onsdag 20. februar 2013

Tur til Taiwan

Skolen hadde fri hele forrige uke så vi benyttet sjansen til å reise bort en tur. Roar var lenge usikker på om han kunne eller fikk fri fra jobben siden de har så mye å gjøre, men det ordnet seg. To av dagene var fridager uansett i forbindels med kinesisk nyttår. Siden vi bestemte oss for å dra på kort varsel falt flere av våre ønskede destinasjoner bort fordi det må søkes om visum på forhånd. Både Kambodsja, Sri Lanka, India, Laos, Nepal og Myanmar er på reiseønskelista vår, men alle steder må det søkes om visum en viss tid i forveien. Kina også, men der har Roar vært så mange ganger med jobben så han vil helst slippe. Taiwan er likt Kina på mange måter og er det nærmeste du kommer uten visum.

Taipei 101 og (nesten) hele familien. 

Vi bestilte billetter til Taipei, hovedstaden, og fikk såvidt hotellrom. Det var travelt og fullt, antagelig pga kinesisk nyttår. Hotellrommet var stort med god plass til 3 personer men det var vel også alt som var å skryte av. Utsikten fra vinduet var til en smal, trang, mørk og stygg bakgård - og det var forståelig at gardinene var trukket for da vi ankom. Inngangspartiet ar så smalt og stusselig, bare en dør og heis opp til resepsjonen i 2. etasje, at jeg trodde vi hadde komet til et sted som leide ut rom pr time. Men det var helt greit, rent og ordentlig og god asiatisk frokost med nudler og ris. Beliggenheten var sentral i den litt eldre bydelen, det store klesmarkedet var rett bak hotellet og nattmarkedet og togstasjonen rett borti veien. Det var også gangavstand til det mer moderne sentrum av byen hvor en av verdens høyeste skyskrapere Taipei 101 ligger, sammen med kjøpesentere og vestlige butikker.
Taipei 101. Dagen vi kom var toppen innhyllet i skyer. 
Taipei 101 (101 etasjer og 509 meter høyt) tok over som verdens høyeste bygning etter Petronas Twin Towers i Kuala Lumpur i 2004, men ble ble i 2010 solid forbigått av Burj Khalifa i Dubai med sine 828 meter. Vi var oppe i 89.etasje i Taipei 101, hvor det er en publikumsetasje med kikkerter og informasjon om bygnngen, og det var ganske spesielt og fascinerende å være så høyt oppe. Heisen opp er verdens raskeste personheis, den brukte 37 sekunder fra 1. til 89. etasje - og ja, man fikk dotter i ørene.

Byen ellers var ikke spesielt vakker, den er i stor grad bygget opp etter 2. verdenskrig og arkitekturen gjenspeiler 50- og 60-tallets enkle, rasjonelle byggestil - og det ble sikkert også lagt vekt på å bygge raskt og billig uten fancy utsmykkede fasader. Bygningene er overraskende like i stil og alle like kjedelige og grå. Den eldste delen av byen hadde noen rester av sjarmerende bygninger men det var overraskende lite. I forhold til Georgetown her i Penang var den nistrist. Georgetown har mye mer rester av den gamle kinesiske byggeskikken og kulturen enn det Taipei har, og det overrasket meg før jeg fikk en liten historieleksjon av Roar. Taiwan var selvsagt bebodd før krigen, men det var først etter revolusjonen i Kina på slutten av 40-tallet befolkningsantallet eksploderte. Kinesere dro dit i hopetall og bygget opp Taipei og andre byer i raskt tempo. Kina ble ulevelig for mange. Det bor fortsatt urbefolkning i Taiwan, et folkeslag som er i slekt med Indonesere og Fillipinere, men de utgjør i dag bare 500.000 av innbyggertallet på 23 mill. I Georgetown kom  kineserne mye tidligere, og derfor er byggestilen så utrolig forskjellig. Det er og har vært et anstrengt forhold mellom Kina og Taiwan og Kina ser fortsatt på Taiwan som en del av Kina selv om det har vært et selvstendig land siden revolusjonen. Det har inntil nå nylig ikke gått et eneste fly direkte mellom de to landene, og det sier jo litt. Kinesere må ha visum for å komme inn i Taiwan, og det strenge krav. Hvis de hadde åpnet gresene helt opp hadde antagelig Taiwan flommet over av kinesere på flukt fra fattigdom og tøffe forhold. Taiwan er et mye mer velstående og demokratisk land.

Trafikken lignet mer på japansk kjøring enn kinesisk og malaysisk. De kjørte veldig disiplinert og ordentlig - alle brukte blinklys, fulgte kjørebanene og fotgjengere ventet på grønt lys! Byen var full av veier i høyden, gjerne tre ulike nivåer høyt over bakken, det er en effektiv måte å få trafikken unna på og ut av sentrumsgater men pent er det jo ikke.

En av utallige matboder langs veier og på markeder
Matmessig ligner Taiwan på Kina med mye mat man ikke helt vet hva er, mye svin og mye annet rart. Roar er ikke veldig begeistret for kinesisk mat når man ikke spiser sammne med noen som skjønner menyen og språket - man vet aldri hva ingrediensene er. Og det hjelper ikke spørre, de fleste skjønner ikke engelsk og hvis de gjør det skjønner de ikke hvorfor man vil vite hva som er i maten. Det var ikke akkurat en gourmet-reise dette her. Veldig få restauranter, men desto flere boder og hawkers og vogner som selger mat - og da spiser man gjerne gående eller stående. Ikke et vinglass i sikte. Vi innrømmer litt beskjemmet at vi siste kvelden spiste, og drakk rødvin, på TGIF i det vestlige distriktet.

En av dagene var på tur til den nordligste tuppen av Taiwan, ikke veldig langt fra Taipei og fikk se en vakker og veldig spesiell kystlinje. Veldig mye folk der siden mange hadde fri denne uken, men uansett vakkert. Fjellet har lag av mykere fjell, sandstein, under et hardere lag og gjennom mange mange år har havet vasket ut utallige flotte og fascinerende formasjoner. Nå var det veldig tilrettelagt for turister og turfolk, og jeg kan bare tenke meg hvor flott det må ha vært å gå rundt der noen år tilbake før det ble så populært. Øya har også mange høye fjell, flere over 4000 moh, men vi hadde ikke tid til å utforske den delen.

Noen flotte og deilige dager på et sted ikke så mange drar på ferie til, og det er definitvt interessant å være et sted hvor så få kan eller forstår engelsk. Man må virkelig klare seg med å peke og noen ganger peke uten å skjønne hva man peker på. Menyer er stort på kinesisk og hvis vi var heldige var det noen bilder til hjelp, og hvis vi var enda heldigere fikk vi god mat. Kart til å vise taxisjåfører hvor vi ville bli kjørt og hotellets visittkort var helt essensielt å ha i veska. Det var egentlig enklere å ta T-banen enn å ta taxi. På T-banen står skilt på engelsk og systemet var oversiktlig og greit, mens taxisjåførene ikke skjønte verken engelsk eller Roars forsøk på å si stedsnavn på kinesisk.

Et stort pluss med å reise til et sted som dette er at jeg har fått lyst til å lære mer om asiatisk historie og spesielt der Kina har vært involvert. Det er noe helt annet å lese om steder man har vært og som pirrer nysjerrigheten enn det var å pugge årstall til historieprøver på skolen.


Mye svinekjøtt her, vanskelig for Roar som ikke liker det. 



De steker noen små boller i noe som ser ut som munkejern, men her er det ikke eplebit eller syltetøy inni - det er blekksprut. 

Typisk gatebilde og typiske bygninger

Vi syns temperaturen på mellom 15 og  18 grader var behagelig og deilig, Åro gikk med skjørt, mens de lokale gikk i dunjakker og  vinterklær fortsatt. 

Inne på det eksklusive kjøpesenteret i Tapei 101 var Oslo representert. 

Kirsebærtreblomstringen var så vidt i gang. 

Skilt på do. Bare sånn for å gjøre det helt klart:-)

Oppe i 89. etasje.

Åro og Roar foran Taipei 101

Kinesiske bøker er vakre og uforståelige.

Utsikt over den ene siden av byen fra 89. etasje i Taipei 101.  Ikke helt klart vær dessverre denne  dagen., kanskje det aldri er klart forresten. Er nok en del forurensning her, ikke bare tåke. 

Åro koser seg i arkitekturavdelingen i en stor flott bokhandel. 

Veier i mange nivåer over bygatene. 

Åro i romanavdelingen,. Folk sitter på gulver og leser, ser det overalt i butikken. 

Travelt og trangt på markedet  Rahoe street night market. 

Mat tilbredes på gaten.

Travelt gateliv på kvelden


Åro med utsikt over havneområdet i Keelung.

Den mest berømte formasjonen - Queens head. 

Legg til bildetekst


Fantastiske formasjoner i Yeliou Geopark. 




En av de få gatene rsom utgjør "gamlebyen" - ikke store området, rett ved elven. En stor høy mur ned mot elven beskytter bydelen fra flom.  Muren har stpre jernporter som kan lukkes ved flom. 

Mobil matvogn. Som vi også ser mye av i Penang. 


Nydelig turområde langs elven, nedenfor den store  flommuren. 

Kirsebærtre i blomstring

Liggende månesigd.








torsdag 7. februar 2013

Shophouses

Jeg har vært fascinert av de utallige, spesielle og vakre shophousene i Georgetown helt siden vi flyttet hit og den har ikke blir noe mindre med tiden. Husene er i alle sine varianter, farger, størrelser, standarder og bruksområder en nærmest utømmelig kilde som bildemotiv. De fleste blir jeg glad av å se på. Noen hus som er ødelagt med vinduer fra 60-tallet eller platebelagte fasader gjør meg derimot trist og sint. På samme måte som man ser 100-år gamle norske hus med husmorvinduer eller eternittplater. De litt slitne og umalte har sin helt egen sjarm, og de som er pusset opp nensomt og vakkert tilbake til fordums prakt er bare vakre og gir nysjerrigheten om hvordan kinesiske handelsfamilier levde sine liv for 100 år siden næring.


















I have been fascinated by the countless, special and beautiful shophousene in Georgetown since we moved here and the interrest has not decreased. The houses in all their varieties, colors, sizes and standards are an inexhaustible source for an amateur photographer. Watching them makes me mostly happy exept those houses destroyed by installing modern windows or putting up corrugated plates on the facades. The scruffy and unpainted houses has their own charm, and those that are refurbished and beautifully put back to its former glory is just beautiful and makes me curios of how Chinese merchant families lived their lives here about 100 years ago.

onsdag 6. februar 2013

New cafés discovered - nye caféer funnet

Today Marielle and I discovered two new cafés in Georgetown while walking around looking and taking pictures. The first place, Chin Boutique Café in Lorong Sek Chuan, was actually so new they was not open yet. The grand opening was due to 6pm this afternoon. The owners father was standing outside allowing us to take some pictures, because we were beautiful norwegians:-). Of obvious reasons we couldn`t have lunch there and went to Campbell House instead - not a bad option at all.
The other new café is called La Cucina and is situated at the corner of Armenian street and Beach street - right across the street from China House. A very charming place - and I am sure we will have one of our morning book club meetings there. It`s perfect for that.
It`s so many nice cafés in town now, but I still miss one which sells books as well as coffee. A book café. Do I have to make it myself?

I dag oppdaget Marielle og jeg to nye caféer i Georgetown mens vi gikk rundt og kikket og tok bilder. Den første, Chin Boutique Café i Lorong Sek Chuan, var så ny at den faktisk ikke hadde åpnet ennå. Åpningen skulle skje i ettermiddag. Faren til eierne stod på utsiden og lot oss kikke inn og ta noen bilder - siden vi var norske og pene:-). Av åpenbare årsaker kune vi spise lunsjen vår der men gikk istedet til Campbell House - som overhode ikke var noe dårlig alternativ.
Den andre nye caféen heter La Cucina og ligger på hjørnet av Armenian street og Beach street - rett over veien for China House. Et utrolig sjarmerende sted - og jeg er helt sikker på at vi kommer til å ha et av bokklubb-møtene våre der. Det er rett og slett helt perfekt.
Det har blitt så mange hyggelige caféer i byen her nå, men jeg savner fortsatt en som selger bøker i tillegg til kaffe. Må jeg lage den selv?

Chin Boutique Café in Lorong Sek Chuan
Inside

Marielle and the owners father

La Cucina

The menu in La Cucina. 





Fantastic oudoor bathroom.