Tur til Taiwan

Skolen hadde fri hele forrige uke så vi benyttet sjansen til å reise bort en tur. Roar var lenge usikker på om han kunne eller fikk fri fra jobben siden de har så mye å gjøre, men det ordnet seg. To av dagene var fridager uansett i forbindels med kinesisk nyttår. Siden vi bestemte oss for å dra på kort varsel falt flere av våre ønskede destinasjoner bort fordi det må søkes om visum på forhånd. Både Kambodsja, Sri Lanka, India, Laos, Nepal og Myanmar er på reiseønskelista vår, men alle steder må det søkes om visum en viss tid i forveien. Kina også, men der har Roar vært så mange ganger med jobben så han vil helst slippe. Taiwan er likt Kina på mange måter og er det nærmeste du kommer uten visum.

Taipei 101 og (nesten) hele familien. 

Vi bestilte billetter til Taipei, hovedstaden, og fikk såvidt hotellrom. Det var travelt og fullt, antagelig pga kinesisk nyttår. Hotellrommet var stort med god plass til 3 personer men det var vel også alt som var å skryte av. Utsikten fra vinduet var til en smal, trang, mørk og stygg bakgård - og det var forståelig at gardinene var trukket for da vi ankom. Inngangspartiet ar så smalt og stusselig, bare en dør og heis opp til resepsjonen i 2. etasje, at jeg trodde vi hadde komet til et sted som leide ut rom pr time. Men det var helt greit, rent og ordentlig og god asiatisk frokost med nudler og ris. Beliggenheten var sentral i den litt eldre bydelen, det store klesmarkedet var rett bak hotellet og nattmarkedet og togstasjonen rett borti veien. Det var også gangavstand til det mer moderne sentrum av byen hvor en av verdens høyeste skyskrapere Taipei 101 ligger, sammen med kjøpesentere og vestlige butikker.

Taipei 101. Dagen vi kom var toppen innhyllet i skyer. 

Taipei 101 (101 etasjer og 509 meter høyt) tok over som verdens høyeste bygning etter Petronas Twin Towers i Kuala Lumpur i 2004, men ble ble i 2010 solid forbigått av Burj Khalifa i Dubai med sine 828 meter. Vi var oppe i 89.etasje i Taipei 101, hvor det er en publikumsetasje med kikkerter og informasjon om bygnngen, og det var ganske spesielt og fascinerende å være så høyt oppe. Heisen opp er verdens raskeste personheis, den brukte 37 sekunder fra 1. til 89. etasje - og ja, man fikk dotter i ørene.

Byen ellers var ikke spesielt vakker, den er i stor grad bygget opp etter 2. verdenskrig og arkitekturen gjenspeiler 50- og 60-tallets enkle, rasjonelle byggestil - og det ble sikkert også lagt vekt på å bygge raskt og billig uten fancy utsmykkede fasader. Bygningene er overraskende like i stil og alle like kjedelige og grå. Den eldste delen av byen hadde noen rester av sjarmerende bygninger men det var overraskende lite. I forhold til Georgetown her i Penang var den nistrist. Georgetown har mye mer rester av den gamle kinesiske byggeskikken og kulturen enn det Taipei har, og det overrasket meg før jeg fikk en liten historieleksjon av Roar. Taiwan var selvsagt bebodd før krigen, men det var først etter revolusjonen i Kina på slutten av 40-tallet befolkningsantallet eksploderte. Kinesere dro dit i hopetall og bygget opp Taipei og andre byer i raskt tempo. Kina ble ulevelig for mange. Det bor fortsatt urbefolkning i Taiwan, et folkeslag som er i slekt med Indonesere og Fillipinere, men de utgjør i dag bare 500.000 av innbyggertallet på 23 mill. I Georgetown kom  kineserne mye tidligere, og derfor er byggestilen så utrolig forskjellig. Det er og har vært et anstrengt forhold mellom Kina og Taiwan og Kina ser fortsatt på Taiwan som en del av Kina selv om det har vært et selvstendig land siden revolusjonen. Det har inntil nå nylig ikke gått et eneste fly direkte mellom de to landene, og det sier jo litt. Kinesere må ha visum for å komme inn i Taiwan, og det strenge krav. Hvis de hadde åpnet gresene helt opp hadde antagelig Taiwan flommet over av kinesere på flukt fra fattigdom og tøffe forhold. Taiwan er et mye mer velstående og demokratisk land.

Trafikken lignet mer på japansk kjøring enn kinesisk og malaysisk. De kjørte veldig disiplinert og ordentlig - alle brukte blinklys, fulgte kjørebanene og fotgjengere ventet på grønt lys! Byen var full av veier i høyden, gjerne tre ulike nivåer høyt over bakken, det er en effektiv måte å få trafikken unna på og ut av sentrumsgater men pent er det jo ikke.

En av utallige matboder langs veier og på markeder

Matmessig ligner Taiwan på Kina med mye mat man ikke helt vet hva er, mye svin og mye annet rart. Roar er ikke veldig begeistret for kinesisk mat når man ikke spiser sammne med noen som skjønner menyen og språket - man vet aldri hva ingrediensene er. Og det hjelper ikke spørre, de fleste skjønner ikke engelsk og hvis de gjør det skjønner de ikke hvorfor man vil vite hva som er i maten. Det var ikke akkurat en gourmet-reise dette her. Veldig få restauranter, men desto flere boder og hawkers og vogner som selger mat - og da spiser man gjerne gående eller stående. Ikke et vinglass i sikte. Vi innrømmer litt beskjemmet at vi siste kvelden spiste, og drakk rødvin, på TGIF i det vestlige distriktet.

En av dagene var på tur til den nordligste tuppen av Taiwan, ikke veldig langt fra Taipei og fikk se en vakker og veldig spesiell kystlinje. Veldig mye folk der siden mange hadde fri denne uken, men uansett vakkert. Fjellet har lag av mykere fjell, sandstein, under et hardere lag og gjennom mange mange år har havet vasket ut utallige flotte og fascinerende formasjoner. Nå var det veldig tilrettelagt for turister og turfolk, og jeg kan bare tenke meg hvor flott det må ha vært å gå rundt der noen år tilbake før det ble så populært. Øya har også mange høye fjell, flere over 4000 moh, men vi hadde ikke tid til å utforske den delen.

Noen flotte og deilige dager på et sted ikke så mange drar på ferie til, og det er definitvt interessant å være et sted hvor så få kan eller forstår engelsk. Man må virkelig klare seg med å peke og noen ganger peke uten å skjønne hva man peker på. Menyer er stort på kinesisk og hvis vi var heldige var det noen bilder til hjelp, og hvis vi var enda heldigere fikk vi god mat. Kart til å vise taxisjåfører hvor vi ville bli kjørt og hotellets visittkort var helt essensielt å ha i veska. Det var egentlig enklere å ta T-banen enn å ta taxi. På T-banen står skilt på engelsk og systemet var oversiktlig og greit, mens taxisjåførene ikke skjønte verken engelsk eller Roars forsøk på å si stedsnavn på kinesisk.

Et stort pluss med å reise til et sted som dette er at jeg har fått lyst til å lære mer om asiatisk historie og spesielt der Kina har vært involvert. Det er noe helt annet å lese om steder man har vært og som pirrer nysjerrigheten enn det var å pugge årstall til historieprøver på skolen.

Mye svinekjøtt her, vanskelig for Roar som ikke liker det. 

De steker noen små boller i noe som ser ut som munkejern, men her er det ikke eplebit eller syltetøy inni - det er blekksprut. 

Typisk gatebilde og typiske bygninger

Vi syns temperaturen på mellom 15 og  18 grader var behagelig og deilig, Åro gikk med skjørt, mens de lokale gikk i dunjakker og  vinterklær fortsatt. 

Inne på det eksklusive kjøpesenteret i Tapei 101 var Oslo representert. 

Kirsebærtreblomstringen var så vidt i gang. 

Skilt på do. Bare sånn for å gjøre det helt klart:-)

Oppe i 89. etasje.

Åro og Roar foran Taipei 101

Kinesiske bøker er vakre og uforståelige.

Utsikt over den ene siden av byen fra 89. etasje i Taipei 101.  Ikke helt klart vær dessverre denne  dagen., kanskje det aldri er klart forresten. Er nok en del forurensning her, ikke bare tåke. 

Åro koser seg i arkitekturavdelingen i en stor flott bokhandel. 

Veier i mange nivåer over bygatene. 

Åro i romanavdelingen,. Folk sitter på gulver og leser, ser det overalt i butikken. 

Travelt og trangt på markedet  Rahoe street night market. 

Mat tilbredes på gaten.

Travelt gateliv på kvelden

Åro med utsikt over havneområdet i Keelung.

Den mest berømte formasjonen - Queens head. 

Legg til bildetekst

Fantastiske formasjoner i Yeliou Geopark. 

En av de få gatene rsom utgjør "gamlebyen" - ikke store området, rett ved elven. En stor høy mur ned mot elven beskytter bydelen fra flom.  Muren har stpre jernporter som kan lukkes ved flom. 

Mobil matvogn. Som vi også ser mye av i Penang. 

Nydelig turområde langs elven, nedenfor den store  flommuren. 

Kirsebærtre i blomstring

Liggende månesigd.

Shophouses

Jeg har vært fascinert av de utallige, spesielle og vakre shophousene i Georgetown helt siden vi flyttet hit og den har ikke blir noe mindre med tiden. Husene er i alle sine varianter, farger, størrelser, standarder og bruksområder en nærmest utømmelig kilde som bildemotiv. De fleste blir jeg glad av å se på. Noen hus som er ødelagt med vinduer fra 60-tallet eller platebelagte fasader gjør meg derimot trist og sint. På samme måte som man ser 100-år gamle norske hus med husmorvinduer eller eternittplater. De litt slitne og umalte har sin helt egen sjarm, og de som er pusset opp nensomt og vakkert tilbake til fordums prakt er bare vakre og gir nysjerrigheten om hvordan kinesiske handelsfamilier levde sine liv for 100 år siden næring.

I have been fascinated by the countless, special and beautiful shophousene in Georgetown since we moved here and the interrest has not decreased. The houses in all their varieties, colors, sizes and standards are an inexhaustible source for an amateur photographer. Watching them makes me mostly happy exept those houses destroyed by installing modern windows or putting up corrugated plates on the facades. The scruffy and unpainted houses has their own charm, and those that are refurbished and beautifully put back to its former glory is just beautiful and makes me curios of how Chinese merchant families lived their lives here about 100 years ago.

New cafés discovered - nye caféer funnet

Today Marielle and I discovered two new cafés in Georgetown while walking around looking and taking pictures. The first place, Chin Boutique Café in Lorong Sek Chuan, was actually so new they was not open yet. The grand opening was due to 6pm this afternoon. The owners father was standing outside allowing us to take some pictures, because we were beautiful norwegians:-). Of obvious reasons we couldn`t have lunch there and went to Campbell House instead - not a bad option at all.
The other new café is called La Cucina and is situated at the corner of Armenian street and Beach street - right across the street from China House. A very charming place - and I am sure we will have one of our morning book club meetings there. It`s perfect for that.
It`s so many nice cafés in town now, but I still miss one which sells books as well as coffee. A book café. Do I have to make it myself?

I dag oppdaget Marielle og jeg to nye caféer i Georgetown mens vi gikk rundt og kikket og tok bilder. Den første, Chin Boutique Café i Lorong Sek Chuan, var så ny at den faktisk ikke hadde åpnet ennå. Åpningen skulle skje i ettermiddag. Faren til eierne stod på utsiden og lot oss kikke inn og ta noen bilder - siden vi var norske og pene:-). Av åpenbare årsaker kune vi spise lunsjen vår der men gikk istedet til Campbell House - som overhode ikke var noe dårlig alternativ.
Den andre nye caféen heter La Cucina og ligger på hjørnet av Armenian street og Beach street - rett over veien for China House. Et utrolig sjarmerende sted - og jeg er helt sikker på at vi kommer til å ha et av bokklubb-møtene våre der. Det er rett og slett helt perfekt.
Det har blitt så mange hyggelige caféer i byen her nå, men jeg savner fortsatt en som selger bøker i tillegg til kaffe. Må jeg lage den selv?

Chin Boutique Café in Lorong Sek Chuan

Inside

Marielle and the owners father

La Cucina

The menu in La Cucina. 

Fantastic oudoor bathroom.

Jeg tilpasser meg. I am adjusting.

Etter to år har jeg tilpasset meg en god del men det er et par områder jeg ikke har latt Penang-måten ta overtaket. Før nå. Det ene er tempo. Etter mange år med raskt gange og stress mellom hus og togstasjon i Asker og tog og jobb i Oslo og mye gåing både på tredemølle og i jungel har jeg lagt meg til en veldig rask gange. Det hjelper vel til at jeg også har lenger ben enn de fleste lokale rundt meg har. Men jeg merker det godt når jeg handler. Jeg syns det er utrolig kjedelig og bare et nødvendig onde å handle mat, spesielt på Tesco, så jeg går fort og bestemt både opp rullebåndet, selv om andre står stille og lar seg frakte opp etasjene, og mellom de eviglange reolene. Til min store irritasjon går alle andre veldig sakte, de parkerer handlevogna si midt i veien og svirrer fra side til side uten å ta hensyn til andre - akkurat som de gjør ute i trafikken. Men nå, etter jeg ble syk, har jeg også begynt å gå sakte. Jeg står på rullebåndet, ihvertfall nesten hele veien, og jeg går rolig og behersket rundt i butikken i samme tempo som mine medhandlere. Men jeg setter dog aldri handlevogna midt i veien - det får være grenser til å tilpasse seg. Om handlinga ble morsommere eller hyggeligere av å gå sakte? Ikke akkurat. Det rolige tempoet de fleste lokale har enten det er i butikken eller ute på gatas kommer helt sikkert av varmen. Når man bor et sted det er så varmt hele året venner man seg nok i tidig alder til å ta det rolig for ikke å svime av - eller svette. I motsetning til oss hjemme som må gå fort for å holde varmen.
Jeg var på trening i dag for første gang etter jeg ble syk og tenkte jeg skulle teste ut formen på tredemølla, rolig og forsiktig. Det var vanskelig å ta det så rolig som jeg hadde planlagt. Jeg har lagt meg til et tempo som passer til musikken jeg har på øret og som er spesialtilpasset min timeslange økt - og musikken passer ikke til å ga sakte etter. Men jeg tvang meg ned i tempo, mer som de lokale som jeg tidligere har fleipet litt med. De som ser ut som de er ute på søndagstur med gamlemor i armen når de er på trening. Jeg var ikke helt der, men tok det mye roligere enn jeg er vant med - og det var nødvendig kjente jeg. Men det var deilig å være i gang igjen.
Den andre tilpasningen jeg har gjort er å kle på meg! Kle på meg mer klær når jeg går ut enn når jeg er inne - vanligvis er det omvendt. De lokale som jobber ute har alltid på seg mye klær og det ser fryktelig varmt ut. Jeg måtte ut i hagen å rake løv og vanne i dag siden det er både varmt og tørt på denne tiden av året og siden jeg ikke har vært der ute på lenge. Jeg har blitt redd for å bli bitt av mygg og redd for å for Dengue en gang til og vil helst ikke ut i hagen. Jeg vet det er mygg der ute og jeg vet hvor det er mest av dem. I dag tok jeg på meg langbukser, sokker utenpå buksa, joggesko, langermet genser og hagehansker - og sprayet meg med myggspray utenpå der igjen. Som regel er shorts og singlet mitt hageantrekk og jeg har aldri - aldri - hatt på meg langbukse og langermet ute her før. Og det var varmt. Jeg svettet heftig men heller det enn å få bitt av en mulig smittebærende mygg.
Om disse tilpasningene vil vedvare vil tiden vise - jeg har en følelse av at hagepåkledningen vil vare lenger enn det rolige tempoet.

Bukse, sokker og sko, kledd for hagearbeid. Garden outfit - trousers, long sleeves, socks and shoes. 

Snart nok til en Mojito. Soon enough for a Mojito. 

Denne planten trodde jeg var død men nå blomstrer den nydelig igjen.  A thought this plant was dead but now  it shows of beautiful flowers again.

En gang i uka kommer det folk og gasser mot mygg. Lukter fælt og hjelper tydeligvis ikke hundre prosent.  Once a week our eara and garden are gassed against mosquitos.

Jada, det er varmt - 35,3 i skyggen. Yes it is hot.

After two years, I have adjusted the way I live but in a few areas I have kept my western way. Until now. One is speed. After many years of very fast walking between our house and the train station in Asker and from the train to the office in Oslo and a lot of walking both on the treadmill and in the jungle, I got used to a very fast way of walking. I notice I am a faster walker when I shop as well. I think it's incredibly boring and just a necessary to do food shopping, especially at Tesco, so I go fast and determined both on the roller belt, though others stand still and let them carry up the floors, and between the eternally long racks. To my great annoyance everyone else goes very slowly, they park their shopping cart in the middle of the way and swirl from side to side with no consideration to others - just as they do in the traffic. But now, after I got sick, I have startes to slow down. I am standing on the rolling belt, almost all the way, and I go quiet and restrained around the shop at the same pace as others. But I still never leave my shopping cart in the middle of the way!   But I stillo think it`s boring to to the shopping.  I guess some of the reason why the locals are walking slowly is the heat. Unlike at home where you need to move fast to keep warm.
I was at the gym today for the first time after I got sick and thought I would test out the treadmill, slowly and carefully. It was hard to make it as slowly as I had planned. I am used to do a pace that suits the music I am listing to  - and the music does not fit to a slowly pace. But I forced myself slowing down, more like the local as I have made jokea about earlier. They look like they're out on a Sunday stroll with their grandmother instead of working out.
The other adjustment I made is to put on more clothes when going outside! The locals working outside always wears a lot of clothes and it looks terribly hot. I had to get out in the garden to rake leaves and water  the plants today since it is both warm and dry at this time of year and since I have not been out for a long time. I have been afraid of being bitten by mosquitoes and afraid of Dengue for a second time and would rather not be out in the garden. I know there are mosquitoes out there. Today I wore long pants, socks, running shoes, long sleeves and garden gloves - and added mosquito reppelent. As a rule, shorts and singlet has been my gardening outfit and I have never - never - wore long pants and long-sleeved outside before. And it was hot. I sweated hefty but rather that than getting bitten by a potentially disease-carrying mosquitoes.
If these adjustments will continue, time will tell - I have a feeling that I will use my garden outfit longer than I will walk slowly.

Når man har god tid... When you have plenty of time...

og ikke får lov til å gjøre noe særlig - da kan man tillate seg å se alle 10 sesongene av Friends, se alle sesongene av Sex og singelliv, se Mad Men, se alle yndlingsfilmene på nytt, lese bøker, høre seg gjennom 70- og 80-tallets plater og strikke på lappeteppet jeg aldri trodde skulle blir ferdig. Slik går mine dager for tiden. De første dagene jeg var syk klarte jeg ikke noe av dette, hodepinen var for kraftig og feberen for høy men nå går det helt fint å høre musikk eller se film og strikke samtidig! To ting på en gang. LP-platene våre er til stor glede og gir mange minner samtidig som jeg nyter å høre musikken. 80-tallets musikk fra studentlivet i Bø - platene jeg kjøpte i den lille platesjappa i en kjeller i Bøgata, musikken jeg hørte da jeg ble kjent med Roar i Oslo på midten av 80-tallet, hadde skulderputer og såtehår og festet på Barock - og musikken fra diskotekenes tid i Tønsberg, eller fra Saturday Night Fever-dansekurs på Guffen. Mye minner rett og slett. Bøker er annerledes, jeg har alltid lest mye og gjør fortsatt det - men bøkene leses ikke om igjen. Jeg leser ikke bøkene jeg kjøpte på 80-tallet på nytt igjen og de gir meg ikke minner som musikk. Men det er stadig nye leseopplevelser, det vil det alltid være der ute. Akkurat nå leser jeg er en veldig bra bok som heter "The novel in the viola" som kommer på norsk om ikke lenge tror jeg. For en tid siden leste jeg også en annen veldig fin bok som også kommer på norsk snart: "The art of hearing heartbeats" - en fantastisk kjærlighetshistorie fra Myanmar.

Jeg føler meg bedre og bedre for hver dag, men jeg får perioder hvor jeg er bare trøtt og uten energi. Og da er det best å ikke være altfor langt unna sofaen. Matlysten har kommet mer eller mindre tilbake og man orker litt mer med mat i magen. Ikke alt smaker godt så foreløpig det går mye i water biscuits eller kaptein-kjeks med ost på og solbærsaft. Akkurat nå har Roar laget deilig Wok med masse grønnsaker til middag og det er jeg sikker på skal smake veldig godt.

Jeg spiller meg gjennom 70- og 80-tallet. I am listening my way through the 70s and 80s. 

Platespilleren lever fortsatt etter mange flyttinger innen- og utenlands. Our old record player is still alive. 

Jeg har fortsatt litt å ta av. A few records to play through.

Lappeteppe i alpaca-ull. Knitting a blanket in soft alpaca wool. 

10 sesonger - mange timer TV. 10 seasons of Friends.

Noen filmer kan man se utallige ganger. Some movies I can watch over and over again.

When you are not allowed to do anything in particular - I have all the time I want to watch all the 10 seasons of Friends, watch all the seasons of Sex and the City, watch Mad Men, watch all my favorite movies again, reading books, listening through the records from the 70s - and 80s and do a lot of knitting. The first week I was sick, I could not do anything, the headache was too strong and the fever too high but now it's just fine to listen to music or watch movies and knit at the same time. Two things at once. LP records is a great joy and brings many memories while I enjoy to hear the music. 80th century music from student time - LPs I bought in the little record shop in a basement in Bogata, the music I heard when I was familiar with the Roar in Oslo in the mid 80's, when I had big shoulder pads and big hair and partied at Barock - and music from the disco time in Tønsberg, or from Saturday Night Fever dance classes. Great memories. Books are different, I always read a lot and still do that - but the books will not be read again. I do not read the books I bought in the 80s all over again and they don`t give me memories like music. There are and will always be new reading experiences.. Right now I am reading a book called "The Novel in the Viola which will be translated to Norwegian quite soon I think. Some time ago I read another very good book: "The art of hearing heartbeats" - a wonderful and sad love story from Myanmar.

I feel better and better every day, but I have periods where I am just so tired and have no energy. Then it's best not to be too far away from the couch. My appetite is been more or less back. Not everything tastes good and so far I eating mostly water biscuits with cheese and drinking blackcurrant juice. Right now Roar is in the kitchen making a delicious Wok with lots of vegetables for dinner and I'm sure that will taste good.

Kort vei fra paradis til helvete. From paradise to hell.

Hilde og Nina på stranda i Batu Ferringhi.

Paradis kan være så mye, helt ut fra egne preferanser og livssituasjon - men følelsen av paradis var for meg f.eks en uke i begynnelsen av desember med søster og 2 venninner på besøk hvor solen skinte hele uka og mange gode opplevelser fikk plass. Eller 4 dager på Koh Samui i romjulen med familie og gode venner, Thai-mat og sol og hav. Og så kom helvete natt til nyttårsaften i form av en liten mygg som bar med seg og ga meg Dengue-feber. Fallhøyden blir høy når man har alle de gode opplevelsene i nært minne og at det fantastiske med å være i tropene samtidig er det som gjør en syk. Altså, Dengue-feber er helt grusomt - det er ingen grunn til å legge skjul på det. Kort oppsummert er symptomene feber, hinsides sterk hodepine, kvalme, muskelsmerter man blir gal av, diare, søvnproblemer, utslett, tap av matlyst og en metallisk smak som gjør tilogmed vann vondt. En eller to av disse plagene er som regel ille nok men når alt kommer samtidig  blir man så satt ut at noen dager bare blir borte i en slags rus. Det finnes ingen medisin mot Dengue, det må bare gå over av seg selv - og det er det i ferd med å gjøre for meg nå. Kroppen min har jobbet hardt for å kvitte seg med det den lille myggj..... ga meg og jeg får bare være glad jeg er såpass sterk helsemessig som jeg er. Legen fortalte meg at mange blir lagt inn på sykehus av mindre plager enn deg jeg har hatt. Men jeg har også fått beskjed om at det kan ta lang tid før alt er tilbake til normalen, noen ganger så lenge som 6 uker. Jeg må ta det med ro, veldig med ro så jeg ikke blir syk igjen og det vil si null hiking og null trening på en god stund. Bra jeg har strikketøy og bøker.

Noen av remediene som har holdt meg gående de siste 10 dagene. 

Paradise can be many different things, depends on your own preferences and circumstances - but the feeling of paradise was for me a week in early December with a sister and two girlfriends visiting, the sun shone all week and we shared a lot of lovely experiences. Or it could be 4 days on Koh Samui during Christmas with family and friends, Thai food, sun and sea. And then came hell the night before New Year's Eve in the form of a tiny mosquito that was carrying and gave me Dengue fever. Dengue fever is terrible - there is no reason to hide it. In summary, the symptoms are fever, beyond severe headache, nausea, muscle pain that make you mad, diarrhea, trouble sleeping, rash, loss of appetite and a metallic taste that makes even water taste bad. One or two of these problems are usually bad enough but at the same time you feel the days just pass away without noticing. There is no medicine against Dengue, it must just go away by itself. My body has worked hard to get rid of what the little mosquito gave me and I am just be happy I have such a strong healthy as I have. The doctor told me that many people are hospitalized for minor ailments than I had. But I've also been told that it may take some time before everything is back to normal, sometimes as long as 6 weeks or more. I have to take it easy, very easy so I don t get sick again and that meens no hiking and no gym for a while. Good thing I can do my knitting and read books.