Med startnummer gjennom jungelen.

Siden jeg, sammen med en del andre damer, hver eneste mandag er ute og går vår ukentlige monday morning hiking i Penang Hill-området var ikke ideen om a melde seg på en konkurranse i det samme kjente terrenget så fremmed. Seks av oss valgte å delta; Judy fra Irland, Denise fra USA, Elke fra Tyskland, Shashi fra Malaysia, Yukie fra Japan og meg - ganske så internasjonal gjeng. Påmeldingsfristen til det som i år kalles D`Nonce Penang International Hiking Challenge gikk ut kun to uker før løpet så det vi ikke hadde av kondis og styrke fra før var litt sent å gjøre noe med. Fire av oss hadde en testtur en uke i forveien og klarte da greit 7 km på 2 timer og regnet da med at 9,5 km lange løpet skulle gå greit innen de 3 timene som var kravet. Nå må det sies at dette ikke er et gateløp, det er et terrengløp - og det er ikke flatt, det er veldig bratt. I tillegg til at det er hundrevis av deltagere som på samme tid skal komme seg fram på smale, kronglete, bratte, stedvis steinete og stedvis sølete stier. Det lå til rette for kaos og trengsel og det ble det. Spesielt siden ikke alle var vant til å gå ute i terrenget, det var helt tydelig mange som bare har jogget langs flate veier eller inne på tredemøller og mange som hadde vanvittig dårlig skotøy for flere timer ute i ulendt terreng. De fleste av oss som går mye bruker hiking-sko eller fjellsko/-støvler men joggesko går også greit. Men baskeballsko, håndballsko eller barfotsko med fem tær egmer seg særdeles dårlig. De med innesko hadde ikke grep i det hele tatt på glatt gjørme og skled mer eller mindre ukontrollert nedover i nedoverbakkene og de med barfotsko hadde store problemer over skarpe steiner. Ikke rart det ble kø - og da har jeg ikke nevnt de som stod og spydde i oppoverbakkene (mannfolk som ikke kjente sine egne grenser?) eller som bare stoppet midt i stien for å puste ut eller for å ta en prat eller de som ikke klarte å forsere helt enkle hindringer i naturen.

Vi er klare - kvart på syv, før det var blitt lyst. 

Løpet begynte kl 7 om morgenen søndag og  mennene startet 15 min før oss damene. Det var mange menn, og blant dem noen proffe afrikanske løpere som nærmest danset seg gjennom løypa, og betydelig færre damer - og overraskende få expats i forhold til lokale. Da startskuddet gikk begynte de fleste å løpe eller jogge den 1,5 km flate strekningen før stigningen setter inn. Vi valgte rask gange som oppvarmning. og nøyaktig som vi antok, tok vi igjen veldig mange av joggerne da vi i godt tempo begynte å forsere stigningene, som . Vi tok igjen mange, til og med mange menn, og vi fikk igjen for all timene og mandagene vi har svettet og strevet i de harde bakkene som vel halvparten av veien består av terrengtrappetrinn - mange trappetrinn - og resten av veien er bratt ulendt terreng med steiner, røtter og gjørme.

Jeg brukte ca 1 time og 10 min på stigningen, som er totalt 520 høydemeter, opp til toppen av Bukit Cendana (539 moh) og 1 time ned igjen en annen og lenger vei tilbake til utgangspunktet i Youth Park. Jeg løp, skled og hoppet nedover og syns det var gøy siden jeg hadde gode sko og tydeligvis behersker kunsten å se hvor man bør sette beina før man er der. Jeg løp forbi mange som sleit med med akkurat det. Jeg er i utgangspunktet ikke veldig glad i å løpe men i terreng som dette var det overraskende gøy, nettopp fordi det var krevende ble det til at jeg glemte at jeg ble sliten. Men rett oppover er det ikke mulig for vanlige mennesker å løpe, altfor bratt.

Jeg kom i mål etter 2 timer og 10 min, litt men ikke mye etter de andre jeg startet sammen med, og det var langt bedre enn de 3 timene som var oppgitt som grensen for godkjent løp. Jeg var litt for treig i den siste kneika opp mot toppen og ble dermed liggende etter noen sinker et stykke på vei ned igjen før jeg klarte å forsere dem. Ikke bare lett når de ikke vil slippe deg fram, jeg måtte utenfor stien og nærmest kaste meg den en skrent der andre brukte tau for å komme ned. Jeg var fryktelig sliten da jeg var ferdig, rett og slett svimmel. Selv med vannsekk på ryggen ble det nok litt lite vann underveis, det er rimelig varmt selv på morgenen, og blodsukkeret var antagelig for lavt. Etter en kjapp energi-bar og mer drikke føltes alt bra igjen, og muskulaturen kjennes helt grei ut både da og nå.

Løpet var en flott opplevelse, selv om jeg var mer sliten i den siste kneika før toppen enn jeg hadde håpet, og jeg håper jeg kan delta til neste år også. Nå vet jeg hvordan løpet er og skal, selv om ruten endres fra år til år, definitivt ta flere raske turer helt til toppen i året som kommer (dersom noen andre vil være med - for mange farlige slanger til at man kan gå alene). Det er tross alt gøy å fa medalje:-).

Denise, Judy, Elke, Shashi, Yukie og meg i målområdet.

Fornøyde jenter med medaljer.

Vi syns vi fortjente noen deilige kalde øl etter en slik innsats.