På øytur i Andamanhavet.

Første uke av påskeferien dro vi på ferie til en liten thailandsk øy i det sydlige Andamanhavet, det vil si utenfor vestkysten av Thailand, et godt stykke sydvest for Phuket og nordvest for Langkawi og den malaysiske grensen. Denne lille øya som bare er 1 x 2 km i størrelse ligger ganske langt vest og mellom den og India treffer man bare på Andamanøyene. Det går ikke fly dit så båt er eneste alternativ, enten fra malaysiske Langkawi eller fra fastlandet i Thailand. Vi valgte å ta ferge i 2,5 fra Penang til Langkawi, vi kunne ha flydd, og deretter en ny speedbåt-ferge som tok ca 1 time fra Langkawi til Koh Lipe. Fergene her er ikke helt som jeg forventet, når jeg tenker på ferge tenker jeg Bastøferga eller en av de store som går på vestlandet med både biler, busser og passasjerer. Fergen fra Penang til Langkawi er en relativt liten lang smale båt som har seter som i en buss, ingen café, ingen uteplasser og vinduer man ikke kan se ut av. Realtivt klaustrofobisk. I tillegg er det så kaldt pga den kraftige airconditioningen at man må ha på seg godt med klær, mye mer klær enn vi vanligvis bruker her i varmen. Vi har tatt samme båt tidligere, til Pulau Payar, så vi var klar over at det var kaldt - Roar hadde med fleecegenser og den misunte jeg ham - men klarte likevel ikke å kle oss nok. Min tynne jakke og to store skjerf var bare ikke nok. Fergen fra Langkawi til Koh Lipe er enda mindre, bare 50 seter, og er en åpen båt med tak som bare skjermer for solen - og ikke for regnet. Vi kjente veldig godt regnet piske inn fra alle kanter når båten freste avgårde med sine 4 utenbordsmotorer à 250 hester i regn og kraftig vind. Denne dagen vi dro, lørdag 31. mars, viste seg å være den dagen med dårlig vær! det så ikke så verst ut inne i den beskyttede havna, men da vi kom ut på åpent hav fikk jeg rett og slett litt sjokk - og jeg var reddere enn jeg har vært noengang på sjøen. Herregud - båten speedet opp, vi hoppet på bølgene og slo hardt ned igjen - vi hoppet i setene, jeg holdt meg fast til fingrene stivnet og sa herregud eller oh my god flere ganger enn jeg liker å tenke på. Himmelen var grå, havet var grått og store tunge, svarte skyer truet i horisonten - det så ikke bra ut.

Skypumper, to av dem forsvinner bakover.

Omtrent halvveis så jeg noe merkelig, en høy sylinder som jeg lettere sjokkert innså var en skypumpe eller tornado. Den kom mot oss med stor hastighet, ble større og større og jeg så vannet sprute opp rundt den og at "skyen" snurret oppover og rundt veldig raskt. Om ikke det var skummelt nok ble det verre når båtføreren stoppet opp båten fordi han regnet med vi ville se på dette naturfenomenet og ta bilder! Jeg vill bare at båten skulle kjøre raskest mulig unna. Etter den ene hadde passeret båten og forsvunnet bakover kommer en til! - og enda en!. Tre skypumper på rad! Helt utrolig og jeg trodde ikke helt mine egne øyne - tviler på at jeg noengang får se noe lignende igjen. Jeg tviholdt på redningsvesten, som den eneste, og var ikke helt sikker på hva som ville skje dersom båten ble truffet av en eller flere av tornadoene - mange skrekkbilder fra tornadoers herjinger i USA for gjennom hodet. Etter alle tre hadde passert båten knipset jeg noen bilder - ja jeg hadde åndsnærværelse nok til det - og det er rimelig spektakulært. Det ser faktisk ut som bildet er tatt i svart/hvitt - alt er så grått. Og virkelig spesielt blir det når man ser bildene som er tatt dagen etter - alle de nydelige fargene, grønt vann, blå hinmel og hvit sand. Vanskelig å skjønne at det kun er timer mellom bildene.

En av skypumpene.

Men øya vi kom til var verdt all redsel - for et nydelig sted! Øya er liten, uten biler og vanlig strømforsyning. Aggregat forsyner øye med strøm og mopeder eller golfbiler bidrar som taxier og familietransportmiddel. Fergen kommer inn på den sydlige hovedstranda og vi blir fraktet helt inn til stranda og immigrasjonskontoret av de tradisjonelle thailandske langbåtene. Vår bungalow ligger på nordspissen av øya, Mountain Resort, og selv om det kun er ca 1 km er det litt langt å dra kofferter på sandstiene. Vi burde selvsagt som alle backpackerne på øye hatt sekker med oss, men vi hadde bare en. Dermed blir vi palssert i en av øyas taxier - en moped med sidevogn. Litt av et syn, 4 mennesker (inkl sjåføren), 2 kofferter, en sekk og håndbagasje på èn moped - på sandete, smale humpete stier. Vi hadde bestilt 2 bungalower, en til Roar og meg og en til Åro og hennes venninne Hannah - som sammen med sin familie var der samtidig med oss. De to 15-åringene koste seg skikkelig i egen hytte nærmest mulig stranda. det unike med Koh Lipe er den avslappede stemningen, det kare vannet og de fantastiske hvite strendene med sand som føles som en mellomting mellom sukker og melis. Med så mange backpackere blir stemningen veldig avslappet - man trenger egentlig bare et par flip flops, en shorts, en bikini og noen singleter. Men jeg hadde jo selvsagt og som vanlig med altfor mye klær - visste ikke helt hvordan det var der. Til tross for alle backpackerne, mange var fra Sverige og Norge, fikk vi ikke følelsen av å være på et partysted og overhode ikke slik vi har hørt det er i Kuta på Bali for eksempel. Selvsag er det strandbarer og utesteder men ingen neonskilt og strippebuler slik vi så i Phuket. Rett og slett avslappet - strandbarer hvor man ligger henslengt på tepper i sanden med en drink i hånden og en trekantpute under hode mens man ser utover havet.

En av dagene leide vi to familiene sammen en båt som tok oss til noen av de omkringliggende øyene i det som itgjør Tarutao marine national park. Vi hadde snorklingutstyr med og fikk snorklet p åflere forkjellige nydelige steder. Vi så fantastisk korallrev og nydelige eksotiske fisker i det klare klare vannet. Jeg klarte tilog med å lokalisere to små Nemo-fisker og de er ikke lette å finne. De er så små og redde at de aldri beveger seg langt fra sjøanemonene de bor i. Jeg ble helt forelsket i de små orange-hvite-sorte stripete små fiskene og syntes jeg hørte stemmen til Trond Viggo Torgersen som pappaen når jeg så fiskene under meg. Det var nemlig en liten og en litt større som svømte ut og inn av sjøanemonen akkurat som i filmen. Helt skjønne:-). På en av de nydeligste strendene jeg har sett på en øde øy (en del av najonalparken og ikke bebygd) gikk vi i land og fikk servert lunsj av båtføreren vår. Lunsjen var vel ikke noe spesielt å skryte av - en boks til hver med kald kokt ris og noen kalde kyllingbiter - men stranden og snorklefascilitetene var helt utroilig. Vi hadde noen utrolig herlige dager med sol, strand, massasje, nydelig Thai-mat, kald øl og hyggelig selskap - og for ikke å glemme noen fantastisk deilige før-middags Gin Tonics på vår nydelige utsiktsveranda:-).

En av øyas taxier.

Strandbar.

Nydelig gate.

Ny form for gjenbruk av ølflasker.

Politibil.

Utsikt fra terrassen.

Ett skilt er ikke nok.

Vi sitter praktisk talt i kjøkkenet og spiser.

Åro i vannet.

Mountain Resort og noen av bungalowene.

Mmmmm - deilig.

Stranda nedenfor bungalowen vår.

Hovedgata på Koh Lipe

I hovedgata.

Avslappet stemning også blandt butikkeiere:-)

Nydelig solnedgang.

Den typiske langbåten med sin karakteristiske motor med lang stang ned til propellen.  

Jordskjelv og dramatikk.

Onsdag denne uken var den mest spesielle dagen jeg har hatt her - ihvertfall den med mest forvirring og redsel og også den dagen hvor mye gikk galt.
Jeg må begynne med å fortelle litt om jobben min, for jeg var nemlig på jobb denne spesielle dagen. For et par måneder siden begynte jeg å jobbe i en kombinert café og delikatesseforretning som drives av et engelsk/tysk par jeg kjente fra før. De trengte mer hjelp en til to dager i uka og jeg syntes det var spennende å lære noe nytt, en ny bransje i et nytt land og føle at også jeg gjør noe fornuftig. Jeg selger mat og varer, jeg lager sandwicher og kaffe, jeg vasker opp, tørker støv, snakker med kunder og ellers alt som trengs å gjøres - bortsett fra å lage mat på kjøkkenet. Det har vi kokker til. Jeg har også blitt lært opp i butikkdatasystemet og gjør mye forskjellig der, lagerjusterer, legger inn nye varer og priser og mye av det samme jeg er vant til fra bokbransjen. Vi scanner det meste av varer og har full varelagerstyring - og er veldig avhengig av av kassa fungerer. Noe alle i butikk vet mye om.
Så denne spesiele onsdagen starter med at jeg i det jeg drar hjemmenfra 9.30 for å dra på jobb glemmer både mobilen og pad`en min som begge lå til lading. Jeg har som regel pad`en med meg fordi jeg leser bøker på den når jeg har pause. Det er kjedelig å være uten disse men vanligvis ikke veldig kritisk Når vi skal åpne kl 10 viser det seg at det ikke er mulig å få igang hverken kassesystemet eller noe annet på datamaskinen, og eieren som alltid er innom på morgenen prøver det meste som er mulig av kabler, av og på, rebooting - men ingenting hjelper. En datafyr blir oppring og vekket (tidlig om morgenen dette!) og lover å komme innom i løpet av dagen. Ikke veldig oppløftende. Så vi - jeg og min kollega, en ung lokal gutt på 19 år, starter dagen med å skrive opp alt vi selger slik at det kan slås inn på kassa senere. Og dette viser seg å bli være en meget travel dag siden det er en public holiday for å feire innsettelsen av den nye kongen i Malaysia. Mange har fri og dermed mer tid til å handle og spise frokost og lunsj. Arbeidsfordelingen blir slik at jeg skriver og regner og har med penger å gjøre samtidig som jeg lager sandwicher innimellom, mens kollegaen min lager kaffe og annen mat og serverer. Jeg er veldig glad jeg har vokst opp i en tid da vi måtte lære å regne i hodet og faktisk klarer å gi igjen penger uten å måtte taste alt inn på kassa. For meg er det helt naturlig, men de unge får jo fullstendig panikk når de ikke kan lese på skjermen hvor mye veksel de skal gi igjen. Så derfor var jeg pengesjefen denne dagen. Fryktelig hektisk men det var moro - alt gikk helt strålende - kundene led ikke under at ikke kassa virket.
I firetiden stod vi bak disken og pustet ut etter noen hektiske timer og plutselig kjente jeg disken rørte på seg. Jeg lurte på å om jeg var blitt rar, men spurte de andre om de kjente at det rørte på seg. Plutselig kjente alle det, diskene ristet, vannet i muggen skvulpet, lampene svingte og vi skjønte at det faktisk var et jordskjelv på gang. Jeg har aldri kjent noe slikt før og syntes egentlig det var litt spennende - og dette var ikke et så kratig skjelv her hos oss at det var noe fare på ferde vel å merke. Mulig det kjentes mye verre ut for de som bor høyt oppe i blokker. Det holdt på en stund men da det var over tenkte vi ikke noe mer over det, kunder kom og gikk og alt var tilsynelatende normalt. Vi hadde ikke noe intenett denne spesielle dagen og ikke hadde jeg telefon så jeg levde i lykkelig uvitenhet om hva som egentlig var i gjære. Roar var hjemme siden det var fridag og fikk etter en stund tak i meg via fasttelefonen i caféen og fortalte at det var sendt ut tsunamivarsel og at vi måtte komme oss i sikkerhet. Vi hadde noen timer å oss siden tsunamien ble varslet til å treffe Penanng kl 21.03, men jeg ble ganske stresset. Åro var på Gurney - kjøpeseneteret - sammen med noen venner og det ligger helt nede i vannkanten. Jeg måtte være på jobb til vi stengte kl. 18.00 i tillegg til å  gjøre alle stengerutiner så halv sju var jeg klar til å kjøre hjem. Roar hadde en time tidligere forsøkt å kjøre hjemmefra og til meg på jobben for å gi meg telefonen og for at vi sammen kunne plukke opp Åro for deretter å kjøre til et sikrere sted oppe i høyden - men trafikken var helt kaos, det stod helt fra der vi bor og innover mot Gurney og caféen siden turister og andre ble evakuert fra strandområdene. Han kom seg ingen vei. Og da begynte jeg å føle litt panikk - hva om jeg ikke finner Åro? og hva om jeg ikke kommer meg hjem?. Jeg ringte Åro før jeg dro fra jobb og ba henne ta en taxi hjem umiddelbart og hvis det ikke var ledig taxi skulle hun stå i veikanten å vente på meg. Det viste seg at trafikken fra jobben og hjem til oss var helt greit, det var motsatt vei som var problemet - alle ville bort fra strandområdene. Åro hadde fått taxi og kom seg hjem. Mens jeg stod i lyskrysset rett ved der vi bor 18.45 kom et nytt skjelv, bilen ristet skikkelig fra side til side, og jeg ble mer redd. Vel hjemme var jeg mest glad for at vi var samlet alle tre, men vi var ikke helt sikre på hva vi så skulle gjøre. Huset vi bor i ligger i et helt flatt område ganske nær sjøkanten - vannet kan bare sige rett inn, trenger ikke være store bølgen en gang så vi var usikre på om det vill være trygt å være der. Vi kunne sitte i 3. etasje å være trygge antagelig, men vi visst jo ikke hva som evt ville komme. Firmaet til Roar hadde gitt ansatte beskjed om å komme seg i sikkerhet, så vi endte opp med å pakke det mest nødvendige for å klare oss ute oppe i en høyde en natt og Åro tok med sitt kjæreste eie, gitaren sin. Da vi skulle til å kjøre ringte en venn, faren til Åros venninne, og sa vi var velkommen til deres leilighet i en av blokkene. Så da valgte vi det, og fikk uansett en veldig hyggelig kveld med gode venner, et par øl og kinesisk take away:-). Vi fulgte med på nyheter og skjønte etterhvert at det ikke ville komme noen tsunami - heldigvis. Vi dro hjem for natten og akkurat der og da jeg satt igjen med en følelse av å ha overreagert - men man vet jo aldri, vi turde ikke ta sjansen. Det kunne ha kommet en reprise på 2004-tsunamien og selv om Penang ligger godt beskyttet innenfor Sumatra var det 40 som døde her den gangen. Og det viste seg at mange faktisk satt oppe i den åsen som jeg hadde tenkt vi skulle dra opp til, strendene var tomme, kjøpesenteret var tomt, gatene langs vannet var tomme - det var mange som tok dette alvorlig. Heldigvis. Men vi så ikke noe til den panikken jeg leste om i avisene som hadde oppstått f.eks. i Phuket og andre feriesteder i Thailand. Der var det helt vilt - mange av de lokale der opplevde den forrige tsunamiens forferdelige tragedie og man kan godt skjønne panikken.
Dette var den første testen etter 2004 på om tsunamiberedskap og -informasjon var blitt bedre i landene rundt det indiske hav. Noe er helt sikkert blitt bedre, men det er ikke bra nok her hos oss. Det kjørte riktignok noen biler rundt på utsatte steder og advarte folk, men generell info var det dårlig med. Roar måtte hente info på norske og andre lands nettsider - de malaysiske var ikke tilgjengelige! Det er for dårlig.
Morgenen etter var en helt vanlig dag, jobb som vanlig og alt var som om ingenting hadde hendt. Det var kanskje det merkeligste av alt - at en så spesiell dag bare går over i en helt vanlig dag. Bortsett fra spørsmålet jeg fikk fra den hyggelige vakten i vakthuset vårt da jeg gikk forbi der i går kveld: "Where were you earthquake-time yesterday miss?". Det er det nye "hvor var du da Oddvar Brå brakk staven"-spørsmålet:-).

En veldig spesiell kaffe.

Kopi Luwak (Luwak kaffe) blir kalt verdens beste kaffe og siden den produseres i små mengder er den eksklusiv og dyr. Og hva gjør den så spesiell? Jo, kaffebønnene har passert gjennom en liten indonesisk gnager før de blir behandlet videre. Den lille Asian Palm Civet (Luwak) spiser kaffebær, og den velger bare ut de beste bærene, og siden det bare er fruktkjøttet som brytes ned i dyrets mage kommer kaffebønnene like hele ut igjen. Kaffebøndene må deretter lete gjennom dyrenes avføring for å finne disse verdifulle kaffebønnene. Man kan jo spørre seg hvordan noen i det hele tatt begynte å tenke på og lete gjennom dyreavføring for å finne kaffebønner.
Kaffen produseres i hovedsak på de Indonesiske øyene Sumatra, Java, Bali og Sulawesi. Vi både så den og hørte om den da vi var på Bali i desember men smakte den her i Penang sammen med Heidi da hun var på besøk. Vi bestilte 2 kopper og det var visst såpass uvanlig at servitøren måtte hente en overordnet før vi ble servert. Dvs man blir ikke bare servert en Kopi Luwak, den blir malt og brygget foran deg på bordet mens man får høre historien om kaffebønnene og gnageren som spiser dem. Kaffebryggeren bestod av et bluss med en glasskolbe med vann på og en glasskolbe med kaffe oppå den igjen. Når vannet kokte steg det opp i kaffen gjennom et rør, blandet seg og når den nederste kolben ble avkjølet rant den ferdige kaffen ned igjen. Det var viktig at det kokte i nøyaktig 2 min verken mer eller mindre, ellers ville kaffen bli bitter. Vi fikk servert våre 2 små espressokopper og smakte spent. Kaffen var god, jeg er ingen kaffeekspert men jeg gjenkjenner god kaffe. Men om den er så god at den er verdt 130 kr pr kopp er jeg litt usikker på. Men en opplevelse var det. Kaffen var god og det var underholdende å se den bli tilbredt - en liten seremoni i seg selv. De som har sett The Bucket List med Jack Nicholson og Morgan Freeman husker kanskje kaffen derfra. Bra film forresten.

Hageliv i tropene.

Jeg har begynt å like hagearbeid! Det skulle altså en leid hage i et land med snittemperatur rundt 30 grader til for at jeg skulle like å hold på i hagen. Jeg har jo prøvd før, både med stor hage på Teie og liten hage i Asker, men har etter den første våryre gløden og innsatsen aldri tatt helt av. Ikke kan jeg noe om planter, ikke får jeg til å dyrke det jeg prøver på - og ikke minst så hater jeg snegler. De store brune mordersneglene, som det til tider var mengder av, gjorde at jeg ikke klarte jobbe ute i hagen. Det er helt fjollete, men jeg klarer ikke en gang å se på dem uten å føle sterkt ubehag. Kunne ikke drømme om å plukke dem opp med pølseklype som jeg har hørt mange gjøre for så å drukne dem i øl. Grøss. Jeg klarte å helle salt på uten å se direkte på dem, og deretter la neste regnskyll gjøre resten av jobben. Helt håpløst, men slik har det alltid vært. Men her i Penang derimot finnes det ikke en eneste mordersnegle - og det gjør hagearbeid til en lek. Selv om jeg kan risikere å dumpe borti slanger, padder, maur på størrelse med biller og den alltid tilstedeværende gekkoen - i tillegg til en varme som hjemme i Norge ville fått meg til nettopp ikke å jobbe i hagen.
Hagen her trenger vann og stell hver dag - ja riktig hver dag! Det tok litt tid før jeg skjønte det og resultatet var en brun gressplen jeg var redd var tapt for alltid. Daglig vanning, noen dager to ganger daglig, i 3 uker resulterte i grønn plen igjen og jeg fornøyd med meg selv. Etter det har jeg fortsatt med daglige vanninger og gressplenen og plantene, må jeg få si, er noen av de fineste omkring her nå i den varmeste og tørreste tiden på året. Hvertfall blant de som ikke har egen gardener:-). Rutinen er nå at jeg rett etter Åro går til skolebussen og så snart det blir lyst - ca 7.30 - går ut i hagen og gjør unna raking, kosting og vanning. Det tar meg omtrent en time hvorpå jeg enten drar på trening eller på jobb (kommer tilbake til det senere) før jeg spiser frokost og fortsetter med andre daglige gjøremål. Hjemme har vi en periode på høsten man raker opp løv i hagen, men her raker jeg hele året. Det drysser løv konstant, spesielt fra Bambustrærne, og jo mer vind jo mer løv. Trærne her har alle sin egen syklus for når de mister bladene - dvs at det alltid er høst for et eller annet tre og alltid løv å rake opp. Jeg har i det siste observert den helt utrolig raske prossesen trærne har fra de mister bladene til de har nye store, grønne, ferske blader - vi snakker timer. En dag faller de siste bladene og neste dag har samme tre store ferdige blader  - virkelig helt utrolig! Trodde ikke mine egne øyne da jeg så det første gang. Blomster og planter vi ser på som inneplanter hjemme vokser og gror ute her og som de vokser - så lenge de får vann vel og merke. Planter som så nesten døde ut før vi flyttet inn i huset her i september har blitt store og frodige og den ene etter den andre overrasker med vakre blomster. Jeg nyter synet av den fine hagen, finere enn jeg noen gang har hatt før, og ofrer gjerne noen morgentimer på at den skal fortsette å være slik:-). Noen som melder seg frivillig til å være hagevannere i sommer mens vi er i Norge?

Noe rødt begynner å vise seg . 

Tre, fire slike hauger rakes sammen hver eneste dag.

Hagestuen som jeg sitter mye i. Kjøpte brukt sofa fra en bekjent for et par hundrelapper. 

Hagetemperaturen i går!

Besøkstid.

Vi skriver bare medio februar men vi har allerede hatt tre runder med besøk i år, og den fjerde kommer neste uke - og det er selvsagt utrolig hyggelig:-). Det er gøy for oss å få vist fram det vi har blitt så glad i her, og det er, regner jeg med, veldig spennende for gjestene å se hvor annerledes vi og alle andre lever i Malaysia og Penang i forhold til hjemme. Jeg har erfart nå at vi også får sett mer når vi har gjester, og vi ser ting vi har sett før med nye øyne. Det er ikke til å unngå at vi blir litt blasert, vi blir vant til omgivelsene og trenger gjestene til å åpne øynene våre på nytt - til å minne oss om hvor fantastisk sted dette er. 

Mine foreldre var her fra 16. desember til 10. januar, Marte og kjæresten Petter var her fra 26. januar til 8. februar og søster Heidi var her fra 8.til 13. februar på vei hjem fra jobbing i Singapore. Vi har nok gjesterom og bad til å huse alle som kommer, det blir lite jobb med matlaging siden det er så billig å spise ute og en annen enn meg vasker og skifter sengetøy - og dermed er det bare for oss å hygge oss sammen med gjestene og føle at vi også er på ferie. Sammen med mor og far fikk jeg sett nydelige The Cheong Fatt Tze Mansion (Blue Mansion) for første gang, sammen med Marte og Petter opplevde vi bl.a. snorkling på Pulau Payar coral reef for første gang og sammen med Heidi hadde jeg jomfrutur på en trishaw - sykkeldrosje. 

Neste uke kommer nye gjester, alle 5 fra Hamar + faren til Roar - da skal vi ut på nye opplevelser:-).

Mor og far på Bora Bora strandrestaurant.

Middag på den irske puben Healy Mac`s

                                    

Straits Quay marina - rett over veien fra der vi bor.

                                      

The Cheong Fatt Tze Mansion

Marte og Petter.

Thaimat er best i Thailand.

På dagstur til Thailand for å apise lunsj.

Maten ble levert til bordet med båt.

Snorkling ved Pulau Payar. Jeg så både en liten hai og små skjønne "Nemo"-fisker.

Marte gjør seg klar til å hoppe uti.

Fantastisk nydelig, klart vann og uendelig mange fargerike fisker.

Trishaws

Her står de klare til å sykle turistene rundt. Godt for dem at det er en flat by.

Damene på tur med trishaw.

På bytur i Georgetown.

Noen ganger går stien over slike deilige steder:-)

Ut på tur.

Svette etter 2,5 time opp og ned i jungelen.

Jungelens svar på Turistforeningens ubetjente hytter:-)

Hyggelige caféopplevelser i Penang 1 - China house

China house som ligger i 153 & 155 Beach street i Georgetown er en perle av et sted. Caféen drives av en engelsk dame og er en prakteksempel på hvordan man kan puses opp og bruke gamle kinesiske shophouses. De gamle shophousene er smale, lange eller dype om man vil og i 2 etasjer - opprinnelige ble første etasje brukt til butikk eller annen handel mens man bodde i andre etasje. Jeg elsker disse gamle husene, har tatt utallige bilder av dem rundt i byen og blir lykkelig når jeg ser at de blir pusset opp uten å bli ødelagt. Siden husene er så smale er caféen er slått sammen av to hus - men uten at veggen mellom dem er slått ned, bare åpnet opp enkelte steder. Midt i er det en åpen patio eller courtyard med basseng og stoler og bord. I henhold til kinesisk skikk skulle alle hus ha en åpen plass i midten for både å få lys, luft og vann inn. Vannet, som symboliserer penger, skal komme fort inn og renne sakte ut igjen:-). Et stort pluss er bokskapene som er fylt med nye og gamle bøker og magasiner - bøker skaper miljø og er alltid hyggelig å hvile øynene på. I annen etasje er det galleri og de har også lokaler som brukes til litteraturkvelder og andre kulturelle aktiviteter. Jeg har vært der 3 ganger på 1 måned nå, og det er like hyggelig hver gang. 

 

Heidi på besøk - vi spiste en lang deilig lunsj med  hvitvin til:-)