som veide en god del mindre en en kilo. De hadde fiskene levende på bakrommet og man valgte størrelsen selv. Vi betalte for 3 hovedretter, øl og Cola ca 300.000 Dong, dvs 75 kroner!

Jeg ble litt overrasket at så få kunne engelsk, spesielt siden vi var på et sted med mange turister, men når man får tenkt seg om er det ikke så rart. Engelsk er veldig fjernt, for vietnamesere i dag er det mer nærliggende å lære kinesisk som andrespråk og siden landet tidligere var en fransk koloni, en del av Fransk Indokina, er det mange som fortsatt kan eller lærer fransk. Roars franskkunnskaper hjalp oss i noen samenhenger mye mer enn vår engelsk. Franskmennene har satt spor etter seg i matveien også, i motsetning til her i Malaysia kunne vi få kjøpt både baguetter og andre franske bakevarer. Vi så opptil flere Patisserier og i dagligvarebutikkene var skiltene i brødvareavdelingen på fransk. På gata i Saigon så vi flere som satt på fortauet om morgene bare med et lite bord foran seg og solgte baguetter. De mobile cafeene som dukker opp overalt er utrolig fascinerende. Folk kommer med de overlessede syklene eller vognene sine, sett ut noen bittesmå plastkrakker og bord og selger det de har av mat og kaffe. Rart å se de nydelige nette små damene med høyhælte sko, forretningsmessige antrekk med trange skjørt sitte med rette rygger og knærne oppi haka på disse små skitne plastkrakkene og drikke kaffe.

Vi opplevde kun vennlige mennesker, alle var hyggelige, de smilte, de var ærlige og vi følte oss både trygge og velkomne. Jeg kjøpte et munnbind på gata i Saigon en dag og sjekket ikke hva det kostet. Jeg visste jeg skulle ha tilbake veksel, men ikke hvor mye. Jeg fikk noe og gikk av gårde, hvorpå damen kom løpende etter meg med den siste seddelen. Hun hadde jo overhode ikke trengt gjøre det, jeg hadde ikke reagert siden det uansett var billig, men det var utrolig hyggelig og vi ble enda mer glad i byen. Vi opplevde lignende ting flere ganger. Folk tar en slags siesta, men de stenger ikke butikkene sine slik de gjør i Middelhavslandene siden det ikke er noe å stenge. De bare sover bak vognene med varer, de sover oppi varene sine, de sover i hengekøyer festet mellom lyktestolper, de sover på mopedene, i stoler på fortauet - med den spisse runde hatten over hodet - og det ser ikke ut til at de blir ranet eller stjålet fra.  Man må jo bare føle seg trygg i slike omgivelser.



Båt fra Saigon til Vung Tau, 1,5 time fordelt på 1 time elv og 0,5 time utaskjærs i Sør-Kina-havet.




Tror ikke det hadde gått like raskt med denne båten.







Lan Rung resort. Rommene på hotellet lå oppover i terrenget, nesten som en landsby.





Roars karpe-middag.




Alltid mye deilig tilbehør til måltidene - og selvsagt alltid spisepinner. Vi blir nesten snurt hvis vi får kniv og gaffel nå, spisepinner fungerer helt strålende.




En av de mobile caféene. Det er alltid plaststoler eller -krakker og de er alltid veldig små. Og oftest blå.




En annen café.




Ganske utrolig hvor mye man kan få lastet på en sykkel - og klare å sykle i tillegg.




500.000 Dong er den største seddelen og den tilsvarer ca 125 kroner, den minste seddelen er 500 Dong og det er bare 10 øre! Det var spesielt å ta ut 2 mill fra minibanken, selv om det bare var 500 kroner. Ho Chi Minh er avbildet på alle sedlene.