Love Cambodia - veldedighet som hjelper, charity that really helps.

(You`ll find the text in english below the pictures).

Jeg møtte Emma her i Penang i fjor da hun i noen måneder besøkte samboeren og nå mannen Pete som var lærer på Uplands International school. Hun hadde noen år tidligere som backpacker i Asia og Cambodia kommet over en gjeng foreldreløse barn som bodde ute under en busk. Hun hjelp dem litt der og da men blide, søte og glade som de var smeltet de hjertet hennes slik at hun ikke klarte å glemme dem. Hun reiste hjem til England, jobbet og sparte penger og dro tilbake til Siem Reap med ønske om å hjelpe både de barna hun møtte og flere med. Hun fant barna på samme sted og satte i gang med å bygge et hus, et lite barnehjem, for dem. Kort fortalt, hun etablerte etterhvert organisasjonen Love Cambodia som er en veldedig organisasjon registrert i UK og har utvidet virksomheten etterhvert. Barnehjemmet har nå 40 barn de har bygget og startet skole for barna og hun og Pete hjelper i tillegg de aller fattigste ute i landsbyene rundt Siem Reap. Hjelp til selvhjelp er hennes motto og hun gir dem aldri penger, bare hjelp til å klare seg selv. Det mest fantastiske med det hun gjør er at ingen penger som er donert eller samlet inn går til administrasjon - 100% går til barna og de fattige familiene! Tror ikke mange andre organisasjoner kan påstå det samme. Emma og Pete lever på oppsparte midler og de andre jobber også frivillig. Det gir en ekstra lyst og motivasjon til å hjelpe og bidra - jeg vet og har sett med egne øyne at alt kommer de som trenger det til gode. (www.lovecambodia.co.uk ).
Vi var sammen med Emma og Pete en hel dag, og det satte spor. Det er den sterkeste dagen jeg har hatt, den dagen jeg har sett virkelig fattigdom på nært hold men også den dagen jeg har sett mest glede og takknemlighet og den dagen jeg hadde mulighet til å hjelpe direkte der og da. Det var sterkt, det mante til ettertanke, til litt flauhet og nærmest skam over alt vi selv har og det ga en økt lyst til å hjelpe. Kontrastene ble litt for store til å være behagelig da vi fikk vite at en gjennomsnittlig månedslønn for en fulltidsansatt bare er $10 mer enn Marte og jeg spiste middag og drakk vin for kvelden før - nemlig kun $50 (ca 300 NOK). Emma fortalte oss at hvis vi ønsker å hjelpe er det bedre å gi ekstra tips til de som jobber eller selger noe og som antagelig underholder hele familier enn å gi til de som tigger. Tigging har blitt et økende problem etterhvert som turismen øker og de lærer seg dermed ikke at det lønner seg å jobbe.

Mamma strikker mens barn og barnebarn ser på. Mother, daughter, grandchild and a son.

Vi møtte Emma onsdag morgen og ble med henne i en tuktuk ut på landsbygda for å besøke en familie som de har hjulpet en stund. Familien har 9 nydelige barn fra 1 til 17 år og i tillegg 2 barnebarn, tvillinger, som 17-åringen har fått. De er da 13 i familien og har ingen inntekt, ingen jobb, ingen husdyr, ikke råd til moped, sykkel eller telefon. Huset deres var i elendig forfatning, det regnet inn og de var mye syke. Emma har nå fått bygget et nytt enkelt hus for dem, fortsatt ikke strøm eller vann, men det er ihvertfall tett mot regn. Emma dro dit denne dagen for å lære kona å strikke. Planen er at hun skal klare å strikke IPhone og IPad-vesker som hun kan selge på markedet. Vi var med på opplæringen og det viste seg snart at alle barna ville lære også. Noen av dem tok det kjempefort mens andre nok måtte øve en del. Hele familien var så blide og søte og veldig utadvendte. De snakket ikke engelsk, så kommunikasjonen foregikk med fingrene eller Emma oversatte. Vi satt på gulvet med strikkeopplæring i flere timer og merket ikke at tida gikk og at kroppen ble stiv av for oss nordboere uvante sittestillinger. Ungene var skjønne og var veldig fascinert av den lyse hårveksten på armene våre - de tok på armene våre og lo. Det ser ut som deres egne armer er helt glatte uten hår i det hele tatt. De tok også i håret vårt og prøvde å fortelle oss at det hadde samme farge som sola:-). Jeg fikk vite at faren i familien hadde fått muligheten til jobbopplæring et sted som var langt unna og at han hadde problemer med å komme seg dit. Marte og jeg bestemte oss kjapt for å kjøpe en sykkel til ham, og dro til det lokale markedet sammen med Emma. Vi fant en lett brukt sykkel som vi kjøpte for $40 - og de ble så glade. Vi fant ut at det var en hjelp som bidrar til at de vil kunne klare seg selv etterhvert.
Etter å ha spandert en god lunsj på Emma og Pete tok de oss med på markedet for å handle inn mat til barnehjemmet og deretter i en stappfull tuktuk med varer overalt og 100 egg mellom beina til skolen ved barnehjemmet. Da barna hørte tuktuken komme løp de ut og ropte med stor iver på Emma og hilste høflig på oss, spurte hva vi het, tok oss i hånda og leide oss inn i klasserommet. Så tillitsfulle. Emma skulle undervise i engelsk og Pete leke med de minste. Jeg ble med Emma i klasserommet mens Marte var ute med Pete og de minste barna. Den minste jenta på 4 år falt pladask for Marte og omvendt - nydelig liten sjarmklump. Hun satt på fanget eller på armen til Marte i de timene vi var der og tok i håret hennes. Det var så gøy å se på og høre barna, hvordan de med iver leste og skrev engelsk og hvor aktive de var - og ikke minst hvor glade de var. På slutten av timen lærte Pete dem hvordan de skulle pusse tennene, ikke alle er vant til det, og vi delte ut tannbørster og en liten tannkremtube, som vi hadde hatt med, til hver av dem. Jeg hadde også med en del tegnesaker, blokker og penner til skolen men det  sparte de til en annen dag. Det er ikke noe vits å dele ut altfor mye på en gang. Det var en utrolig stor opplevelse å være med Emma, en opplevelse som vil sitte i lenge, å se hva hun og Pete har klart å oppnå med enkle midler. Det står virkelig stor respekt av hva de har gjort og fortsatt gjør. Hvis man bare skal gi penger til én god sak i år kan dette være den ene. Hjelpen kommer virkelig fram og man hjelper de som trenger det mest.

Det er en sykkel under alle varene. It`s a bike under all the goods.

Emma og meg med bakoversveis i tuktuken. Me and Emma in the tuk tuk.

Marte i tuktuken

Marte viser hvordan. Marte teaching how to knit.

To små søstre. Two young sisters.

To større søstre i skoleuniform. Two older sisters in their school uniform.

Det nye huest. The new house.

Smal og humpete vei. Narrow roads with lot of holes.

Marte og jeg med sykkelen vi kjøpte. Kona i familien i midten. Marte and I with the mother and the bike we bought. 

Innom en annen familie på veien, dette skjulet bodde de i tidligere.Visiting and other family on the way. Earlier they lived in the smal shack to the left. The house was too near the ground so it was flooded in every monsoon. 

Før Emma fikk bygget dette nye huset for dem.  Emma build this new house for them. 

Klestørk langs veien. Clothes drying along the road.

Bensinstasjon. Bensin selges i wisky-flasker. Gasstation. Selling gas in old whisky-bottles.

Rød sand overalt. Klærne våre var orangerød da vi kom tilbake  på hotellet. Red dust that coloured our clothes and hair.  

Smal vei inn til der Emma og Pete bor. Narrow road in to Emma and Petes house. 

Pete og Emma

På markedet. Shoping at the market.

Hun sitter på en liten stol oppe på bordet mellom varene hun selger.  The sellers are sitting on the table together with their goods. 

Emma pruter på kjøttprisen. Emma know how to bargain.

De som jobber på markedet sitter oppå diskene mellom matvarene. She is sitting  among the  meat she is selling.

Vi skal kjøpe 100 egg og pruter før vi plukker ut hele egg av svære kurver.  Emma is buying 100 eggs and is trying to  beat down the price. 

Marte drikker av en kokosnøtt. 

Noen av elevene i klasserommet. Some of the kids in the classroom.

Konsentrasjon. Concentration. 

Emma underviser engelsk. Emma teaching english

Nydelige lille 4-åringen som la sin elsk på Marte. The sweet little 4-year-old. 

Fornøyd med ny tannbørste. Happy with her new tooth brush. 

Tuk tuk på vei til flyplassen. Tuk tuk on our way to the airport.

I met Emma here in Penang last year when she visited her boyfriend, and now husband, Pete who was a teacher at Uplands International School. She had some years previously been backpacking in Asia and Cambodia when she come across a gang of orphans who lived under a bush. She helped them a little bit there and then but gentle, sweet and happy as they were they melted her heart so that she could not forget them. She returned to England, worked and saved money and went back to Siem Reap with the desire to help both the children. She found the children in the same place and started to build a house, a small orphanage, for them. She established the organization Love Cambodia a charity organization, registered in the UK and has expanded gradually. The orphanage has now 40 children, they have built and started a school for the children and she and Pete also helps the poorest people in the villages around Siem Reap. Help to self-help is her motto and she gives them no money, just help to fend for themselves, to help them to become self-reliant. The most wonderful thing about this is that no of the donated money goes to administration - 100% goes to the children and the poor families! I do not think many other organizations can claim the same. Emma and Pete live on savings. It provides an extra desire and motivation to help and contribute - I know and have seen with my own eyes that everything goes to the ones who need it the most (www.lovecambodia.co.uk).

We were together with Emma and Pete for one day. It is the most emotional day I've had, the day I've seen real poverty up close but also the day I have seen the most joy and gratitude, and the day I had the opportunity to help directly. It was powerful, it called for reflection, a little embarrassment and shame over how much we have, and it gave an increased desire to help. The contrast was just too big to be comfortable when we learned that the average monthly salary of a full time employee is only $ 10 more than Marte and I paid for dinner and wine the night before -  $ 50 (about 300 NOK). Emma told us that if we want to help, it is better to give extra tips to those who work or sell something and which presumably entertains whole families than to give to those who beg. Begging has become an increasing problem as tourism increases and it is important that they learn to work for money instead of begging for it.

We met up with Emma Wednesday morning and went with her in a tuk tuk into the countryside to visit a family they have helped for a while. The family has nine beautiful children from 1 to 17 years and in addition, two grandchildren, twins, who the 17-year-old has been given birth to. They are 13 all together and have no income, no job, can not afford a moped, bike or phone. Earlier their house was in terrible condition, it rained in and they were often sick. Emma has built a new house for them, still no power or water, but the roof is at least waterproof. Emma went there this day to teach the mother how to knit. The plan is that she is going to knit IPhone and IPad-vases to sell at the market. We participated in the training and it was soon apparent that the children would learn too. Some of them learned very fast while others probably had to practice a lot. The whole family was so gentle and sweet and very outgoing. They spoke no English, so communication was by hands or Emma translated. We sat on the floor with knit training for hours and did not notice that the time went by and our bodies was stiff because of the unusual sitting positions. The kids were beautiful and were very intrigued by the blond hairs on our arms - they touched our arms and laughed. It appears that their own arms is smooth without hair at all. They also touched our hair and tried to tell us that it was the same color as the sun :-).

I learned that the father of the family had the opportunity to do job training too far away  from the house to walk and therefore he had trouble getting there. Marte and I instantly decided to buy a bike for him, and went to the local market with Emma. We found a slightly used bike that we bought for $ 40 - and they all were so excited. It felt good to be able to do that for them and I really hope life will be easier for them.
After a nice lunch in town Emma and Pete took us to the market to buy food for the orphanage and then we went off in a tuk tuk packed with goods and 100 eggs between our legs to the school at the orphanage. When the children heard us coming they ran out and cried with great joy at Emma and greeted us politely, asked our names, took us by the hand and led us into the classroom. So trusting. Emma was going to teach English and Pete was going to play with the little ones. I was with Emma in the classroom while Marte was outside with Pete and the youngest. The smallest girl at 4 years fell head over heels for Marte and vice versa - lovely little bundle of charm. She sat on the lap or on the arm of Marte the hours we stayed and softly touched her hair over and over again.
It was so great to watch and listen to the children, how they eagerly read and wrote English, and how active they were - not to mention how happy and cheerful they were. At the end of the lesson  Pete tought them how to brush their teeth, not everyone is used to do that, and we handed out toothbrushes and a small tube of toothpaste, that we brought along, to each of them. I had some crayons, pads and pens for the school as well but they saved  those for another day. There is no point giving out too much at once. It was an incredible experience to be with Emma, ​​an experience that will stay put for a long while. It was fantastic to see what she and Pete has achieved and how idealistic they are. I have the greatest respect for what they have done and still are doing and I will continue to help them. If you want to give money to one good cause this year this could be the one.