Vanskelige valg.

Ny skole, land og språk er nå en ting, men selve skolesystemet og nivået på fagene er noe annet. Det er det som er vrient. Åro var og er veldig god i engelsk, hun snakker flytende vil jeg si, og skjønner alt språklig sett heldigvis. Alt hadde vært så mye verre hvis man måtte slitt med språket også. Det vi sliter med nå er egentlig systemet og nivået. Vi merket jo det med en gang at nivået var veldig høy i forhold til hjemme, spesielt i matte, kjemi, fysikk og biologi, men nå etter termin 2-karakterene kom og etter vi hadde samtaler med alle lærerne har det tilspisset seg noe. Karakterene Åro fikk var veldig spredt fra en A i grafisk design og nedover med biologi som dårligste, tror alle karakterene var representert. Jeg er ikke spesielt bekymret, dette er bare termin 2, det er etter bare 3 mnd her og det er på en skole med skyhøyt nivå. Men lærerne er bekymret og la ikke veldig mye skjul på hvor dårlig de syns det var. Foreldresamtalene var en spesiell seanse. Alle lærerne sitter ved hvert sitt lille bord utover gulvet i gymsalen, og hver elev med foreldre får 5 minutter med hver lærer etter et tidsskjema som på forhånd er satt opp. 5 minutter går veldig fort når det er ens barn det er snakk om og særlig nå når det egentlig er så mye å snakke om. Lærerne sløste ikke med tiden, de fyrte løs, uten dikkedarer, ikke noe koseprat og ikke noe hensyn til at man er relativt ny. De sa rett ut at dette er for dårlig, du skjønner ingenting, du må lese mer, du må jobbe mer, du må ha privatlærer, du må lese gjennom hele pensumet fra i høst før eksamen osv osv. Hjælpe meg - jeg fikk helt bakoversveis og tenkte at de må da skjønne at det er 15-åringer de snakker til - ikke universitetsstudenter. De har så høye forventninger og krav til elevene sine at det er helt ute av proposjoner.
Skolen har et rykte på seg (vet jeg nå) til å uteksaminere usedvanlig mange A-studenter og skryter av årlig å sende veldig mange studenter til de beste universitetene i England og USA. Det som viser seg er at de fleste elevene som får de beste karakterene er Asia-elever, ikke expat-elever som vi er. Asia-elevene går på samme skole hele løpet gjennom og de har en utrolig streng oppdragelse og kustus hjemme. I mange tilfeller må de lokale foreldrene betale skolen selv, og det er ikke billig, mens vi expater får dekket det av bedriftene som har sendt oss hit. Det vil jo si at de lokale foreldrene antagelig legger et enormt press på barna sine til å prestere på et høyt nivå, for å betale tilbake den store utgiften det er for dem.
Vi er ganske sikre på at Åro skulle gått i en klasse lavere enn det hun gjør altså i level 9 og ikke i 10, ikke fordi hun er dum, men fordi nivået på norsk skole er så mye lavere enn det det er her eller på engelske skoler. Og fordi systemet er annerledes. I følge alderen er hun i rett klasse, men siden hun begynte i januar har hun mistet viktig bakgrunnskunnskap fra første halvår. 10. og 11. klasse henger sammen, har jeg nå lært, og de avsluttende eksamene de skal ha til neste år henter stoff fra begge årene. Valgfagene de valgte i begynnelsen av 10. må de ha i begge årene, og det er også et problem for oss. Art - kunst - som var Åros førstevalg var fullt da hun begynte og hun valgte noe nestbest, og vi trodde de valgte nye valgfag hvert år. Nå må hun slite med noe hun ikke liker enda lenger.
Etter man er ferdig med 11. klasse får man et vitnemål som heter Cambridge IGCSE (International General Certificate of Secondary Education) og kan da fortsette i 12. og 13. klasse som er en videre påbygning. Der må man velge enten A-level eller IB Diploma Programme og blir ferdig ett år tidligere enn de som går videregående hjemme.
Jeg var på skolen i dag og hadde møte med deputy principal Mr. Newton om våre bekymringer rundt nivå og karakterer. Det var hyggelig det, men noen løsning finnes egentlig ikke, bortsett fra jobbe, jobbe, lese, lese, lese. Newton mente det beste hadde vært å sette Åro ned til level 9., men alle klassene der er fulle og ingen har meldt at de skal slutte. Åro vil selvsagt helst ikke bytte klasse, det er nok litt pinlig og hun har heller ikke lyst til å måtte jobbe en gang til med å få nye venner i en ny klasse. Etter litt fram og tilbake kom jeg med to løsningsforslag:
1. Åro får en plass i 9. klasse, enten det er fullt eller ikke, evt fra høsten av i det som da blir 10. Og at hun da får plass i kunst-klassen.
2. Åro fortsetter i 10. nå og 11. til høsten med den betingelsen at hun får plass i kunst-klassen og med betingelse at hun får ekstra hjelp i biologi og kjemi.
Hvis ikke noen av de alternativene kan oppfylles tar vi henne ut av skolen og flytter henne til en annen internasjonal skole presiserte jeg også.
Vi må tenke litt og skolen må sjekke litt og rett over påske må vi bestemme endelig hva vi skal gjøre. Herregud så vanskelig skole kan være!

Gjæret Kinakål til middag?

Ikke så veldig fristende kanskje? På matlagingskurset jeg var med på i dag lærte jeg å lage nettopp det - men også heldigvis en del andre retter som var mye bedre. Retten Fermented spicy & sour cabbage - Korean Kimchi kan med all verdens godvilje i beste fall kalles interessant, eller kanskje tilogmed spennende så lenge man ikke vet at kålen har ligget og gjæret. Det smakte sterkt krydret eddik rett og slett - ikke vondt, men heller ikke godt. Men uansett ikke noe jeg kommer til å lage selv.

Matlagingskurset arrangeres av G Hotell, men det er en av expat-damene her som står for markedsføring, påmelding og organisering. Hvert kurs varer fra 9.00 - 14.00 en dag, og da lager man tre - fire retter fra et utvalgt land i Asia. Forskjellige land og menyer alle månedene gjennom året. mange har meldt seg på alle kursene, og siden det bare er 7 plasser hver gang sier det seg selv at det vanskelig å få innpass. Jeg står på venteliste, og blir ringt opp dersom de får noen avbestillinger. Da er det bare å stille opp på kort varsel.

Morgenen begynte med kaffe og litt prat som det ofte blir når 7 damer møtes. Jeg kjente 2 av de som var med i dag fra før - og det betyr at jeg ble kjent med 4 nye i dag også:-). Vi var en tysk, en indisk, en canadisk, to amerikanske, en engelsk og meg. Deretter ble vi presentert for den dyktige kinesiske chefen, Vincent, og hans ansatte, kjøkkenet, utstyret og menyen. Heike og jeg som var med for første gang fikk litt ekstra forklaringer. Og da var det bare å sette i gang - vi fikk hver vår arbeidsplass rundt et bord og ble satt til å utføre alle de forskjellige hakke-, skjære-, dele-, mose- og mikse-oppgavene som må utføres til hver rett. Og etter at alt var kuttet og blandet og marinert stekte vi etter tur. Ovnene på et hotell er rimelig kraftige saker - wokene står over digre hull med gassbluss nedi som gir fra seg et kraftig drønn når man setter opp varmen. Broooaamm kan kanskje være et passende onomatopoetikon. Det er bare å passe luggen.

Vi lagde først den tidlgere nevnte gjærede kinakålen som bare kalles Kimchi og det er noe av den rareste maten jeg har vært borte i. Du tar en hel stor Kinakål, deler den i to på langs, salter den godt mellom hvert lag, pakker den inn i plast og legger den i kjøleskapet natten over. Dagen etter skylles saltet av og marinaden som består av most hvitløk, chilli, ingefær, østers og div grønnsaker stappes rundt og mellom kålbladene. Så skal dette puttes i en boks med lokk og stå i romtemperatur i 3 dager - da bobler det og den er gjæret. Etter det kan den oppbevares i kjøleskapet til evig tid! Dette er ikke en rett i seg selv, men brukes som tilbehør eller som ingrediens i andre retter siden den setter en sterk smak.

Vi lagde også Hae-Mul Pajeon, eller Korean seafood and scallion pancake, som var en mellomting mellom pannekake og omelett med masse deilig saker oppi, og vi lagde Kimchi Jjigae - en suppe med bla. skiver av andebryst og Tofu - hvor vi brukte Kimchien som en av ingediensene. Den var både sterk og god.
Som hovedrett lagde vi Stir-fried Beef eller Beef Bulgogi - det var skikkelig godt og helt mulig å få til på eget kjøkken. Desserten var også noe jeg kan og kommer til å lage; Su Jung Gwa eller Chilled cinnamon and ginger tea with dried Persimmon servert ved siden av frisk frukt. Kjempegodt! Teen lages ved å koke vann med kanelstenger, oppdelt ingefær og sukker. Serveres kald i glass med isbiter og en halv tørket og vasket Persimmon oppi. Vi lærte å kutte opp frukt i fine mønstre, og det var noe jeg likte:-). Laget jordbær og Kiwi med fint taggemønster, og ble også vist hvordan tomatskall blir flotte roser. Moro.

Etter at all mat var laget, og vi hadde freshet oss opp på hotellrommet som stod til vår disposisjon, spiste vi lunsj i restauranten sammen med Vincent, the Chef, og fikk selvsagt servert maten vi hadde laget. Kjøkkenet hadde dandert det flott og komponert måltidet slik det skal gjøres - men maten var vår. Drikke til maten var varm kinesisk te servert i små kopper uten hank. En herlig lunsj og en fantastisk opplevelse:-). Håper virkelig jeg får plass i mai også.




Mango, Papaya, Jordbær, gul Vannmelon og Kiwi - den kalde teen i glasset bak.



En egen fotograf fra hotellet tok bilder av oss og maten gjennom hele dagen, og når jeg får dem tilsendt skal jeg legge dem ut her.

Så mange bra bøker!

Sitter på terrassen og skriver - med utsikt over strand og hav, solen har såvidt forsvunnet bak huset og det er blitt levelig å sitte her ute. Omtrent 35 grader fortsatt:-). Snart en liten ettermiddagstreningsøkt, så et glass hvitvin på terrassen før vi går ut og spiser. Livet er bra hva?
Det er så mye der ute, så mye jeg vil lese, så mange bra bøker. Og nå som jeg leser engelske  bøker helt greit er det jo også så mye mer å velge mellom enn det var på norsk. Klassikere, krim, nye romaner, bøker jeg har lest før i oversatt versjon og non fiction. Det fine er at jeg bedre tid til å lese nå enn jeg hadde hjemme og at det er relativt greit å få tak i engelske bøker her. Det er egentlig bare det å velge som er vanskelig. Jeg har alltid en liten notatbok med meg i veska som jeg ofte bruker til å skrive ned navn på butikker eller andre steder jeg må besøke som jeg får tips om fra andre, og der har jeg også en liste over bøker jeg ønsker å kjøpe. Jeg har fått en god del lesetips fra mange hjemme, på Facebook, men alle bøkene er ikke tilgjengelig her. Nå har jeg blitt med i tre forskjellig bokklubber som de kaller det her, leseklubber er et annet ord man kan bruke. Vi har møter en gang i måneden i hver klubb hvor vi prater om og diskuterer den boken vi alle har lest. Selvsagt er mat og vin også. Jeg syns jo ikke det er veldig mye med en bok i måneden så jeg har da blitt med i alle de tre klubbene jeg har hørt om. To av dem har møter om kvelden og en om formiddagen - og den sistnevnte har jeg blitt administrator for.
Aprilboken var The glass castle av Jeanette Walls, og den ser jeg er oversatt til norsk nå med tittel Krystallslottet. Da sier jeg bare: løp og kjøp - og les! Den var utrolig bra.
Maiboken i den ene klubben heter A gate at the stairs av Lorrie Moore, som jeg ikke har hørt om før og i den andre The great Gatsby, som jeg har lest på norsk for mange mange år siden. Jeg har klart å få inn Nesbø på leselisten for høsten - The Leopard (Panserhjerte) skal alle damene, som er både engelske, tyske og amerikanske, ha lest til september-møtet. Blir spennende å høre hva de syns om vår norske helt.
De bøkene jeg ikke finner i de to, tre lokale bokhandlene har jeg begynt å bestille fra Kinokuniya i Kuala Lumpur, eller KL som man sier her. Kinokuniya er egentlig en stor japansk bokhandelkjede som har vokst utover i Asia. Jeg bestiller online på nettbutikken deres og to - 2 - dager etterpå har jeg bøkene levert på døra! Veldig bra - bare jeg passer på å være hjemme. Hvis ikke man er hjemme ringer de og spør om det passer om de kommer tilbake dagen etter.
Jeg legger ut i høyre spalte på bloggen her de bøkene jeg leser etterhvert, og det er bare å spørre hvis det er noen titler dere blir nysjerrige på og vil vite mer om.

Så, da er dagens utendørs trening unnagjort, hvitvinen er i glasset og den indiske restauranten er i sikte:-).

Hva gjør egentlig Roar?

Jeg fikk en kommentar fra min kjære mor om at det ikke er så mye om hva Roar holder på med i bloggen min - og det har hun nok helt rett i. Han er på jobben største delen av dagen og jeg skriver mest om hva jeg selv gjør her, selv om jeg riktignok har skrevet noe om ting vi har gjort sammen i helgene.

Det jeg oftest får spørsmål om både fra Norge og de jeg treffer her nede er hva Roar jobber med og hvorfor han nå er plassert i Malaysia. Da svarer jeg på min veldig enkle måte, som amatør og totalt uten korrekt ingeniørterminologi, at han er ingeniør og jobber i et internasjonalt seismikkselskap som nettopp har etablert en produksjonsenhet her i Penang. Også utdyper jeg litt nærmere for de som virker som de er interessert at firmaet heter Schlumberger Western Geco - og da faller de fleste av lasset, bortsett fra de som evt er i bransjen selv eller har en mann som er det. Kombinasjonen av ordene Schlumberger, seismikk og Roar får de fleste engelsk-talende til å få litt flakkende blikk og usikker latter. Så mye enklere for dem som kan si at mannen jobber som salgssjef i Nokia eller noe annet forståelig:-).

Og hva gjør så Roar her? Western Geco etablerte i fjor en fabrikk her nede, eller flyttet produksjonen fra Bergen er mer korrekt, som produserer kabler. Mer korrekt: kobler kabler sammen med noen bokser med elektronikk inni som samler inn seismiske data i forbindelse med landbasert oljeleting. Kablene er laaange og har med jevne mellomrom disse boksene som samler inn og sender fra seg data. Det er selve de innsamlede dataene som er poenget i Western Geco, det er det de tjener penger på. Dataene selges til oljefirmaer verden over for at de skal vite hvor det er mulighet for å finne olje. Elektronikken inni boksene fungerer som en slags ekkolodd på land hvis man skal sammenligne med noe folk kjenner fra før. De kan registrere hva som er under landoverflaten, om det er hulrom osv hvor det da kan finnes olje eller gass. Ansvaret til Roar her i Malaysia er å passe på at alle enheter som brukes i produksjonen er her i riktige mengder til rett tid og at produksjonen går som den skal - leveranser kommer fra en rekke underleverandører rundt omkring i verden. Han har mye kontakt med underleverandører og er akkurat nå i Kina på en 10-dagers-tur for å besøke en rekke leverandører. Da ser han bl.a på produksjonen for å se at alt gjøres slik det skal, det er rimelig viktig at elektronikk produserer i henhold til kravspesifikasjonen. Eller han prøver å finne nye leverandører til produksjonen. Han reiset jo mye rundt da vi bodde i Norge også. Tidligere jobbet han med å utvikle elektronikken de bruker, og nå altså med å produsere den.

Nå regner jeg med, og håper egentlig også, at Roar legger inn en kommentar på denne bloggen - for har kan sikkert både rette på meg og fylle ut:-). Jeg har vært på besøk på fabrikken og sett, men fikk ikke lov å ta bilder - spionasje må man ta alvorlig. Sikkerhetsvaktene sjekket tilogmed bagasjerommet på bilen vår før vi fikk slippe ut av området.

Arbeidsplassen hans ligger på fastlandet og det vil si at han må kjøre gjennom Georgetown og over broen - noe som tilsier kø både om morgenen og ettermiddagen. På det verste om ettermiddagen kan han bruke så mye som 1 time og 40 min på de ca 5 milene. Han begynner kl. 8.00, drar hjemmenfra 7.00 og slutter gjerne i 17-18-tiden og er hjemme mellom 18 og 19 - altså borte 12 timer hver dag. Ganske annerledes enn Asker hvor han brukte 5 minutter til og fra jobb.

Når det blir mørkt kl. 19.30 føles det ikke som det er så mye mer igjen av dagen, annet enn å spise middag. Men fotballgal som han er har han funnet fram til andre likesinnede. Mandag og onsdag er det trening og lørdag er det kamper - og det har gjort at hans nettverk raskt har blitt ganske stort. De er jo sosiale disse fotballgutta - og det får jeg også nyte godt av det. De har jo koner også:-). Richard, en av disse treningskameratene spurte meg i butikken i dag om ikke Roar kom hjem snart - han telte timer nå påstod han. Laget savner og trenger ham. Lørdagskampene er bare for dem som er over 45 år - type old boys-lag - og da Roar spurte om å få være med trodde de ikke han hadde fått med seg aldersgrensen, de var helst sikre på at han var 10 år for ung! Han har levd lenge på det der:-).





På Monkey Beach.





Fra helgen på Langkawi.





Marte var på besøk i februar.




Roar er veldig stolt av og fornøyd med bilen han kjøpte her nede, og han har all grunn til det. Den beste og sprekeste bilen vi har hatt noen gang vil jeg påstå. Første gang vi har helt ny bil, og også første gang vi ikke har stasjonsvogn.




Han likte vel teksten på skiltet ogs tenker jeg:-)



Koreansk lunsj.

I dag har jeg vært på koreansk lunsj sammen med 40 andre mammaer fra skolen til Åro. Det går på rundgang mellom mammaer fra forskjellige land å arrangere lunsj med mat fra eget land, og tidligere har jeg vært på Indonesisk. Den franske hoppet jeg over siden Marte var på besøk hos oss, og neste gang er det de tyske sin tur. Koreansk mat er fantastisk godt, og det som for oss ser ut og smaker som festmat påstår de selv at de lager som vanlig hverdagsmat. Ser fantastisk ut. De viste oss også nydelige tradisjonelle koreanske drakter, og de som ville fikk prøve dem på. Jeg prøvde da ikke siden disse små snertne damene er omtrent en halvmeter lavere enn meg og mye tynnere. Lurer forresten på om tyskerne har noen Läderhosen og Dirndls vi kan få prøve neste måned:-).
Det er mange koreanske barn på skolen, og mange av dem har bare mammaene sine med seg hit til Malaysia. Det er visstnok gaske vanlig, antagelig hos velstående koreanere, å sende barna hit for å få en skikkelig utdannelse og lære engelsk. Mammaen blir da med mens pappaen er hjemme i Korea og jobber. Mange av dem kan ikke engelsk overhode fra før og har en rimelig tøff jobb foran seg med å få barna tilpasset på skolen og sette seg inn alt av nye saker uten å kunne verken Bahasa malay eller engelsk. Skjønner ikke hvordan de tør eller klarer. Da ser man hvordan ambisjoner på barnas vegne overstiger ens kan eller ikke-kan. Ellen, som var vert for lunsjen i dag, er opprinnelig fra Korea men har bodd mange år i USA og snakker flytende engelsk i tillegg til koreansk og har blitt en kjempeviktig ressurs og kontaktperson for disse mammaene. De spør henne om hjelp til mye som har med skolen å gjøre, hun er med dem på møter med lærere eller hjelper til med oversettelser. Fantastisk bidragsyter. Det er to måter å få oppholdstillatelse i Malaysia på, det ene er som vi og de fleste andre expats har hvor en har fast jobb hos en arbeidsgiver representert her på stedet og det andre er at et barn i familien får studentopphold og at foreldre er med som omsorgspersoner.








Cathy og Verity prøver drakter

 


Vertinnen Ellen Ha forklarer hva vi får å spise.






  



Mmmm, dette var min favoritt.











Til og med koreansk TV var tilstede og filmet og intervjuet. Blir litt stresset av nærfilming mens man spiser.  Eksotisk på koreansk TV: blondine kløner med nudler og spisepinner:-)











Singing in the rain.

Det regner, mye, og det har det gjort i hele dag - begynner å få et begrep om hva regntid innebærer. April er den måneden det regner mest her etter oktober og november som er de månedene det virkelige er regntid. Men jeg er glad og fornøyd likevel - selv om jeg ikke akkurat bokstavelig talt synger. Jeg synger bare når jeg trener, med ørepropper i ørene og musikken på full guffe, og det ville vært en katastrofe hvis noen andre skulle slumpe til å høre det:-). Livet er ganske bra for tiden, ting har falt litt på plass, jeg har roet meg ned og bare bestemt meg for å nyte dagene og tiden her. Jeg skrev tidligere at jeg følte jeg måtte finne noe meningsfullt å fylle dagene med, at jeg hadde for lite å gjøre og ikke var helt fornøyd. Har tatt et oppgjør med meg selv og gjør nå det jeg har lyst til å gjøre - meningsfullt eller ikke - og nyter det fullt ut. Jeg vet at jeg kommer til å savne dette når jeg begynner å jobbe igjen - livet er ikke bare burde burde:-). Lykke kan være en rolig frokost med kaffe og en bok etter en treningsøkt, det kan være å sy noe nytt og fint, det kan være å gå tur med venninner, det kan være å sitte på kjøkkengulvet og prate med Åro, det kan være å se på utsikten, det kan være å ta gode bilder av skiftende vær eller det kan, som i går, være en god middag på den indiske yndlingsrestauranten vår og tilfeldig treffe kjente på en pub etterpå. Roar og jeg tok bussen til Batu Ferringhi i går kveld etter vi hadde spist middag og gikk forbi et sted vi har vært før og som det ofte samles andre expats - og der satt noen av de Roar spiller fotball sammen med og konene deres, bla. en jeg kjenner fra skolen. Vi tok noen øl og ble sittende og prate til langt på natt - det var utrolig hyggelig og ga en lykkefølelse. Her sitter vi på turiststripa, som nesten er uten turister på denne tiden av året, i sommerklær, i mars, med kald øl i glasset og hyggelige folk undt bordet. Får feriefølelse av slikt:-). Åro var forresten også i Batu Ferringhi i går kveld, hun var på en av strandcaféene med noen av vennene fra skolen. De er 4 venninnner som stadig gjør ting sammen og de treffer en del av guttene på trinnet eller på skolen også. Hun har til vår store overraskelse eller skrekk fått smaken på utelivet og syns nå plustelig at en fredags- eller lørdagskveld hjemme med oss er det mest tragiske som kan skje. Det er veldig hyggelig at hun har gode venner og at det er noe hyggelig å gjøre for dem, men det føles litt skummelt også - hun er jo så ung syns vi. På trinnet hennes er det en del som er både 16 og 17 år, halvparten er født i 96 som Åro og resten er eldre. Jeg  føler ikke det er riktig å nekte henne å være ute, skjønner jo veldig godt at det er gøy, men hun har rapporteringskrav og må sende oss sms hvor hun er og hvor hun drar og når hun drar. Og vi er i nærheten uten å være på samme sted. Jada mor, vi passer på henne:-). Vi må vel bare innse at hun vokser til og blir mer og mer selvstendig. Utviklingen har gått veldig raskt etter vi flyttet hit, hun er mer voksen enn tidligere og det er kanskje naturlig når man flytter og gjør så drastiske endringer i en tenårings liv. Skolen setter også mye høyere krav til dem enn det den gjør hjemme og gjør også sitt til at de utvikler seg. Også er det jo rart med yngstemann, er det ikke? Vi vil ikke at de skal vokse opp, vil egentlig ha lillejenta som sitter på fanget og koser fortsatt:-)

Skyene ligger nedi jungelen i dag.





Blåtimen - før regnet begynte en kveld.



Nydelig blåfarger før regnet.

Og ikke så nydelige gråfarger etter regnet begynte.



Lykke er sakte frokost med kaffe og bok:-).



Insekter i risen og myk kjeks.

Det er ikke så morsomt å koke ris når det er noe som kravler oppi posen. Jeg kastet selvsagt hele posen, men jeg har hørt at noen bare plukker ut dyrene og bruker risen likevel. Det er stadig dyr i pakkene med Weeta-Bix også - dersom man handler i butikker med for lav omløpshastighet. Problemet med risen er at ris kun selges i kjempestore pakninger - 5 kg er det minste vi har funnet og det er rimelig mange middager for oss 3 - og at den da ikke blir brukt opp raskt nok. Jeg har hørt at både ris, brød, frokostblandinger, mel osv bør oppbevares i kjøleskapet for å holde seg, men det er jo helt umulig å få plass til alt det i et vanlig kjøleskap. Det er rett og slett for varmt i et vanlig kjøkken her til at mat kan oppbevares spesielt lenge. Jeg lærer stadig vekk - man må kjøpe inn små kvanta ofte. Og det er ikke lett dersom man handler på Tesco - der er alt i kjempepakninger. I begynnelsen lurte jeg å hvorfor mange kjeks som f.eks. cream cracker, havrekjeks eller salte kjeks var pakket inn i små 3-pakninger inni esken - for meg så det bare ut som unødvendig bruk av emballasje. Men nå etter å kastet flere esker med myke kjeks som bare var oppbevart i pappesken sin skjønner jeg poenget. Fuktigheten ødelegger hard mat og varmen ødelegger myk mat. Så storhandel en gang i uken som virket som en strålende god idé er ikke like attraktivt lenger. Jeg skjønner nå alle de som går på markedet hver morgen - det er slik det må gjøres her.
I dag var Kristin og jeg på et wet marked litt lenger unna enn det vi pleier å hadle på her i området. Vi tok bussen innder for vi visst ikke hvor enkelt det er med parkering der, men vi må nok ta bilen neste gang. Litt begrenset med hvor mye man kan handle når man skal hjem med buss. Dette markedet var mye større enn vårt lokale og de hadde også mye mer enn bare mat - klær, smykker og kjøkkenutstyr. Jeg kjøpte litt av en frukt jeg aldri har sett eller hørt om før, fikk ikke helt med meg navnet på den heller - men den var enormt stor i hel utgave. Innmaten var gul og oppstykket og smakte litt av banan og litt av melon.



De store grønne er slik frukten ser ut hel




Og dette er slik innmaten ser ut.

 I kyllingavdelingen stod det bur med levende kyllinger som de slang rett på bordet, ribbet og solgte - noen med hode inntakt. Snakker om fersk mat! Noen av fiskene var levende der lå og sprellet på bord med 1 cm vann på. Jeg skal kjøpe både kylling og fisk kun hvis jeg kjører bil og kommer meg raskt hjem til kjøleskapet.

Ved siden av markedet fant vi også stoffbutikken jeg hadde fått tegnet kart til, men de hadde ikke stoff til å sy klær av. De hadde kun masse kjempefine stoff til bruk til quilting og andre mindre syprosjekter. Jeg kjøpte uansett en del fint der som jeg skal bruke til småting jeg skal lage. Da må det letes videre etter en vanlig stoffbutikk.