You hav lats!

Første skoledag er over og Åro kom hjem trøtt, varm og full av inntrykk og nye bekjentskaper. Litt mat og et glass iste - så sovnet hun. Men skoledagen hadde vært fin - hun har blitt kjent med to engelske jenter, Hannah og Lisa og snakket med mange som hun foreløpig ikke husker navnene på. I klassen er det noen engelske, Åro og resten stort sett malayer eller japanere. Det er stor prestisje for malayer å gå på internasjonal privatskole men siden det koster rimelig mye etter malaysisk målestokk er det nok ikke gjennomsnittsfamilien som sender barna dit. I flere av fagene blir elevene plassert i grupper etter hvor flinke de er, hvertfall i matte, realfagene og engelsk. Åro hadde en test i engelsk før vi dro hit og den har gjort at hun ble plassert i gruppe med de andre engelske elevene - og det betyr vel at hun er på et høyt nivå der. I musikktimene får hun fortsette å utvikle seg på gitar som hun er så glad i og hun skal ha en spillefremføring allerede neste uke. Ellers virker det som undervisningen er ganske lik som hjemme. De har fått utdelt en skole-diary som i utganspunktet en dagbok/leksebok men som også inneholder all info om skolen. Vi foreldre må signere i den etter hver fredag for å vise at vi følger med på hva barna våre noterer og gjør. Lærerne bruker også denne til å gi beskjeder. Skolebuss fungerer supert, sjåføren kjente henne igjen og fikk henne på rett buss hjem igjen - det er ikke større forhold enn som så:-).

Jeg på min side fikk besøk av to menn i dag som skulle finne ut hvor maurene på kjøkkene kommer fra og bli kvitt dem (etter avtale med huseieren), mens de på sin side trodde de var kommet for å fikse en vannlekkasje. Og da stod jeg der med norsken og engelsken min og kom ingen vei. De kunne kun malaysisk og var veldig bestemt på å ligge under vasken. Jeg prøvde alt av fingerspråk og gestikulering og til slutt ringte de en annen kar som kunne engelsk. Jeg forklarte saken på mitt etter det jeg kan skjønne helt greie engelsk hvorpå han ble helt stille og spurte om jeg kunne si det en gang til - på engelsk. Du må snakke ordentlig engelsk sa han. Ikke skjønte han hva ants var og heller ikke insects og da jeg prøvde med very very very very small animals in the kitchen ble det reaksjon - ahhh you hav lats (rats)! Jeg forklarte mer, six legs osv. - og til slutt la de ut noe maurkverk som jeg egentlig kunne har gjort selv. Sikkert dummeste jobben de har gjort noen gang. Litt frusterende men ganske morsomt siden det var en helt ufarlig  og ganske latterlig situasjon. Men kan jo ikke fri meg fra å lure på hva de syns om oss - kommer hit til landet deres, leier stor leilighet, ikke kan språket og ikke kan drepe noen maur en gang. Og attpåtil ligger vi i sola for å bli brune!!

... og der startet hverdagen.

Kl. 06.30 i dag startet hverdagslivet i Malaysia for oss. Roar har et godt stykke vei å kjøre til jobben på fastlandet, siden vi valgte å bosette oss nærmere den internasjonale skolen, og kjører hjemmenfra kl. syv. Åro Marie sin skolebuss henter henne og en annen i naboblokka kl. 07.40 - og etter det er dagen min og skal fylles med noe fornuftig, noe kjedelig, noe lystbetont og ikke minst noe nytt:-). I dag har jeg, etter en hyggelig frokost sammen, fulgt min skoleuniform-kledde 14-åring til skolebussen rett nede i gaten, men jeg måtte ikke følge henne helt fram, bare nesten. 14-åringer blir jo bare ikke fulgt - selv om alt er nytt i et land langt hjemmenfra. Jeg måtte snu da vi så en gutt med samme skoleuniform som henne, da visste vi at hun var på rett sted og at bussen ville komme. Som om vi ikke vi skilte oss nok ut på morgenkvisten, to lyse ferskinger altfor tidlig ute til skolebussen, måtte jeg ta bilder også! Jeg stod litt oppe i gata bak en busk og tok bilder av Åro og av bussen - hvor flaut er ikke det! I morgen går hun garantert alene:-).
Nå skal jeg først trene i treningsrommet i bygget her - nesten som mitt eget private Elixia uten treneren -svømme i bassenget, støvsuge, få besøk av en som skal ta knekken på maurene vi har oppdaget på kjøkkenet - og så skal jeg ut på dagens utfordring: finne på hva jeg skal lage til middag og finne et sted jeg kan handle ingrediensene - uten bil. Da blir det ut å gå med joggesko og sekk - så er jeg sikker på å skille meg ut igjen:-).

Skolen Åro går på heter The international School of Penang - Uplands. Kalles bare Uplands. Det er en privatskole som har eksistert i 55 år, men som nå holder til i et helt nytt fint bygg i Batu Ferringih med fotballbane og svømmebasseng. Hjemme gikk hun i 9. klasse men her går hun nå i 10. Skolen har elever fra over 30 nasjonaliteter og lærere som i stor grad er britiske eller snakker som om de er - alt foregår på engelsk. Skoledagen begynner kl. 8 og slutter 15.30 hver dag bare avbrutt av en kort pause og en times lunsj - det er ikke friminutt mellom hver time. Lunsjen er noe helt annet enn hjemme, de kan hver dag ved å levere inn en lunsj-kupong velge mellom en varmrett enten med vestlig eller asiatisk mat. Elevene i samme klasse har ikke så mange fag felles - det er en god del valgfag. Åro har valgt musikk (jippi - 4 timer i uka!), grafisk design, geografi, historie og spansk (som hun hadde i Norge). Visual art som var et ønske var allerede fullt denne terminen. Det er ikke lov å gå med sekker og vesker rundt i løpet av skoledagen - de må legges i skapet og bøkene må bæres rundt. Litt som man ser i amerikanske high-school-filmer:-). Skolen har selvsagt en skoleuniform som alle andre skoler her, og det er uvant for en norsk tenåring som legger mye tid i påkledning og sminke. Jeg har imidlertid stor sans for det. Uniformen til Uplands er beige skjørt/shorts og fargerik batikkskjorte, hvite sokker og sorte sko. Batikk er visstnok veldig typisk for Penang og det finnes en batikkfabrikk på øya her. Skjorten er en unisex-modell, luftig og stor, og jeg har fått beskjed om at den skal sys inn i siden og feminiseres:-). Tror ikke det er lov, men vi får bli litt varme i trøya før vi strekker reglene. Men jeg tror hun i denne varmen som er her skal være glad de ikke har skjorte-og-slips-uniformer. Det er ikke lov med sminke eller smykker (og der sparte vi plutselig 20 min på morgenen) og heller ikke farget hår. Antrekk til gymtimene er også uniformerte, shorts i 3 ulike farger etter hvilket "hus" de tilhører og hvit T-skjorte med logo på. Når de skal svømme er det egne badedrakter for jentene og Speedo for guttene - også med skolelogo.
Er spent på nivået i undervisningen og hvor langt de er kommet i de forskjellige fagene i forhold til hjemme. Skolen legger stor vekt på matte og realfag og det er vel kanskje der nivåforskjellen er størst. Har fått beskjed om å kjøpe Casio scientific calculator, og det bruker de ikke hjemme i 9. klasse! Kanskje leksehjelperne her i huset får kjørt seg også:-)

Dagens og gårsdagens nye ord:
Ya = ja
Tidak = nei

Fargerikt fellesskap

I Malaysia bor det både Malayer, kinesere og indere og er vel det eneste landet som er rasistiske på papiret. Malyaene har flere rettigheter, betaler bl.a. lavere skatt enn de ande nasjonalitetene. De kaller det positiv diskriminering - og det er antagelig Malayene som mener det. Indere som er født i Malaysia kan risikere ikke å få pass - og kommer da ingen steder. Inderne får dårligst lønn. På de muslimske skolene er det også forskjellsbehandling men da ut fra hvor flinke elevene er. De må gå med klær og hijab i forskjellige farger som viser hvilket kunnskapsnivå de er på.
Georgetown gjenspeiler det fargerike felleskapet med bydeler som har hver sine særpreg. De har både et "Little India" og en "China town" i byen - og man føler seg virkelig hensatt til de respektive land. Sentrum er preget av lave 2 - 3 etasjes relativt gamle slitte bygninger, bolighus og butikker om hverandre - og med åpent kloakksystem. Vannet fra kjøkken og bad (ikke toalettet) går sammen med regnvann rett ut i renner som går mellom gaten og huset. De høye bygningene og blokkene ligger rundt og utenfor sentrum - det er der de dyre boligene er. Øya er bratt og ganske utilgjengelig med mye tett jungel så innbyggerne bor på små arealer langs kystlinjen og må derfor bygge i høyden.
Det er moskeer, kinesiske templer og buddhistiske templer rundt oss på alle kanter - og alle er utrolig vakre. Har ikke vært inne i noen ennå, men det kommer. Vi har en stor flott moske som er bygget på stolper ute i vannet rett nedenfor blokken vi bor i. 6 ganger om dagen hører vi imamen rope, eller nesten synge, til bønn. Eiendomsmegleren vi leier leiligheten gjennom advarte oss flere ganger mot moskeen og "bråket" den lager, men vi syns bare det er fascinerende, eksotisk og ganske hyggelig å høre ropene derfra. Da er det verre med den hanen som begynner å gale flere timer før soloppgang og som holder på i timesvis. Imamen gir seg etter 5 minutter han.

Dagens nye ord: Makanan = mat





Åpent avløpssystem



Moskeen og minareten på nedsiden av der vi bor




Jungelen bak huset




... og havet foran



Essentials

Flyttelasset vårt fra Norge er underveis på et skip og skal være framme her 9. februar og i mellomtiden må vi klare oss med litt mindre av alt nødvendig løsøre. Men handle har vi vært nødt til - og det såpass mye at vi har blitt lei før den morsomme shoppingen har begynt. Jeg har ikke kjøpt noen nye klær og ikke et eneste par sko selv om jeg har sett sandaler til 10 ringgit - altså 20 kroner. Vi har derimot handlet usedvanlig mye kjedelige ting vi har behov for som kjeler, stekepanne, skittentøykurv, strykejern (Åro kan ikke komme på skolen med krøllete skoleuniform), oppvaskmiddel, sleiver, kniver, olivenolje, bestikk, skjærefjøler, krydder, håndklær, såpe, 3 tallerkener og 3 kopper (1 til hver) og grunnleggende nødvendige matvarer.
Det er to måter å handle på her - det ene som vi har benyttet oss mest av nå er de store internasjonale handlesenterne som Carrefour og Tesco som er helt klart mest praktisk når man skal handle inn mye forskjellig i store kvanta men som man må kjøre et stykke for å komme til. Og vi er ikke de eneste! Storfamiliene drar på shoppingtur og fyller både en og to handlekurver med enorme mengder olivenolje og 20 kilos sekker med ris:-). Prismessig er det hyggelig sett med våre øyne - første dagen fylte vi en vogn med det jeg nevnte over (borsett fra skoleuniformen) og betalte ca 500 ringgit - ca 1000 kroner. Og da var nok rødvinsflaskene vi kjøpte det dyreste. Alkohol er generelt dyrt i forhold til andre varer her - omtrent på nivå som prisene hjemme. Bensin er forresten hyggelig billig - 3,5 pr liter:-).
Den andre måten å handle på er i de lokale småbutikkene, noen er små skur andre kaller seg supermarked med er fortsatt små - og er ofte skitne og ganske udelikate i forhold til hva vi forventer av matbutikker. Men man venner seg til det - og det har faktisk sin sjarm. Uansett er det innimellom greit å kunne gå til butikken og ikke alltid måtte kjøre. Blir nok kjent med den lokale kjøpmannen etterhvert.
Skoleuniform måtte vi også kjøpe - i en egen butikk som antagelig lever godt av det. To stk skjorter, to stk "skorts" - blanding mellom shorts og skjørt, 2 stk. T-skjorter og shorts til gymmen og 1 stk. badedrakt (Speedo med skolelogo - Åro gremmes med tanken på å se guttene på skolen i sine små Speedo-truser med skolelogo i front!). I tillegg må vi i morgen til byen å kjøpe sorte skinnsko uten heler, merker, striper eller annen pynt og hvite halvsokker. Bilder kommer men den 14-årige fotomodellen er foreløpig uvillig til å ta på seg outfiten:-).
Når det gjelder kjøring er jeg inntil videre og veldig uvant rimelig avhengig av Roar - jeg har foreløpig ikke turt å kjøre på venstre siden av veien i den kaostrafikken som er her. Ingen bruker blinklys når de skifter fil - noe de gjøre ustanselig - og man gir seg ikke. Mange ligger på stripa mellom filene som en slags helgardering og skjener hit og dit ettersom trafikken utvikler seg. Og mopeder i hopetall som snirkler seg innimellom bilene i full fart - og rødt lys? That`s just guidelines:-). Roar får virkelig freshet opp sine gamle Oslo-taxisjåfør-ferdigheter. Jeg skal nok ut å kjøre etterhvert men venner meg foreløpig til å sitte i passasjersetet på feil side og pugge kjennetegn - skilt er litt så som så. Det eneste geniale i trafikken her er digitale nedtellingsskilt i lyskryssene. Det telles ned til når det skifter fra grønt til rødt eller omvendt - gult lys finnes ikke. Og da når det er 1 sekund igjen av rødt er det bare å gjøre seg klar for å gi full pinne!

Dagens nye ord: Maaf = unnskyld (tror jeg kommer til å trenge det mye)

Sukkerrørsaft drikkes fra pose

Nå er vi i gang!

Trådløst nettverk kom endelig på plass i leiligheten - og da føles livet mer normalt igjen. Den kvelden satt vi alle tre med hver vår pc på fanget og var sosiale på Facebook og ikke med hverandre:-).

Første inntrykk av Malaysia er at det er frodig og vennlig. Det er veldig grønt, jungelen eller regnskogen vokser helt inn på flyplassen og det er palmer og trær overalt. Overraskende siden det er så varmt, men forståelig når man opplever at det regner en skur nesten hver dag. Menneskene her oppleves så langt som imøtekommende og vennlige men samtidig skeptiske. Vi skiller oss ut, det er ikke mange lyse i området vi bor i eller i Georgetown, og før vi kan språket vil vi bli sett på som turister som snart reiser igjen. Alle snakker engelsk men mange med en meget spesiell aksent som er vanskelig å forstå - i likhet med kineserne sluker de nesten alle konsonantene og da blir det litt utydelig det hele:-). De på sin side syns alle vestlige snakker engelsk med en meget rar aksent. Vi blir nok vant til det etterhvert, og vi har merket hvor mye lettere det er å få store smil i retur hvis vi bruker malayiske ord for takk og lignende. Mål: lære minst et nytt ord hver dag.

Det er rundt 30 grader hver eneste dag - snittemperaturen gjennom året varierer med 1 - 2 grader - og luftfuktigheten er høy. Håret mitt krøller seg som det aldri har gjort før:-). Hvis man vil kan dagene gjerne gå uten at man kjenner varmen - det er like vanlig å kjøre til alt her som i USA. Fortau er fremmedord og med mye vill kjøring er sykling og gåing langs veiene er en risikosport. Vi kan gå fra en aircondition-kald leilighet, med heisen ned til en bil med aircondition og kjøre rett til supermarked, kjøpesenter eller restaurant også med aircondition. Barna blir hentet og kjørt med skolebuss - Åro vil bli plukket opp rett utenfor leiligheten. Men selvsagt skal vi være ute - vi er da norske. Så får heller svetten sile:-). Vi som soler oss skiller oss ut - her er det mest populært å bruke whitening-kremer for å holde seg eller bli blekest mulig.

Leiligheten vi leier er helt fantastisk! 270 kvm på ett plan, helt ny og aldri bebodd før nå. Stor stue og spisestue med vinduer på to sider, 2 balkonger, 4 store soverom med bad og garderobe til hvert av dem, flott kjøkken, vaskerom og pikerom (!) med bad og verdens flotteste utsikt. Alt er moderne, nytt og helt flott men varmt vann på kjøkkenet eller på badene er det ikke! Det er ikke vanlig å ha det andre steder enn i dusjen. Her vasker man opp i kaldt vann - ja til og med på restauranter - og oppvaskmaskin er heller ikke vanlig. Vi insisterte på å få oppvaskmaskin og fikk det innstalert i vaskerommet - på kjøkkenet var det ikke opplegg for det.
Nydelig svømmebasseng og flott treningsrom har vi felles med resten av blokka. Og det viser seg ikke å være mange andre beboere siden bygget er såpass nytt. Vi har demed både garasje, basseng, treningsrom og vakter omtrent for oss selv!

I går hadde Roar bursdag og da ville vi spise på restaurant, uten at det er noe luksus i seg selv her nede, og bestemte oss for å dra til Batu Ferringih - et mer kjent turistområde enn der vi bor - hvor det er mye som skjer. Siden vi ville ha vin til maten tok vi bussen og det viser seg å være helt geniale bussforhold her - noen som burde ta seg en studietur hit kanskje? Buss som stopper der du vil hvert 5. minutt og som koster 1,4 ringgit, ca 2,8 kroner. 100,- for månedskort. Helt genialt. Vi spiste vårruller og supersterk Tom Yam på en sjømatrestaurant helt nede på stranden under palmene - og det var ganske uvirkelig. Særlig siden det stod et juletre og blinket med røde og blå lys og julemusikk ble spilt på høytalere:-). Feriefølelsen er høy - og det er vanskelig å skjønne at vi faktisk bor her.

Dagens nye ord: Terima kasih = takk



kjøkken



spisestue

Har aldri hatt plass til sittegruppe på soverommet før.

Utsikt fra stua

Pakker vi ting eller minner?

Jeg har flyttet før - ganske mange ganger og senest for 3 år siden - men aldri til den andre siden av verden og aldri med 4 ulike pakkedestinasjoner. Ved en vanlig flytting pakkes alt ned og flyttes til ett og samme sted, nå skal vi pakke og sortere slik at noe blir igjen i huset, noe skal lagres i en leid lagerbod, noe skal sendes til Malaysia med et flyttebyrå og noe skal bli med oss i koffertene. Det blir mer til lagerboden enn jeg hadde renget med, etter å ha gitt bort 10 esker med bøker er det fortsatt 20 igjen, etter å ha gitt bort sekkevis med vinterklær er det fortsatt mye igjen, for ikke å snakke om støvler. Jeg elsker støvler og nå kommer jeg ikke til å kunne bruke dem, har tilgode å finne støvler som kan brukes i 30 varmegrader. Ok, så kjøper man støvlehengere, skobokser, klesstativ, plastbager og klesposer på Ikea - men får klærne det bra i lagerboden i Sabas gamle lokaler i Tønsberg? Kommer jeg hjem til kåper med mugglukt og støvler med dyr oppi? Blir bøkene bølgete av fukt? Er all jobben forgjeves - kanskje jeg skulle ha kastet eller gitt bort alt med en gang?

Det er livet vårt vi pakker ned - ja både klær og støvler er forgjengelige, men like fullt en del av livet og identiteten. Album med bilder fra Marte ble født for 20 år siden, fra vi giftet oss for 21 år siden, fra jeg med svært 80-tallshår, dobbelt sett med skulderputer og Liebfraumilch i glasset i 1985 traff Roar med lang lys lugg, skinnslips og italienske skinnsko og fra jeg vokste opp på Teie og i Vestskogen. Det pakker vi ned. Mange permer pakker vi ned - med tegninger barna har tegnet hjemme og i barnehagen, til og med tegninger jeg tegnet da jeg var barn og ungdom, akttegningene jeg laget da jeg prøvde å bli kunstner. Bøkene er viktige, de sier mye om hvem vi er og hvem er vi da i et fremmed land uten en eneste bok? Hvilke signaler gir vi til nye bekjentskaper som kommer på besøk? Roar insisterer på å ta med de 1500 vinylplatene han har - de er viktige for hans identitet. Og det skal sies - de blir spilt her i huset. Jeg skal kose meg med å kjøpe bøker underveis i oppholdet - bokhandlene skal utforskes. Plater spiller vi flere ganger, det er sjelden bøker blir repetert.

Men  fint og ryddig blir det i denne boden - bokesker fra SD i fine stabler, klær i hvite poser og støvler hengende på rad og rekke og store klesposer i andre stabler. Litt estetikk må man tillate seg.

I dag er det 12 dager til flyttebyrået kommer og pakker og henter det som skal med på reisen, og før det må egentlig alt annet også pakkes ferdig. Vi må vite at vi har plass til det vi vil ha med i koffertene - små julegaver i år takk:-) - og derfor må koffertene også pakkes før byrået kommer. Alt som skal være i lagerboden må være pakket og kjørt dit - og etter at byrået har vært her skal det i teorien bare stå igjen møbler. Blir spennende å se om mine logistikkevner holder mål.

Det vi sender med flyttebyrå blir fraktet med skip og det tar sin tid - dvs at vi de første 6 ukene der nede må klare oss med de vi fikk med i 3 kofferter. Da skal det tas nøye vurderinger på hva koffertene skal inneholde - eller kanskje ikke?. Brukbar unskyldning for å ta en seriøs shoppingrunde når vi kommer fram: - nei klærne mine, de kommer om 6 uker de.

Selamat petang:-)


geniale store klesbager



fulle bokesker



Tomme bokskap

kjoler og kåper pakkes inn

skoesker



En enkel beslutning?

Nei, det er ikke det. Ikke bare. Mitt umiddelbare svar da Roar spurte om han skulle takke ja til jobben der nede var ja. Helt klart ja. Jeg er ikke redd for å hive meg med på slikt. Men vi måtte snakke mye og tenke mye før et endelig svar var klart - både hans svar til jobben og beslutningen om at jeg og Åro skulle være med.

Økonomi var et område vi måtte diskutere og regne på. Vi må klare oss på en lønn, og nei, man tjener nødvendigvis ikke fryktelig mye selv om man tar et utenlandsoppdrag. Vi får dekket bolig, skolepenger og noen hjemreiser - utenom det må vi klare oss på en relativt vanlig norsk lønn. Roar var bekymret for hvordan jeg som har tjent egne penger siden jeg var 13 år vil oppleve å måtte spørre ham om penger. Det har jeg faktisk aldri gjort før. Siden vi ikke skal selge huset har vi en god del faste kostnader som fortsetter å løpe; lånekostnader, forsikring, kommunale avgifter og evt vedlikehold underveis. Utleie av huset er eneste løsning og det viser seg at leieinntektene vil dekke det meste. Siden leieinntektene må skattes av må vi dog sette av penger til en baksmell vi vet vil komme i 2012. Nå er prisnivået såpass lavt i Malaysia at det er mulig en norsk lønn rekker veldig langt - men det finner vi ikke helt ut av før vi har bodd der og handlet litt og levd litt.

Barna er også noe vi har snakket om - hva om Åro ikke ville være med? Hva om hun ikke vil trives? Hva med Marte som har flyttet på hybel i Trondheim - hvordan blir det å være så langt fra hverandre? Nå viste det seg raskt at alle bekymringer så langt var unødvendig. Åro (14 år) er udelt positiv og gleder seg veldig. Forventningene er skyhøye. Marte trives i Trondheim og vil ikke være med å bo sammen med oss, men gleder seg til å komme på påske- og sommerferie. Hun syns derimot det er rart ikke å ha noe som er "hjem" i Asker - og det skjønner jeg veldig godt.

Vi har også snakket mye om meg og min nye kommende posisjon som hjemmeværende. En meget ny og uvant situasjon - har aldri vært hjemme bortsett fra 6 måneder med Marte og 1 år med Åro da de ble født. Da hadde jeg i motsetning til nå både lønn og et definert ansvar. Jeg har vært vant til å jobbe mye og hatt mitt eget liv med kollegaer og jobbmessige utfordringer. Jeg har definert meg selv mer gjennom jobb og egenutvikling enn gjennom mannen min. Han er livredd for at jeg skal fyre løs når han kommer hjem fra jobb - som forøvrig blir sent - og bombardere ham med spørsmål om alt som har skjedd på jobben, hvem sa det og hvem gjorde hva og hva sa han og hva sa du da. Han hater det - og jeg må flire litt ved tanken. Jeg har måttet love at jeg skal finne meg noe å gjøre - betalt eller ikke - så jeg ikke får tid til å bli kona fra helvete:-).

Og så har vi ikke minst snakket om alle mulighetene, alle de positive opplevelsene, alle de spennede stedene vi skal se, nye mennesker vi skal bli kjent med, alle ting vi skal gjøre sammen, alle nye matretter vi skal smake og alt det som skal utfordre vår norske tenkemåte og levesett. Vel får jeg ikke lønn eller kollegaer, men tenk på alt det jeg kan få tid til å gjøre! Jeg kan trene på formiddagen, svømme i bassenget, handle fersk mat på markedet, lære å lage malaysisk mat, lære språket, sy klær av fantastiske stoff jeg er sikker på å finne, male de bildene jeg aldri har fått tid til, bruke tid i bokhandlene, bli kjent med andre ex pats og drikke te sammen med dem, gå turer i fjellet, øve meg på å kjøre på venstre side av veien eller rett og slett høre på musikk eller lese en bok.

Midt oppe i all realismen og funderingene har jeg uansett bestemt meg for å reise av gårde med en usedvanlig positiv innstilling og med et åpent sinn slik at oppholdet vårt kan bli et minne for livet og en berikelse både for familien og for hver enkelt av oss.

Selamat malam:-)