Livet i Malaysia: På øytur i Andamanhavet.

Første uke av påskeferien dro vi på ferie til en liten thailandsk øy i det sydlige Andamanhavet, det vil si utenfor vestkysten av Thailand, et godt stykke sydvest for Phuket og nordvest for Langkawi og den malaysiske grensen. Denne lille øya som bare er 1 x 2 km i størrelse ligger ganske langt vest og mellom den og India treffer man bare på Andamanøyene. Det går ikke fly dit så båt er eneste alternativ, enten fra malaysiske Langkawi eller fra fastlandet i Thailand. Vi valgte å ta ferge i 2,5 fra Penang til Langkawi, vi kunne ha flydd, og deretter en ny speedbåt-ferge som tok ca 1 time fra Langkawi til Koh Lipe. Fergene her er ikke helt som jeg forventet, når jeg tenker på ferge tenker jeg Bastøferga eller en av de store som går på vestlandet med både biler, busser og passasjerer. Fergen fra Penang til Langkawi er en relativt liten lang smale båt som har seter som i en buss, ingen café, ingen uteplasser og vinduer man ikke kan se ut av. Realtivt klaustrofobisk. I tillegg er det så kaldt pga den kraftige airconditioningen at man må ha på seg godt med klær, mye mer klær enn vi vanligvis bruker her i varmen. Vi har tatt samme båt tidligere, til Pulau Payar, så vi var klar over at det var kaldt - Roar hadde med fleecegenser og den misunte jeg ham - men klarte likevel ikke å kle oss nok. Min tynne jakke og to store skjerf var bare ikke nok. Fergen fra Langkawi til Koh Lipe er enda mindre, bare 50 seter, og er en åpen båt med tak som bare skjermer for solen - og ikke for regnet. Vi kjente veldig godt regnet piske inn fra alle kanter når båten freste avgårde med sine 4 utenbordsmotorer à 250 hester i regn og kraftig vind. Denne dagen vi dro, lørdag 31. mars, viste seg å være den dagen med dårlig vær! det så ikke så verst ut inne i den beskyttede havna, men da vi kom ut på åpent hav fikk jeg rett og slett litt sjokk - og jeg var reddere enn jeg har vært noengang på sjøen. Herregud - båten speedet opp, vi hoppet på bølgene og slo hardt ned igjen - vi hoppet i setene, jeg holdt meg fast til fingrene stivnet og sa herregud eller oh my god flere ganger enn jeg liker å tenke på. Himmelen var grå, havet var grått og store tunge, svarte skyer truet i horisonten - det så ikke bra ut.

Skypumper, to av dem forsvinner bakover.

Omtrent halvveis så jeg noe merkelig, en høy sylinder som jeg lettere sjokkert innså var en skypumpe eller tornado. Den kom mot oss med stor hastighet, ble større og større og jeg så vannet sprute opp rundt den og at "skyen" snurret oppover og rundt veldig raskt. Om ikke det var skummelt nok ble det verre når båtføreren stoppet opp båten fordi han regnet med vi ville se på dette naturfenomenet og ta bilder! Jeg vill bare at båten skulle kjøre raskest mulig unna. Etter den ene hadde passeret båten og forsvunnet bakover kommer en til! - og enda en!. Tre skypumper på rad! Helt utrolig og jeg trodde ikke helt mine egne øyne - tviler på at jeg noengang får se noe lignende igjen. Jeg tviholdt på redningsvesten, som den eneste, og var ikke helt sikker på hva som ville skje dersom båten ble truffet av en eller flere av tornadoene - mange skrekkbilder fra tornadoers herjinger i USA for gjennom hodet. Etter alle tre hadde passert båten knipset jeg noen bilder - ja jeg hadde åndsnærværelse nok til det - og det er rimelig spektakulært. Det ser faktisk ut som bildet er tatt i svart/hvitt - alt er så grått. Og virkelig spesielt blir det når man ser bildene som er tatt dagen etter - alle de nydelige fargene, grønt vann, blå hinmel og hvit sand. Vanskelig å skjønne at det kun er timer mellom bildene.

En av skypumpene.

Men øya vi kom til var verdt all redsel - for et nydelig sted! Øya er liten, uten biler og vanlig strømforsyning. Aggregat forsyner øye med strøm og mopeder eller golfbiler bidrar som taxier og familietransportmiddel. Fergen kommer inn på den sydlige hovedstranda og vi blir fraktet helt inn til stranda og immigrasjonskontoret av de tradisjonelle thailandske langbåtene. Vår bungalow ligger på nordspissen av øya, Mountain Resort, og selv om det kun er ca 1 km er det litt langt å dra kofferter på sandstiene. Vi burde selvsagt som alle backpackerne på øye hatt sekker med oss, men vi hadde bare en. Dermed blir vi palssert i en av øyas taxier - en moped med sidevogn. Litt av et syn, 4 mennesker (inkl sjåføren), 2 kofferter, en sekk og håndbagasje på èn moped - på sandete, smale humpete stier. Vi hadde bestilt 2 bungalower, en til Roar og meg og en til Åro og hennes venninne Hannah - som sammen med sin familie var der samtidig med oss. De to 15-åringene koste seg skikkelig i egen hytte nærmest mulig stranda. det unike med Koh Lipe er den avslappede stemningen, det kare vannet og de fantastiske hvite strendene med sand som føles som en mellomting mellom sukker og melis. Med så mange backpackere blir stemningen veldig avslappet - man trenger egentlig bare et par flip flops, en shorts, en bikini og noen singleter. Men jeg hadde jo selvsagt og som vanlig med altfor mye klær - visste ikke helt hvordan det var der. Til tross for alle backpackerne, mange var fra Sverige og Norge, fikk vi ikke følelsen av å være på et partysted og overhode ikke slik vi har hørt det er i Kuta på Bali for eksempel. Selvsag er det strandbarer og utesteder men ingen neonskilt og strippebuler slik vi så i Phuket. Rett og slett avslappet - strandbarer hvor man ligger henslengt på tepper i sanden med en drink i hånden og en trekantpute under hode mens man ser utover havet.

En av dagene leide vi to familiene sammen en båt som tok oss til noen av de omkringliggende øyene i det som itgjør Tarutao marine national park. Vi hadde snorklingutstyr med og fikk snorklet p åflere forkjellige nydelige steder. Vi så fantastisk korallrev og nydelige eksotiske fisker i det klare klare vannet. Jeg klarte tilog med å lokalisere to små Nemo-fisker og de er ikke lette å finne. De er så små og redde at de aldri beveger seg langt fra sjøanemonene de bor i. Jeg ble helt forelsket i de små orange-hvite-sorte stripete små fiskene og syntes jeg hørte stemmen til Trond Viggo Torgersen som pappaen når jeg så fiskene under meg. Det var nemlig en liten og en litt større som svømte ut og inn av sjøanemonen akkurat som i filmen. Helt skjønne:-). På en av de nydeligste strendene jeg har sett på en øde øy (en del av najonalparken og ikke bebygd) gikk vi i land og fikk servert lunsj av båtføreren vår. Lunsjen var vel ikke noe spesielt å skryte av - en boks til hver med kald kokt ris og noen kalde kyllingbiter - men stranden og snorklefascilitetene var helt utroilig. Vi hadde noen utrolig herlige dager med sol, strand, massasje, nydelig Thai-mat, kald øl og hyggelig selskap - og for ikke å glemme noen fantastisk deilige før-middags Gin Tonics på vår nydelige utsiktsveranda:-).