Mad sailors.

Malaysere kaller hvite menn for matsela - og det kommer fra utrykket mad sailors. Roar har blitt kalt det flere ganger så det blir faktisk brukt. En dag han gikk langs en vei ikke mange går ved ropte de til han fra biler: Matsela, where you going? - det er som i USA, de tror vi er gale eller at det har skjedd noe med bilen hvis vi går langs veien.
Ganske morsomt uttrykk og det sier jo litt om landets historie bakover i tid, helt sikkert mange gale sjøfolk som steg i land på Penang på både 1600-, 1700-, 1800- og 1900-tallet. På 1600-tallet kom portugiserne på vei fra India til fjerne Østen innom her for å fylle opp med ferskvann og etterhvert ble Penang kjent som en trygg havn her den ligger nord i malakkastredet. I 1786 kom Francis Light, kaptein i The British East Indian Company, hit og ble grunnleggeren av Penang som den første engelske koloni i Asia. Han pekte ut hvor Georgtown skulle bygges og noen av gatene han etablerte er fortsatt der den dag i dag. Det var fryktelig tett regnskog i området hvor byen skulle bygges og ingen orket den tunge jobben det var å rydde. Light fylte da opp en kanon med sølvmynter og fyrte av inn i jungelen - da ble det jobbet og byen kunne bygges.

Georgetown i dag er en litt kaotisk uoversiktlig by - etter min mening  - mest fordi den ikke har ett bestemt sentrum å gå ut i fra. I mange byer har de et torv eller et rådhus el.lign som er midt i sentrum og som man kan orientere seg ut fra - her er det ikke slik. Det er mange gater og litt handel her og litt handel der i tillegg til noen sentrumsplasserte kjøpesentere. Jeg får mye raskere grep på en ny by når det er et torv og et tydelig sentrum - derfor sliter jeg fortsatt litt her. Men byen har utrolig sjarm, jeg er veldig fascinert av husene. De såkalte handelshusen, som er bygget langs gatene av kinesiske handelsmenn, i 2 etasjer med butikk i 1. etasje og bolig i 2. etasje . De er i mur, ofte med fine detaljer på fasaden i 2. etasje og som regel med overbygget fortau nede. Det ga, og gir fortsatt, skygge for solen og ly for regnet. Husene er gamle og noen er dessverre veldig slitne og umalte mens andre er vedlikeholdt, pusset opp og malt i forskjellige farger. Havneområdet og kjernen i det gamle bysentrum står nå på verdensarvlisten til Unesco - og det vil si at de er forpliktet til å ta vare på bygningene. Det er ikke nok penger til å pusse opp alt, men jeg håper de tar litt etter litt. Det klør i malefingrene mine og i oppussingsgenene når jeg ser de vakre umalte husene som så sårt hadde trengt et par strøk.
På listen over steder jeg ikke har sett men som skal sees er de kinesiske clan jettys - bryggeboligområde for de forskjellige klanene. Husene står på stolper og gatene er trebrygger mellom husene. Hver clan jetty har sitt kinesiske tempel. Man ser ikke disse jettyene hvis man ikke vet om dem - og derfor har jeg ikke vært der ennå. 

I går fikk jeg en annen syglad dame til å tegne kart over hvordan jeg skal finne fram til en stoffbutikk - det er ikke bare å slå opp på nettet og søke etter butikker her. Ikke bare å gå på leting heller, altfor mye å se over og altfor varmt.

I det siste har det vært en luftfuktighet som overgår alt jeg i mine villeste fantasier trodde var mulig. Jeg gikk til postkontoret tidligere i dag for å hente en pakke og for å betale vannregningen (kr 10,- for 2 måneder) - maks 1,5 - 2 km. Kommer inn varm og så svett at det renner svettedråper nedover pannen og halsen - hadde ikke gått spesielt fort, ikke oppoverbakke og i tillegg var det overskyet. Men så klamt! Muggy har jeg lært at det heter på engelsk - negativt ladet ord for humidity. De andre som satt på postkontoret, alltid 20 stykker foran en i kø, så ikke varme ut, ingen var svette og ingen var røde i ansiktet, ingen gikk i shorts og sandaler. De hadde derimot langbukser, langermede bluser og tette sko - uten å være svette. Skjønner det ikke jeg. Eneste forklaring er at de kjører bil med aircondition mens jeg går ute i varmen. Eller er det genetisk?