Språklige finurligheter.

Selv om jeg ikke er noen kløpper til å lære nye språk har jeg alltid syns at språk er interessant - og spesielt nå når jeg bor i et annet land hvor det snakkes så mange, uforståelige og fremmede språk. Ikke bare blant de lokale men også blant expat-venner som kommer fra mange forskjellige land som f.eks Belgia, Nederland, India, Tyskland, Danmark, Indonesia, Thailand, Kina, Japan, Sør Afrika, Frankrike, Polen, Australia, Ungarn, Irland, England, USA og Canada. Alle har vi engelsk som fellesspråk, men engelskkunnskapene er høyst forskjellig og også evnen til å uttale engelsken er høyst variabel. Roar og jeg var ute og spiste middag i går kveld og stedet, som vi har vært på mange ganger, hadde en ny servitør som bortsett fra å ikke klare å helle vin uten å søle heller ikke klarte å gjøre seg veldig godt forstått på engelsk. Roar stusset veldig, og han pleier å forstå det meste, når servitøren spurte om noe som for oss hørtes ut som: Want prawns og tits? når det han ønsket å spørre oss om var om vi ville ha Parmesan cheese.

I Malaysia er folk stort sett språkmektige i den forstand at de aller fleste snakker Bahasa Malay og engelsk, i tillegg til at kineserne også snakker Mandarin og/eller Hokkien og at inderne snakker Hindi. Noen indere snakker faktisk både Hindi, engelsk, malay og også mandarin siden det er en fordel å kunne hvis man har yrkesmessige ambisjoner. Men så var det det med uttalen da. Penang var engelsk koloni en gang i tiden og engelsk har siden da vært mye brukt, men de lærer engelsk på skolen av malaysiske lærere og den spesielle uttalen blir dermed lært bort videre.

Kineserne snakker engelsk slik de snakker Hokkien og det vil si at det for meg høres ut som de fortsatt snakker Hokkien selv om de snakker engelsk. Det er noe med utelatelsen av konsonanter som gjør det så vanskelig i tillegg til at de snakker veldig fort og putter inn raske korte ah ah ah mellom ordene og i slutten av setninger. "Can you come to my place" høres ut som "a you om o y ace ah ah". Må si jeg sliter litt, særlig på telefonen, og jeg er ganske bestemt jeg fornærmet en her om dagen da jeg spurte om han kunne snakke engelsk noe det viste seg han allerede gjorde.

Malayserne snakker engelsk slik de snakker malay og det vil si enkelt - med få ord og få nyanser i språket. Malay er et veldig enkelt språk med enkel grammatikk, ingen kasus, ingen flertall og få ord. For å forsterke en mening sier de bare ordet to ganger etterhverandre. Setningsoppbygningen er enkel og det gir seg noen pussige utslag når det samme gjøres på engelsk. Jeg var i en butikk en dag og spurte om jeg kunne parkere på utsiden dersom jeg i en senere anledning kom i bil. Stille. Jeg spurte igjen og husket å spørre på malay-vis: can park outside? Svare var: can. Og det var alt. For oss føles det veldig uhøflig å spørre eller svare så kort, men her gjøres det hele tiden. Can eller can also er det positive svaret, can can er litt mer som kanskje og cannot er det negative svaret. I en av bokhandlene her spurte jeg etter en bok jeg ville kjøpe og da var svaret rett og slett: have not. Uten å legge til noe av det vi gjør hjemme, om den kommer inn igjen, om den er utsolgt, om den er bestilt eller om den kan bestilles. Jeg har også oppdaget at man ikke må bruke for mange ord i setningen når man spør om noe og ikke spørre om to ting i samme setning. De på sin side syns sikkert vi bruker altfor mange ord og uttaler engelsken helt utforståelig.

Blandingen mellom malay og engelsk kalles Manglish og kan høres slik ut:  Hello aunty. You ok or not? Now ah everyday rain rain.Cannot dry lah. Aiyoo my brother so lucky one, oredi (already) so much money osv osv. Aunty og uncle brukes av unge når de tiltaler voksne som ikke er i familie. Jeg skvatt første gang en av Åros venner kalte med aunty. Lah brukes etter setninger akkurat slik noen i Norge bruker sjø eller a`ma og aiyooo brukes som vi bruker Å nei, Å ja eller Å herregud. Tonefallet og styrken avslører om det er i positive eller negative sammenhenger. Enkelte ord fantes ikke originalt i Malay så de er konstruert ut fra engelsk slik de uttales, f.eks. Teksi (taxi) og Ais Krim (ice cream) og Polis (police).

Jeg må litt beskjemmet innrømme at jeg ikke har prøvd å lære malay selv om det var intensjonen. Foreløpig har jeg konsentrert meg om å bli best mulig i engelsk. Jeg kjenner noen som har gått på malay-kurs og de mener, bortsett fra at de kan forstå skilt og plakater, at det har lite for seg. Det er like vanskelig å praktisere det lokale språket her som det er for utlendinger i Norge - alle snakker engelsk tilbake til deg for å være greie.

Roar har begynt å lære seg Hokkien siden han jobber sammen med mange kinesere, og med hans klisterhjerne og språkøre snakker han vel snart flytende. Kollegene hans syns det er aldeles festlig at en matselah (=mad sailor, malay for hvit mann), kwai loh (=hvitt spøkelse, kantonesisk for hvit mann) eller ang mo (=rødhåret, hokkien for hvit mann) prøver å snakke språket deres. Men de snakker faktisk hokkien til ham og han svarer. Ho!