Økonomi var et område vi måtte diskutere og regne på. Vi må klare oss på en lønn, og nei, man tjener nødvendigvis ikke fryktelig mye selv om man tar et utenlandsoppdrag. Vi får dekket bolig, skolepenger og noen hjemreiser - utenom det må vi klare oss på en relativt vanlig norsk lønn. Roar var bekymret for hvordan jeg som har tjent egne penger siden jeg var 13 år vil oppleve å måtte spørre ham om penger. Det har jeg faktisk aldri gjort før. Siden vi ikke skal selge huset har vi en god del faste kostnader som fortsetter å løpe; lånekostnader, forsikring, kommunale avgifter og evt vedlikehold underveis. Utleie av huset er eneste løsning og det viser seg at leieinntektene vil dekke det meste. Siden leieinntektene må skattes av må vi dog sette av penger til en baksmell vi vet vil komme i 2012. Nå er prisnivået såpass lavt i Malaysia at det er mulig en norsk lønn rekker veldig langt - men det finner vi ikke helt ut av før vi har bodd der og handlet litt og levd litt.
Barna er også noe vi har snakket om - hva om Åro ikke ville være med? Hva om hun ikke vil trives? Hva med Marte som har flyttet på hybel i Trondheim - hvordan blir det å være så langt fra hverandre? Nå viste det seg raskt at alle bekymringer så langt var unødvendig. Åro (14 år) er udelt positiv og gleder seg veldig. Forventningene er skyhøye. Marte trives i Trondheim og vil ikke være med å bo sammen med oss, men gleder seg til å komme på påske- og sommerferie. Hun syns derimot det er rart ikke å ha noe som er "hjem" i Asker - og det skjønner jeg veldig godt.
Vi har også snakket mye om meg og min nye kommende posisjon som hjemmeværende. En meget ny og uvant situasjon - har aldri vært hjemme bortsett fra 6 måneder med Marte og 1 år med Åro da de ble født. Da hadde jeg i motsetning til nå både lønn og et definert ansvar. Jeg har vært vant til å jobbe mye og hatt mitt eget liv med kollegaer og jobbmessige utfordringer. Jeg har definert meg selv mer gjennom jobb og egenutvikling enn gjennom mannen min. Han er livredd for at jeg skal fyre løs når han kommer hjem fra jobb - som forøvrig blir sent - og bombardere ham med spørsmål om alt som har skjedd på jobben, hvem sa det og hvem gjorde hva og hva sa han og hva sa du da. Han hater det - og jeg må flire litt ved tanken. Jeg har måttet love at jeg skal finne meg noe å gjøre - betalt eller ikke - så jeg ikke får tid til å bli kona fra helvete:-).
Og så har vi ikke minst snakket om alle mulighetene, alle de positive opplevelsene, alle de spennede stedene vi skal se, nye mennesker vi skal bli kjent med, alle ting vi skal gjøre sammen, alle nye matretter vi skal smake og alt det som skal utfordre vår norske tenkemåte og levesett. Vel får jeg ikke lønn eller kollegaer, men tenk på alt det jeg kan få tid til å gjøre! Jeg kan trene på formiddagen, svømme i bassenget, handle fersk mat på markedet, lære å lage malaysisk mat, lære språket, sy klær av fantastiske stoff jeg er sikker på å finne, male de bildene jeg aldri har fått tid til, bruke tid i bokhandlene, bli kjent med andre ex pats og drikke te sammen med dem, gå turer i fjellet, øve meg på å kjøre på venstre side av veien eller rett og slett høre på musikk eller lese en bok.
Midt oppe i all realismen og funderingene har jeg uansett bestemt meg for å reise av gårde med en usedvanlig positiv innstilling og med et åpent sinn slik at oppholdet vårt kan bli et minne for livet og en berikelse både for familien og for hver enkelt av oss.
Selamat malam:-)
Så utrolig spennende Anette! Masse lykke til! :)
SvarSlett