Nå sys det skjørt.

Skjørt er en fin ting. Det er enkelt å sy, det er behagelig å ha på og det kan sys i alle mulige farger og stoffer. Jeg har ikke brukt så mye skjørt tidligere, men etter jeg fant et enkelt greit A-fasong-mønster og etter Cathrine var her på besøk bruker jeg nesten ikke annet. Cathrine satt meg på tanken om å bruke mer skjørt og kjoler - og dermed var jeg i gang. Stoff er billig her, men kunsten er å finne noe fint. Stoffbutikkene har noe lin, men veldig begrenset fargeutvalg. Men mye småblomstrete i syntetiske stoffer. Jeg fikk tidligere i år tak i mye fint stoff i en butikk som skulle selge ut det de hadde, men nå begynner det å minke på beholdningen. Jeg fikk kjøpt masse fint til under 10 kroner meteren - og da har jeg fint et skjørt på et par timer for rundt 20,-.

Stoffbutikkene er enorme.

Nå skal jeg først sy et rosa - skal i lunsj for inntekt til brystkreftsaken og da må man ha på seg noe rosa. Etter det blir det et blåmønstrete - og så er det bare å jobbe seg gjennom bunken.

Stoffbutikkene er ganske annerledes enn hjemme, bortsett fra at det begge steder er få av dem. Her er de enormt store og selger kun stoff - ikke en trådrull eller en saks å finne. Det har man selvsagt egne butikker for og som gjerne ligger langt unna. Som kan sees på bildene står alle stoffrullene opp ned på pinner med enden av stoffet dandert rundt toppen. Ganske morsomt egentlig - det ser ut osm det står masse av hijab-kledde damer oppstilt. Det meste av disse stoffene er syntetiske og det er merkelig i et så varmt land. Det må være fryktelig klamt og ubehagelig å gå med. For meg er det bare lin og bomull som gjelder.

Deilig bunke med stoff. 

           

 

Mye småblomstrete stoff.

Skjørt under arbeid.

Rødt skjørt og veske. 

Mønstrete skjørt

  

Prikkete skjørt

Blått skjørt med veske

Prøvd meg på noen topper også, men er ikke like fornøyd med dem. Har tegnet mønster selv på disse. 

Elsker mine kinesiske sakser.

Regntid

Det regner, og det regner, og så regner det litt mer. I Penang er september og oktober de to våteste månedene i året  mai og blir kalt wet season. Noen kaller det også monsoon. Mai er også en våt måned men det regner mindre enn nå. Desember, januar og februar er de tørreste månedene og også de varmeste. Men alt er relativt - varmest betyr èn grad høyere snittemperatur enn andre måneder. Det er så jevnt varmt her at man tror det ikke før man opplever det. I går var det en regnfull dag og da var det kun 25 grader ute - noe av det laveste jeg har sett her noensinne. Vanligvis ligger det på mellom 35 og 40 grader hver dag, og kanskje ned til 27 om natta. Jeg mener å huske stor ståhei hjemme når vi en sjelden gang har en tropenatt - dvs når temperaturen er over 20 grader ved Færder hele natten gjennom. Her har vi tropenetter hver eneste natt! Penang ligger så nær ekvator at det er små forskjeller, ikke en gang regntiden er slik jeg har lest om eller hørt om fra andre steder hvor det er flom og stengte veier og turismen er lik null. Her regner det, men veldig sjelden hele dager, og turismen er som vanlig. Det kommer som regel en kraftig vind etterfulgt av en kort veldig kraftig skur som varer rundt 15 min - og sånn holder det på. I landene nord og sør for Malaysia tror jeg de har mye kraftigere monsoon. Jeg får litt god høstfølelse når jeg ser ut av vinduet på vinden og regnet og får lyst til å fyre i peisen og drikke te - helt til jeg kjenner at det fortsatt er nesten 30 grader både inne og ute. Jeg tok med meg strikketøy fra Norge etter ferien, men det blir lite strikking dessverre. Det er noe med høsten og strikkelyst - her i varmen blir det ikke det samme. Fingrene blir svette og det er varmt å ha strikketøyet liggende i fanget.
Mandag morgen var jeg som vanlig ute i jungelen med en del andre damer på vår ukentlige hiking. Været så ustabilt ut med mørke og tunge skyer som lå lavt rundt toppene men vi tok sjansen. Vi har blitt så avhengige av disse 2-3 timene på tur hver mandag at vi ikke lar oss stoppe av at det kanskje kommer litt regn. Man vet aldri, skyene kan jo gå en annen vei. De to første timene gikk fint, ikke noe regn. Men så satt det i gang, himmelen åpnet seg og vi hadde minst en halvtime eller mer igjen, avhengig av vilken vi vi valgte tilbake. Vi valgte naturlig nok den korteste veien men ble uansett fryktelig våte, og begynte å kjenne at jo det er mulig å bli kald her også.

Det bøtter ned. Gresset får nok vann i disse dager.

Mørke skyer truer og det er rett før det høljer ned.

En veldig våt Roar etter vi ble overrasket av krafitg regn under en gåtur i jungelen. Snarveien vi tok viste seg å ikke være en snarvei.

Skyene ligger lavt.

Paraply betyr nødvendigvis ikke at det regner. Blir brukt mot sola også. 

Dokultur

De to siste blogg-innleggene mine har handlet om mat ser jeg og da passer det jo bra at dette handler om doer:-) Å bevege seg inn på et offentlig toalett i Asia er alltid spennende: er det en "sitte"do her? Er det papir? Er det vask? Er det rent? Veldig ofte er det ingen av delene - og jeg må enten nærnest bokstavelig talt hoppe i det eller vente til jeg kommer hjem.  Og det siste er vrient når man er på tur.
Det ser ut til at det mest vanlige er hullet-i-gulvet-doen (finnes vel ikke norsk ord for det?) eller squatty-potty som amerikanerne kaller det - man må squatte eller sitte på huk for bruke dem. Jeg har unngått det så langt det lar seg gjøre, men jeg har blitt vant til dem, det går helt greit med medbragt papir. Men jeg mangler løsning på  DET STORE MYSTERIET. Hvordan klarer de lokale å bruke en squatty-potty, uten papir men med en vannslange ved siden av til hjelp, uten å komme ut igjen med våt rumpe, våte klær og våte føtter og sandaler? Skjønner det bare ikke.
Jeg har etterhvert lært at man må sitte langt ned på huk for at alt som skal ned i hullet treffer hullet og ikke på beina dine eller på kanten - og dette kan være vanskelig nok for en stiv nordboer som ikke er vant til å sitte på huk med fotsålene godt plantet i bakken når man slapper av eller venter på bussen. Og det kan også være vanskelig å reise seg opp igjen, spesielt når man ikke har noe å holde seg i og helst ikke vil ta på noe. Så skal man da bruke vannslangen. Slangen holdes med høyre hånd, den er alltid på høyre side, og venstre hånd hjelper da til med å vaske bort det som evt skal vaskes bort - men så da? Ikke papir og ikke rumpeføner slik de har på toaletter i Japan - tar man bare på seg klærne? Nå har riktignok mange lokale saronger og andre vide side klær på seg men likevel. Det er alltid veldig vått på gulvet på disse doene og jeg lurer da på om det bare er vann eller om det er noe annet også. Og hvordan kan de sprute vann utover hele båsen uten å bli våt selv?
Jeg lurer fortsatt og venter spent på en løsning.

Det er altså ikke lov å stå på huk oppå et vanlig toalett.  Man ser ofte toalettringer  som er helt slitt  og oppkrapet av at folk har stått på dem. Rene akrobatikken. 

Et rent eksemplar, med vannslangen til høyre. 

Pen do, men ingen slange. Faktisk papir men ikke mulig å dra ned.  Vannet i urnen brukes til å helle oppi doen.  

En av doene i huset vårt - ubrukt slange på høyre side.

Durian - fruktens konge.

Durian  - the king of fruit - er den mest spesielle frukten jeg har smakt, sett og luktet så langt. Den vokser på trær og finnes bl.a. i Thailand, Indonesia, Brunei og Malaysia. Frukten er stor, tung, piggete og kan veie opp til 3 kilo, men den er mest kjent for sin, la oss si, pikante lukt. Lukten er inntrengende, det lukter ikke godt og den blir sittende. Man kjenner lukten godt med en gang man nærmer seg fruktavdelingen i dagligvarebutikkene eller på markedene. Det lukter gamle sure gymsokker blandet med mandler og råtten løk - veldig vanskelig å forklare. Det lukter ihvertfall såpass ille at frukten er forbudt å ha med seg inn på de fleste hoteller og på tog. Ganske morsomt å se forbudsskilt med bilde av en frukt sammen med røykeforbudsskilt. Det er ikke så mange forbudsskilt her i Penang men de er visst ganske vanlige i Singapore hvor det er mye mer orden og system.
Durian, som forresten betyr piggete på malay, ser ikke så veldig delikat ut heller. Utsiden er piggete og siden den også er tung dreper frukten faktisk en del menneker hvert år når de faller ned fra trærne. Jeg leste en bok for en tid siden hvor en veldig sint indisk mamma kastet en Durian mot et av barna sine og hadde ikke barnet klart å dukke hadde det endt med drap. Innsiden er gul og ser ut som en klump vaniljekrem med snerk på. Konsistensen er tørr, smøraktig og absolutt ikke fruktig eller saftig.
Smaken er ikke like ille som lukten skulle tilsi men ikke akkurat godt heller. Jeg klarer å spise litt, blir fort kvalm, men det er ikke en frukt jeg koser meg med som jeg gjør med Papaya eller Mango. Smaken sitter derimot i lenge - du hilser på smaken resten av den dagen.
Durian spises som den er, sammen med sticky rice eller som f.eks. Durian iskrem, Durian sjokolade, Durian kaffe eller andre mer eller mindre merkelige varianter. I sesongen ser man masse boder langs veien som selger Durian, det avholdes Durian-smaking, det er festivaler og det spises. Og det lukter overalt.
I tillegg til at den både lukter vondt, ser rar ut og smaker mindre godt kan denne vitaminrike frukten også være helseskadelig. Folk med høyt blodtrykk, hjertesykdommer eller diabetes  bør ikke spise Durian, og den må heller ikke spises når man har alkohol i kroppen. Det skal visstnok være veldig bra å spise Mangostin - the queen of fruit - etter man har spist Durian siden den forhindrer magesmerter og andre problemer.
Nei, dette er ikke og kommer ikke til å bli min favoritt. Men jeg har spist den - og det har ikke resten av familien:-)

Fikk ikke tatt bilde av hele frukten selv så har lånt dette. 

God mat - mye god mat!

Malaysere snakker ikke om været, det er uansett det samme hele tiden, de snakker om mat. Når to venner møtes spør den ene om den andre har spist - hvis han sier nei blir det umiddelbart foreslått at de går og spiser. Hvis han sier ja snakker de om hva som ble spist og hva som skal spises ved neste måltid.

Malaysia, og Penang spesielt, har mye godt å tilby på matfronten. Man har selvsagt mye malaysisk mat men siden det i Penang bor veldig mange kinesere og indere er også mattilbudet preget av det.  All annen asiatisk mat er også tilstede, som f.eks japansk (og da ikke bare Sushi), koreansk, thai, vietnamesisk og libanesisk. Og western food er alltid tilgjengelig - på mer eller mindre vellykkede måter. Malaysisk mat ligner på indonesisk og bruker mye ris, svinekjøtt, tørket ansjos, fish sauce og reke-pasta (shrimp paste).

Hvis man spør en kinesisk penangitt hva han vil ta meg seg av mat til utlandet er svaret: Tau Sar Pneah (oversatt fra Hokkien betyr det "bean paste biscuit") eller på malay Tepung Gomak. Det er mosede grønne bønner inni og en søt deig utenpå - og det er ganske typisk malaysisk å blande søtt og salt. Det mest ekstreme eksempelet på det er Ais Kacang som er oppskrapet is (ikke iskrem men is), iskrem med en søt rød saus over, brune bønner og maiskorn lagt i en stor haug på en tallerken. Isen var god, men smaken av bønner og is sammen var for oss mildt sagt meget spesiell! Det er også ganske vanlig å helle fish sauce eller strø salt på frisk oppskjært frukt.

Søtt er godt - mener man her. Alt som skal være søtt er veldig søtt. Og med veldig mye farge - rosa, grønn og gul mat er ikke så uvanlig. Mange "kuih" (små kaker/søte ting) ser unektlig veldig kunstig ut - og jeg har alltid tenkt at det er tilsatt mye e-stoffer og fargestoffer, men det er ikke sikkert alt er det. Mye sukker og kokos er det ihvertfall.

Tom Yam-suppe.

Laksa er en veldig typisk malaysisk rett og i Penang er Assam laksa det mest vanlige. Laksa lukter ikke spesielt godt og jeg er ikke noe glad i det men du finner det overalt, ofte i små boder langs veien. Det er en sterk og sur fiske suppe, laget av bla fisk og shrimp paste, som helles over risnudler og oppkuttet agurk, løk, ananas, ingefær, chilli. mynte og tamarind.  Nei, gi meg heller en Tom Kha Gai eller en Tom Yam-suppe - det er godt det!.



Det jeg forbinder mest med malysisk mat er Nasi Lemak. Nasi betyr ris og Lemak kan oversettes til kokosmelk. Risen blir kokt i kokosmelk og serveres sammen med agurkskiver, ristede peanøtter, fisk eller kylling, tørket ansjos, kokt egg og en sterk saus. Åros yndlingsrett er Nasi Goreng, som betyr stekt ris, men det er egentlig en indonesisk rett. Man får kjøpt det overalt og koster bare rundt 4 Ringgit (8 kroner).

Yndlingsmaten er nok den indiske, selv om vi ikke spiser det så ofte. Den er veldig fetende og veldig god og det blir fort til at man spiser for mye. Veldig mange indere er vegetarianere så det er mye god vegetarmat å finne. Svin er urent og kuer er hellige - da blir det vegetar da. En vanlig rett å spise her både til frokost og lunsj er Roti Canai. Det er en lefse som ser ut som og smaker som en mellomting mellom pannekaker og nan-brød som serveres i opprevne biter med en currysaus ved siden av.

Vi spiser mye oftere ute her enn hjemme, og der spiller selvsagt prisen inn. Når Cathrine, søster, var her spiste hun, Roar og jeg på en lokal Thai-restaurant for totalt 200,-. Og da drakk vi øl til maten! Jeg lager mat hjemme, men ikke asiatisk mat - jeg klarer uansett aldri å lage like god og billig som det vi får på restaurantene. Hjemmelagde kjøttkaker i brun saus, kokte poteter og kokt kål må jeg derimot lage en gang imellom - Åro vil gjerne ha litt norsk mat nå og da. Også baker jeg brød og andre bakevarer - å spise brød er ikke en asiatisk skikk og brødkvaliteten er ikke i nærheten av hva vi nordmenn er vant til. Jeg har jobbet litt for å finne en brødoppskrift som fungerer, siden både mel og gjær oppfører seg annerledes enn hjemme, og har nå funnet løsningen. Så lenge jeg finner det melet som er bra - og det er ingen selvfølge. Sammalt hvete, vann, olje, gjær og solsikkefrø - det er alt. Men godt blir det!

Jeg kunne skrevet om mat i timesvis - det er så mye godt og så mye spennende. Kanskje mer senere - nå må jeg finne ut hva vi skal spise til middag i kveld. Eller hvor vi skal spise:-).

Ais kacang. Veldig spesielt.

Thailands fisk - med masse sterkt krydder

Shabu-shabu. Japansk rett hvor du koker din egen mat - masse grønnsaker og  tynne biffstrimler puttes oppi gryta på midten av bordet. Nam-nam.

Tom Kha Gai - den beste thai-suppa:-)

Indisk nanbrød-sett.

Nasi Goreng - fried rice.

Roti Canai. Frokost for mange.

Fantastisk gode - Chicken Pandan. Kylling stekt i Pandan-blader som setter en helt spesiell smak på kjøttet. 

Nasi Lemak

Språklige finurligheter.

Selv om jeg ikke er noen kløpper til å lære nye språk har jeg alltid syns at språk er interessant - og spesielt nå når jeg bor i et annet land hvor det snakkes så mange, uforståelige og fremmede språk. Ikke bare blant de lokale men også blant expat-venner som kommer fra mange forskjellige land som f.eks Belgia, Nederland, India, Tyskland, Danmark, Indonesia, Thailand, Kina, Japan, Sør Afrika, Frankrike, Polen, Australia, Ungarn, Irland, England, USA og Canada. Alle har vi engelsk som fellesspråk, men engelskkunnskapene er høyst forskjellig og også evnen til å uttale engelsken er høyst variabel. Roar og jeg var ute og spiste middag i går kveld og stedet, som vi har vært på mange ganger, hadde en ny servitør som bortsett fra å ikke klare å helle vin uten å søle heller ikke klarte å gjøre seg veldig godt forstått på engelsk. Roar stusset veldig, og han pleier å forstå det meste, når servitøren spurte om noe som for oss hørtes ut som: Want prawns og tits? når det han ønsket å spørre oss om var om vi ville ha Parmesan cheese.

I Malaysia er folk stort sett språkmektige i den forstand at de aller fleste snakker Bahasa Malay og engelsk, i tillegg til at kineserne også snakker Mandarin og/eller Hokkien og at inderne snakker Hindi. Noen indere snakker faktisk både Hindi, engelsk, malay og også mandarin siden det er en fordel å kunne hvis man har yrkesmessige ambisjoner. Men så var det det med uttalen da. Penang var engelsk koloni en gang i tiden og engelsk har siden da vært mye brukt, men de lærer engelsk på skolen av malaysiske lærere og den spesielle uttalen blir dermed lært bort videre.

Kineserne snakker engelsk slik de snakker Hokkien og det vil si at det for meg høres ut som de fortsatt snakker Hokkien selv om de snakker engelsk. Det er noe med utelatelsen av konsonanter som gjør det så vanskelig i tillegg til at de snakker veldig fort og putter inn raske korte ah ah ah mellom ordene og i slutten av setninger. "Can you come to my place" høres ut som "a you om o y ace ah ah". Må si jeg sliter litt, særlig på telefonen, og jeg er ganske bestemt jeg fornærmet en her om dagen da jeg spurte om han kunne snakke engelsk noe det viste seg han allerede gjorde.

Malayserne snakker engelsk slik de snakker malay og det vil si enkelt - med få ord og få nyanser i språket. Malay er et veldig enkelt språk med enkel grammatikk, ingen kasus, ingen flertall og få ord. For å forsterke en mening sier de bare ordet to ganger etterhverandre. Setningsoppbygningen er enkel og det gir seg noen pussige utslag når det samme gjøres på engelsk. Jeg var i en butikk en dag og spurte om jeg kunne parkere på utsiden dersom jeg i en senere anledning kom i bil. Stille. Jeg spurte igjen og husket å spørre på malay-vis: can park outside? Svare var: can. Og det var alt. For oss føles det veldig uhøflig å spørre eller svare så kort, men her gjøres det hele tiden. Can eller can also er det positive svaret, can can er litt mer som kanskje og cannot er det negative svaret. I en av bokhandlene her spurte jeg etter en bok jeg ville kjøpe og da var svaret rett og slett: have not. Uten å legge til noe av det vi gjør hjemme, om den kommer inn igjen, om den er utsolgt, om den er bestilt eller om den kan bestilles. Jeg har også oppdaget at man ikke må bruke for mange ord i setningen når man spør om noe og ikke spørre om to ting i samme setning. De på sin side syns sikkert vi bruker altfor mange ord og uttaler engelsken helt utforståelig.

Blandingen mellom malay og engelsk kalles Manglish og kan høres slik ut:  Hello aunty. You ok or not? Now ah everyday rain rain.Cannot dry lah. Aiyoo my brother so lucky one, oredi (already) so much money osv osv. Aunty og uncle brukes av unge når de tiltaler voksne som ikke er i familie. Jeg skvatt første gang en av Åros venner kalte med aunty. Lah brukes etter setninger akkurat slik noen i Norge bruker sjø eller a`ma og aiyooo brukes som vi bruker Å nei, Å ja eller Å herregud. Tonefallet og styrken avslører om det er i positive eller negative sammenhenger. Enkelte ord fantes ikke originalt i Malay så de er konstruert ut fra engelsk slik de uttales, f.eks. Teksi (taxi) og Ais Krim (ice cream) og Polis (police).

Jeg må litt beskjemmet innrømme at jeg ikke har prøvd å lære malay selv om det var intensjonen. Foreløpig har jeg konsentrert meg om å bli best mulig i engelsk. Jeg kjenner noen som har gått på malay-kurs og de mener, bortsett fra at de kan forstå skilt og plakater, at det har lite for seg. Det er like vanskelig å praktisere det lokale språket her som det er for utlendinger i Norge - alle snakker engelsk tilbake til deg for å være greie.

Roar har begynt å lære seg Hokkien siden han jobber sammen med mange kinesere, og med hans klisterhjerne og språkøre snakker han vel snart flytende. Kollegene hans syns det er aldeles festlig at en matselah (=mad sailor, malay for hvit mann), kwai loh (=hvitt spøkelse, kantonesisk for hvit mann) eller ang mo (=rødhåret, hokkien for hvit mann) prøver å snakke språket deres. Men de snakker faktisk hokkien til ham og han svarer. Ho!

Jeg og andre raringer.

Det er ofte en del rart og komisk å se når man trener, det er det forsåvidt hjemme også, men her er det påfallende mye av det. Og det må nevnes at tanken om at jeg kanskje muligens ser rar ut i andres øyne har slått meg, men jeg trener og svetter og yter maks hver gang og er strålende fornøyd med det.

Det første som virkelig føles rart her er at jeg er så stor i forhold til alle andre. Det er mest kinesere som trener på studioet i tillegg til noen vestlige, det er bare de som har råd, og kineserne er alle veldig lave, små og nette. I sykkelsalen får de nesten ikke setene lavt nok ned, mens jeg må sette det ganske høyt opp - høyere enn mange menn. I salen hvor jeg gjør f.eks. bodycombat (boksing) eller yoga blir de sikkert kjempeirritert når jeg stiller meg på første rad - de ser jo ikke over meg.

En annen merkelig ting er at de ikke blir svette! Jeg skjønner det bare ikke. Jeg har alltid med håndkle til å tørke av svetten med og til å ligge på (godt oppdradd fra Elixia og Sats), men det er det aldri noen andre som har. I sykkesalen svetter jeg så det er vått på gulvet under sykkelen og også når jeg er på tredemølla eller i salen - jeg svetter og og svetter, blir rød i trynet, tar meg skikkelig ut hver gang - og ser antagelig i deres øyne veldig udelikat ut. De fleste andre ser like fine ut etter treningen som før, panneluggen henger tørr og fin rett ned og de tar gjerne både 3 og 4 timer etterhverandre. De få som blir svette har jeg oppdaget tørker seg både i håret og inni klærne med hårtørkeren i garderoben før de går videre til neste time eller hjem!. Og her er det ikke akkurat redselen for å bli kald når man kommer ut som er problemet. Snakk om å være forfengelig.

Siden jeg begynte på Fitness First i november har jeg ikke sett en eneste naken rumpe eller pupp i garderoben, ikke at jeg veldig opptatt av å se det, men det ble litt påfallende og det tok litt tid før jeg skjønte at jeg skilte meg kraftig ut der også. Ikke i hvordan jeg ser ut men hvordan jeg skiftet. Jeg skiftet i garderoben slik vi alle gjør hjemme, men her viser det seg at man går inn i små båser og kler av seg. Så pakker man seg inn i håndkleet og går på lånte flip flopper inn i dusjen som selvsagt er private avlukker med dør og lås, pakker seg inn i håndkleet igjen og går inn i båsen for å kle på seg igjen. Ikke noe bar hud her nei. Jeg har begynt å dusje hjemme, blir for mye styr.

Gåing er en stor greie her, veldig mange er ute og går enten om morgenen før sola står opp eller i kveldingen etter sola går ned og før det blir mørkt, dvs mellom halv syv og halv åtte. De går ofte i nabolaget sitt, spesielt her nede hvor vi bor siden det er flatt og man kan gå langs vannet, i botanisk hage eller oppover i jungelen mot Penang hill. Det gåes relativt sakte, må jo ikke bli svett, med små skritt og med bøyde armer i korte små bevegelser oppe ved brystet. Mange slår seg på innsiden av armene mens de går (øker blodomløpet?) eller de svinger armene rundt, eller går baklengs. Meditasjon eller Tai Chi gjøres hvorsomhelst og overalt, spesielt om morgenen. denne småtrippete- eller baklengsgåingen gjøres også på tredemølla og det ser bare snålt ut i mine øyne, og de blir selvsagt ikke svette her heller. De som har helling på tredemølla holder seg fast i front og lener seg bakover slik at kroppen står i 90 grader på underlaget selv i oppoverbakke! - og det ser helt komisk ut. Jeg kan ikke skjønne at treningen blir særlig effektiv eller nyttig på den måten. I denne sammenhengen skjønner jeg hvis de syns jeg ser rar ut - der jeg langer ut med lange raske skritt og armer som svinger og svetten som spruter:-).

Men en ting misunner jeg dem, og det er mykheten i beina og evnen til å squatte eller sitte på huk med begge føttene flatt i bakken og knærne oppunder øra. Jeg har ikke sjans, mest på grunn av at knærne mine er vonde og stive men helt sikkert like mye fordi de fleste av oss aldri gjør det. Her og ellers i Asia og også i Afrika er det vel en del av hverdagen hele livet, de sitter på huk når de venter på bussen, de sitter på huk når de leker med barna sine, de sitter på huk på do - squatty potty som det kalles det hølet i gulvet - og ellers når man skal slappe av og det ikke finnes stoler. Jeg kan nok sette meg ned sakte og forsiktig men kommer antagelig ikke opp igjen:-). På venteværelser, på ferger eller på kafeer ser man veldig ofte folk tar av seg skoene og sitter i skredderstilling eller lotusstilling på stolene, damer som menn, gamle som unge. Ganske utrolig.

Det flott at så mange gjør noe for å holde seg i form på en eller annen måte, virkelig supert. Jeg skulle ønske jeg kunne lært dem å gå fort og effektiv og antagelig ufeminint - mens jeg skulle ønsker de kunne lært meg å squatte. Jeg skal uansett trene på det - både for å kunne bruke squatty pottyene når det er eneste alternativ og for å kunne utføre yogaøvelser bedre. Det må da være mulig å få til det selv med vonde knær?