Jordskjelv og dramatikk.

Onsdag denne uken var den mest spesielle dagen jeg har hatt her - ihvertfall den med mest forvirring og redsel og også den dagen hvor mye gikk galt.
Jeg må begynne med å fortelle litt om jobben min, for jeg var nemlig på jobb denne spesielle dagen. For et par måneder siden begynte jeg å jobbe i en kombinert café og delikatesseforretning som drives av et engelsk/tysk par jeg kjente fra før. De trengte mer hjelp en til to dager i uka og jeg syntes det var spennende å lære noe nytt, en ny bransje i et nytt land og føle at også jeg gjør noe fornuftig. Jeg selger mat og varer, jeg lager sandwicher og kaffe, jeg vasker opp, tørker støv, snakker med kunder og ellers alt som trengs å gjøres - bortsett fra å lage mat på kjøkkenet. Det har vi kokker til. Jeg har også blitt lært opp i butikkdatasystemet og gjør mye forskjellig der, lagerjusterer, legger inn nye varer og priser og mye av det samme jeg er vant til fra bokbransjen. Vi scanner det meste av varer og har full varelagerstyring - og er veldig avhengig av av kassa fungerer. Noe alle i butikk vet mye om.
Så denne spesiele onsdagen starter med at jeg i det jeg drar hjemmenfra 9.30 for å dra på jobb glemmer både mobilen og pad`en min som begge lå til lading. Jeg har som regel pad`en med meg fordi jeg leser bøker på den når jeg har pause. Det er kjedelig å være uten disse men vanligvis ikke veldig kritisk Når vi skal åpne kl 10 viser det seg at det ikke er mulig å få igang hverken kassesystemet eller noe annet på datamaskinen, og eieren som alltid er innom på morgenen prøver det meste som er mulig av kabler, av og på, rebooting - men ingenting hjelper. En datafyr blir oppring og vekket (tidlig om morgenen dette!) og lover å komme innom i løpet av dagen. Ikke veldig oppløftende. Så vi - jeg og min kollega, en ung lokal gutt på 19 år, starter dagen med å skrive opp alt vi selger slik at det kan slås inn på kassa senere. Og dette viser seg å bli være en meget travel dag siden det er en public holiday for å feire innsettelsen av den nye kongen i Malaysia. Mange har fri og dermed mer tid til å handle og spise frokost og lunsj. Arbeidsfordelingen blir slik at jeg skriver og regner og har med penger å gjøre samtidig som jeg lager sandwicher innimellom, mens kollegaen min lager kaffe og annen mat og serverer. Jeg er veldig glad jeg har vokst opp i en tid da vi måtte lære å regne i hodet og faktisk klarer å gi igjen penger uten å måtte taste alt inn på kassa. For meg er det helt naturlig, men de unge får jo fullstendig panikk når de ikke kan lese på skjermen hvor mye veksel de skal gi igjen. Så derfor var jeg pengesjefen denne dagen. Fryktelig hektisk men det var moro - alt gikk helt strålende - kundene led ikke under at ikke kassa virket.
I firetiden stod vi bak disken og pustet ut etter noen hektiske timer og plutselig kjente jeg disken rørte på seg. Jeg lurte på å om jeg var blitt rar, men spurte de andre om de kjente at det rørte på seg. Plutselig kjente alle det, diskene ristet, vannet i muggen skvulpet, lampene svingte og vi skjønte at det faktisk var et jordskjelv på gang. Jeg har aldri kjent noe slikt før og syntes egentlig det var litt spennende - og dette var ikke et så kratig skjelv her hos oss at det var noe fare på ferde vel å merke. Mulig det kjentes mye verre ut for de som bor høyt oppe i blokker. Det holdt på en stund men da det var over tenkte vi ikke noe mer over det, kunder kom og gikk og alt var tilsynelatende normalt. Vi hadde ikke noe intenett denne spesielle dagen og ikke hadde jeg telefon så jeg levde i lykkelig uvitenhet om hva som egentlig var i gjære. Roar var hjemme siden det var fridag og fikk etter en stund tak i meg via fasttelefonen i caféen og fortalte at det var sendt ut tsunamivarsel og at vi måtte komme oss i sikkerhet. Vi hadde noen timer å oss siden tsunamien ble varslet til å treffe Penanng kl 21.03, men jeg ble ganske stresset. Åro var på Gurney - kjøpeseneteret - sammen med noen venner og det ligger helt nede i vannkanten. Jeg måtte være på jobb til vi stengte kl. 18.00 i tillegg til å  gjøre alle stengerutiner så halv sju var jeg klar til å kjøre hjem. Roar hadde en time tidligere forsøkt å kjøre hjemmefra og til meg på jobben for å gi meg telefonen og for at vi sammen kunne plukke opp Åro for deretter å kjøre til et sikrere sted oppe i høyden - men trafikken var helt kaos, det stod helt fra der vi bor og innover mot Gurney og caféen siden turister og andre ble evakuert fra strandområdene. Han kom seg ingen vei. Og da begynte jeg å føle litt panikk - hva om jeg ikke finner Åro? og hva om jeg ikke kommer meg hjem?. Jeg ringte Åro før jeg dro fra jobb og ba henne ta en taxi hjem umiddelbart og hvis det ikke var ledig taxi skulle hun stå i veikanten å vente på meg. Det viste seg at trafikken fra jobben og hjem til oss var helt greit, det var motsatt vei som var problemet - alle ville bort fra strandområdene. Åro hadde fått taxi og kom seg hjem. Mens jeg stod i lyskrysset rett ved der vi bor 18.45 kom et nytt skjelv, bilen ristet skikkelig fra side til side, og jeg ble mer redd. Vel hjemme var jeg mest glad for at vi var samlet alle tre, men vi var ikke helt sikre på hva vi så skulle gjøre. Huset vi bor i ligger i et helt flatt område ganske nær sjøkanten - vannet kan bare sige rett inn, trenger ikke være store bølgen en gang så vi var usikre på om det vill være trygt å være der. Vi kunne sitte i 3. etasje å være trygge antagelig, men vi visst jo ikke hva som evt ville komme. Firmaet til Roar hadde gitt ansatte beskjed om å komme seg i sikkerhet, så vi endte opp med å pakke det mest nødvendige for å klare oss ute oppe i en høyde en natt og Åro tok med sitt kjæreste eie, gitaren sin. Da vi skulle til å kjøre ringte en venn, faren til Åros venninne, og sa vi var velkommen til deres leilighet i en av blokkene. Så da valgte vi det, og fikk uansett en veldig hyggelig kveld med gode venner, et par øl og kinesisk take away:-). Vi fulgte med på nyheter og skjønte etterhvert at det ikke ville komme noen tsunami - heldigvis. Vi dro hjem for natten og akkurat der og da jeg satt igjen med en følelse av å ha overreagert - men man vet jo aldri, vi turde ikke ta sjansen. Det kunne ha kommet en reprise på 2004-tsunamien og selv om Penang ligger godt beskyttet innenfor Sumatra var det 40 som døde her den gangen. Og det viste seg at mange faktisk satt oppe i den åsen som jeg hadde tenkt vi skulle dra opp til, strendene var tomme, kjøpesenteret var tomt, gatene langs vannet var tomme - det var mange som tok dette alvorlig. Heldigvis. Men vi så ikke noe til den panikken jeg leste om i avisene som hadde oppstått f.eks. i Phuket og andre feriesteder i Thailand. Der var det helt vilt - mange av de lokale der opplevde den forrige tsunamiens forferdelige tragedie og man kan godt skjønne panikken.
Dette var den første testen etter 2004 på om tsunamiberedskap og -informasjon var blitt bedre i landene rundt det indiske hav. Noe er helt sikkert blitt bedre, men det er ikke bra nok her hos oss. Det kjørte riktignok noen biler rundt på utsatte steder og advarte folk, men generell info var det dårlig med. Roar måtte hente info på norske og andre lands nettsider - de malaysiske var ikke tilgjengelige! Det er for dårlig.
Morgenen etter var en helt vanlig dag, jobb som vanlig og alt var som om ingenting hadde hendt. Det var kanskje det merkeligste av alt - at en så spesiell dag bare går over i en helt vanlig dag. Bortsett fra spørsmålet jeg fikk fra den hyggelige vakten i vakthuset vårt da jeg gikk forbi der i går kveld: "Where were you earthquake-time yesterday miss?". Det er det nye "hvor var du da Oddvar Brå brakk staven"-spørsmålet:-).