Vi flytter hjem. We`re coming home.

Etter mye tenking og vurdering fram og tilbake er beslutningen tatt - vi flytter hjem til sommeren. Jeg regner med jeg kommer til å angre til vinteren når jeg står der med snø til knærne, har en innesnødd bil, veien ikke er måka og toget er forsinket - men akkurat nå føles det godt. Åro gleder seg veldig, og hun har vært sentral i beslutningen. Beslutningen er tatt på bakgrunn av to hovedpunkter:
For det første begynte jeg å kjenne savn etter å jobbe, jeg kjente at oppholdet her begynte å føles som en litt for lang ferie, jeg savnet huset vårt og tanken på at det ble mer og mer slitt jo lenger vi leier det ut begynte å gnage. Jeg begynte også å bli redd for at jeg ikke skulle få jobb igjen. Det føles riktig å dra hjem til et normalt liv igjen, og til å se Marte oftere enn vi har gjort du siste årene. Livet her er fantastisk, men å være hjemmeværende er ikke nok for meg i lengden.
For det andre har jeg tenkt mye på Åro og hennes videre skolegang. Hun er nå i juli ferdig med IGCSE og må gjøre et valg hva hun skal gå på videre. Dersom vi hadde blitt her måtte hun gått på enten A-level eller IB som begge er 2-årig og tilsvarer omtrent de to siste årene på videregående. De to årene henger veldig nøye sammen og det er nærmest umulig å flytte i løpet av den perioden hvis ikke man vet at man flytter til et sted som har samme type utdanning. Eksamen etter endte to år er basert på pensum fra begge årene. I Norge, og det meste av verden, har man IB men ikke A-level, det finnes nesten bare i Storbritannia. I Norge kan hun begynne på IB-linja hvis hun kommer inn eller på vanlig VG2 - vi har søkte begge deler.

Siden Roars firma ikke har sagt klart fra på et tidligere tidspunkt, og har fortsatt ikke gjort, om de vil at han skal jobbe her i minst 2 år til, flytte til Norge eller et helt annet land måtte vi bare ta en beslutning mens det ennå var tid til å ordne alt. Kontrakten hans her går ut i november og det er jo et helt håpløst tidspunkt å flytte på for Åro, spesielt hvis hun må bytte både land, språk, skole og skolesystem - midt i året. Det er greit å unngå det.

Så, da kommer ihvertfall Åro og jeg flyttende hjem i juli, jeg har fått jobb (mer om det senere) som begynner 1. august, huset vårt overtar vi samme dato og Åro starter forhåpentligvis på en av de videregående skolene i Asker senere i måneden. Roar kommer hjem på ferie sammen med oss, men han vet ikke nå hvor lenge han skal være her nede etter det.

Vi gleder oss - selv om det selvsagt blir utrolig trist å reise herfra.

Jeg kan være her.... I can be here...  (bildet er tatt i Vestmarka)

...istedetfor her. ...instead of here.

Vi vil være her.... Me and my friends will be here...

...istedetfor her. ...instead of here.

Jeg må kle meg slik....I have to dress like this...

...istedetfor slik. .....instead of like this.

Jeg vil spise slike.....      I will eat this......

...istedetfor dette!  .....instead of this!

Jeg vil nyte norsk skjærgård. I will enjoy our beautiful coastline.

Jeg kan sole meg uten å svette. I can sunbath without sweating.

Jeg kan bade i 18 graders klart vann på Tjøme. I can take a swim in 18 degrees cold clear water.

Jeg kan være på hytta og nyte stillheten. I can enjoy a peaceful time in our cabin.

After much thinking the decision is taken - we will move home in July. I expect I'll regret it when winter comes and I'm standing with snow to my knees, a car hidden under the snow and a delayed train - but right now it feels good. Marie is very excited.. The decision is taken on the basis of two main reasons:

Firstly, I began to miss working, I started to feel I was on a too long vacation, I missed our house and started to worry about how our tenants treated the house. I was also afraid of not getting a job again. It feels right to go back to a normal life again and to see Marte more often than we have done the last few years. Life here is wonderful, but being a housewife is not enough for me in the long run.

Secondly, I have thought a lot about Aaro and her further education. She will finish her IGCSE exams in July. If we had stayed on here, she would had attend either A-level or IB which are both 2-year and roughly equivalent to the last two years of high school.

We still don`t know what Roars company want him to de after his work permit expires in November. That would have benn a terrible time for Marie to move, especially if she has to change country, language, school and school system - in the middle of the year.

So, at least Marie and I moving back home in July, I will start up in my new job (more about that later)  August 1st, we take over our house the same date and Marie hopefully start her semester in one of the high schools in Asker later that month.

We are looking forward to come home - although it will be incredibly sad to leave everything and everyone here.

Nyttår igjen. Another new year celebration.

Mitt innlegg nr 100! Passer bra at det er om en feiring da:-).
Lørdag var det nyttår igjen, denne gangen thailandsk. Det er så mange ulike nyttårsfeiringer og de er spredd godt utover i tid. Denne feiringen kalles Songkran og feires nå i midten av april, i den varmeste tiden i Thailand, rett før regntiden starter. Songkran kjennetegnes ved at man kaster vann på hverandre! Folk bruker bøtter, vannslanger, flasker og vannpistoler, gjerne med iskaldt vann, og blir som barn igjen for et par dager. Her i Penang feiret de lørdag og søndag nå i helgen, mens det f.eks i Chiang Mai i nordlige Thailand feires i 6 dager. Tradisjonen  med å kaste vann kommer antagelig fra at det til nyttår var vanlig å dra til et wat, buddhistisk tempel, å be og samtidig vaske buddha-figurene med vann. Det skulle bringe lykke og hell i året som kom.
Lørdag formiddag dro Roar og jeg til det nærmeste thailandske tempelet for å se hvordan feiringen foregikk - og vi var forberedt på å bli våte. Siden vi hadde planlagt å dra rett på lunch tok vi med en tørr t-skjorte i bilen. Men vi var ikke helt forberedt på å bli SÅ våte og heller ikke så skitne, så lunsjen ble etter vi hadde vært hjemme å dusjet. Det var helt vilt i tempelområdet - på den ene siden av veien ligger det thailandske tempelet og på den andre siden det burmesiske og begge steder var med på feiringen. Det var rett og slett party-party med salg av øl (og vann selvsagt), scener hvor band spilte musikk og masse folk som spylte alle andre med vann - og i det burmesiske tempelet en del ganske fulle folk. Veldig overraskende å se og oppleve det inne på et tempelområde. Det var som å komme rett inn i Quart- eller Roskildefestivalen bortsett fra de vakre tempelbygningene som rammet inn det hele. På andre siden av veien var alkohol forbudt, det var mye roligere der men desto fler som spylte deg med vann. Vi var et yndet objekt siden vi var vestlige og det var tydeligvis enda mer morsomt å spyle oss enn sine landsmenn. Vi fikk iskaldt vann helt nedover ryggen, over håret, vannpistolstråler rett i ansiktet, en bøtte vann helt over oss fra et lastebilplan og farget talkum klint i ansiktet. Kombiner dette med sølete flipflopper og mascara som rant nedover kinnet så skjønner man lett at vi måtte hjemom før vi kunne spise lunsj. Vi ble våte og møkkete men det var skikkelig morsomt å ha vært med på, det virket som det ble satt pris på at vi var der og tok alt med godt humør. Folk kom bort og tok oss i handa og ønsket godt nyttår - riktignok etter at de først hadde spylt oss med vann - og mange ville bli tatt bilde av seg sammen med oss. Det var antagelig tilreisende, de som bor i Penang er så vant til å se vestlige at de syns ikke det er så stas lenger. Moro rett og slett.
Etter dette gikk vi over veien og satt å¨ute ved bryggekanten og spiste en deilig lunsj med et glass hvitvin til før vi dro på kino med noen venner. Ikke veldig imponert over Oblivion, den siste til Tom Cruise, og de to timene den varte virket lange. Etter kinoen dro vi til en strandrestaurant rett i nærheten der vi bor som vi aldri har sett eller visst om men som vi nå har blitt anbefalt. Det var helt fantastisk - rett på stranden og med nydelig sjømat i tillegg til noen andre typiske asiatiske retter. Vi bestilte 1 kg reker og fikk de største deiligste rekene vi har sett og smakt noen gang. Det blir ikke siste gangen vi spiser der. Ganske utrolig at det finnes slike steder så nærme uten at man vet om dem. Den ligger inne i et boligområde man ikke ser noen grunn til å kjøre inn i, kan ikke sees fra hovedveien og strandområdet den ligger på er heller ikke et sted man går sånn uten videre - man må rett og slett få den anbefalt. Det er også mulig ikke alle vil fortelle om den i redsel for at den skal bli for populær og travel.
Jeg fikk tatt noen bilder, men var redd kameraet skulle bli ødelagt av vann så holdt med mest nede i veska.

Masse mennesker utenfor det burmesiske tempelet. A lot of people outside the temple.

Roar har fått seg en skikkelig dusj.

Kliss våt og bak kommer en luring med vannflaske. Very wet ,and behind him another  guy with a bottle.

Kanskje ikke så lett å se men vi er altså kliss våte. Very wet and muddy.

This weekend another the New Year celebration was on, this time the Thai. There are so many different New Year celebrations and they are spread well out during the year. This celebration is called Songkran and is now celebrated in mid-April, the hottest time in Thailand, just before the rainy season starts. Songkran is characterized by throwing water at each other! People use buckets, water hoses, bottles and water pistols, preferably with ice-cold water, and become as little children again for a few days. Here in Penang they celebrated Saturday and Sunday this weekend, while eg in Chiang Mai in northern Thailand they celebrate for 6 days. The tradition of throwing water comes from when people went to a wat, Buddhist temple to pray while washing Buddha figures with water. It was supposed to bring luck and good fortune for the coming year.

Saturday morning Roar and I went to visit the nearest Thai temple to see how the celebration was - and we were prepared to get wet. Since we had planned to go straight to lunch, we took a dry t-shirt with us in the car. But we were not quite prepared to be SO wet and not so dirty. A dry T-shirt was not enough to be decent looking for lunch. It was absolutely wild in the temple area - on one side of the road is the Thai temple and on the other hand, the Burmese and both places took part in the celebration. It was all party-party, they sold beer (and water of course),  there were a stage where bands played music, people splashing  water everywhere - and in the Burmese temple some pretty drunk people. I was very surprised to see and experience this inside a temple area. It was like getting right into the Quart- or Roskilde Festival apart from the beautiful temple buildings that framed it all. On the other side of the road alcohol was banned so it was much more peaceful, but still a lot of water in the air. We were a favorite target since we were westerners and it was apparently even more fun to flush us with the icecold water. We got cold water down our backs, over our hair, water from the water pistol right in the face, a bucket of water poured over us from a truck and talc smeared in our faces. Combine this with muddy flip flops and mascara running down my face and it`s easy to understand why we needed a shower and clean clothes before we could eat lunch. We were wet and muddy but it was really fun to have been there, it seemed like it was appreciated that we were there and the fact that we took it all with a laugh and a smile. People came over shook our hands and wished us Happy New Year - albeit after they had first splashed us with water - and many asked to be photographed together with us. They were probably visiting, those living in Penang are so used to seeing westerners that they do not think it's so special.
Later we went across the road from our house and had delicious lunch with a glass of white wine by the waterside before we went to the movie with some friends. We didn`t like Oblivion, Tom Cruise`s last film, very much though. After the movie we went to a beach restaurant quite near where we live that we have never seen or known about before. It was absolutely fantastic - right on the beach and with lovely seafood in addition to other typical Asian dishes. We ordered 1 kg prawns and enjoyed the biggest tastiest prawns ever. It will not be the last time we eat there. Pretty amazing that there are such places so close without knowing. It is located inside a residential area you do not see any reason to drive through, it can not be seen from the main road and the beach area is not a place you walk along just like that. You have to get it recommended. Maybe people don`t want to talk about this reataurant in fear it will become too popular and busy.
I was not able to take man pictures because of the water everywhere. I didn`t want my camera to be ruined.

To fine uker med Marte på besøk. Two lovely weeks with Marte visiting.

Marte dro hjem på søndag og vi kan se tilbake på to flotte uker hele familien samlet. Det er veldig godt å se at Marte og Åro har det så hyggelig sammen. De seks årene som er mellom dem begynner å bli visket ut nå som de er eldre. Åro er snart 17 år! De siste 3 -4 årene har de bare sett hverandre noen få ganger i året og det kunne lett blitt til at de føltes fremmede overfor hverandre. Heldigvis ser det ut til at det ikke har skjedd. Det var litt synd at Åro ikke hadd ferie på samme tid og at hun måtte på skolen, men det gjorde at jeg fikk mer tid sammen med Marte - og det satt ihvertfall jeg pris på. Vi fikk gjort mye i løpet av de to ukene. Vi solte oss selvsagt en del dager, vi tok en to timers ansiktsbehandling sammen, vi fikk shoppet litt, vi gikk en tur i byen på lørdag sammen med Roar, så på gamle hus og spiste deilig lunsj, vi spiste mange hyggelige middager både ut og hjemme, vi var to kvelder på Bora Bora og så solnedgangen, vi var i Kambodsja, Marte var både hos frisøren og hos tannlegen og vi fikk gått en tur til Turtle Beach. Hjemturen hennes ble strabasiøs og lang siden flyet fra Kuala Lumpur til Amsterdam var 7 timer forsinket og hun dermed ikke rakk flyet videre til Trondheim. Flyene senere på dagen var fulle og hun måtte derfor sove over i Amsterdam. Totalt tok turen 48 timer, dobbelt så mye som vanlig, men hun koste seg visst på hotellet. Hun fikk fint rom, fikk tatt et langt bad før deilig middag og dagen etter fikk hun frokost og deretter buss til flyplassen og kom seg omsider hjem.
Åro har fri to uker nå, mid term break, men har egentlig ikke ferie. Hun begynner med sine viktige IGCSE-eksamener om 4 uker og bruker disse to ukene uten undervisning til å lese og jobbe med fag.

Solnedgang i Batu Ferringhi, Bora Bora. Sunset seen from Bora Bora. 

Beautiful empty beach.

Vi må gå gjennom jungelen i ca en time for å komme til Turtle beach, og det var over 40 grader denne dagen!. Hiking through the jungle to turtle beach, very hot - over 40 degrees this day. 

Malaysisk matpakke kjøpt i en bod ved veien. Ris med litt saus pakken inn i banablader og avispapir.  Malaysian  take away bought in a food stall. Nasi Lemak wrapped in banana leafs and newspaper. 

Vi tok en båt tilbake selv om vi hadde planlagt å gå begge veier. We took a boat back even if we had planned to hike both ways.

h

Svette klær til tørk. Sweaty clothes drying up.

Åros siste maleri i forbindelse med eksamen i art. Maries last painting  for her art  project. 

 Marte went home to Norway again on Sunday and we can look back on two great weeks the whole family together. It is great to see that Marte and Marie has a nice time together. The six years between them begins to be wiped out now that they are older. Marie's almost 17 ​​years old now! The last 3 - 4 years they have only seen each other a few times a year and they could easily have felt like strangers to each other. Fortunately, that has not happened. It was a shame that Marie didn`t have vacation at the same time and that she had to go to school, but that meant I got more time together with Marte - and at least I appreciated that. We have done a lot in the past two weeks. We sunbathed of course a few days, we took a two hour facial together, we did a bit of shopping, we went for a walk in the city  Saturday with Roar, looked at the old house and enjoyed a delicious lunch, we hade many nice dinners both out on restaurants and at home, we spent two evenings at Bora Bora watching the sunset, we were in Cambodia, Marte did both a haircut and went to see a dentist and we did a nice hike to Turtle Beach. Martes travel home was strenuous because her plane from Kuala Lumpur to Amsterdam was 7 hours delayed and she therefore missed the plane to Trondheim. There was no seats available later in the day and she had to spend the night in Amsterdam. Overall, the trip took 48 hours, twice as much as usual, but she certainly enjoyed herself at the hotel. She got a nice room, took a long bath before a delicious dinner and the day after she got breakfast and then a bus to the airport before she eventually got home.
Marie has two weeks off from school now, their mid term break, but has not really a holiday. She starts with her important IGCSE exams in 4 weeks time and are using these two weeks to study and work on her final art project.

Love Cambodia - veldedighet som hjelper, charity that really helps.

(You`ll find the text in english below the pictures).

Jeg møtte Emma her i Penang i fjor da hun i noen måneder besøkte samboeren og nå mannen Pete som var lærer på Uplands International school. Hun hadde noen år tidligere som backpacker i Asia og Cambodia kommet over en gjeng foreldreløse barn som bodde ute under en busk. Hun hjelp dem litt der og da men blide, søte og glade som de var smeltet de hjertet hennes slik at hun ikke klarte å glemme dem. Hun reiste hjem til England, jobbet og sparte penger og dro tilbake til Siem Reap med ønske om å hjelpe både de barna hun møtte og flere med. Hun fant barna på samme sted og satte i gang med å bygge et hus, et lite barnehjem, for dem. Kort fortalt, hun etablerte etterhvert organisasjonen Love Cambodia som er en veldedig organisasjon registrert i UK og har utvidet virksomheten etterhvert. Barnehjemmet har nå 40 barn de har bygget og startet skole for barna og hun og Pete hjelper i tillegg de aller fattigste ute i landsbyene rundt Siem Reap. Hjelp til selvhjelp er hennes motto og hun gir dem aldri penger, bare hjelp til å klare seg selv. Det mest fantastiske med det hun gjør er at ingen penger som er donert eller samlet inn går til administrasjon - 100% går til barna og de fattige familiene! Tror ikke mange andre organisasjoner kan påstå det samme. Emma og Pete lever på oppsparte midler og de andre jobber også frivillig. Det gir en ekstra lyst og motivasjon til å hjelpe og bidra - jeg vet og har sett med egne øyne at alt kommer de som trenger det til gode. (www.lovecambodia.co.uk ).
Vi var sammen med Emma og Pete en hel dag, og det satte spor. Det er den sterkeste dagen jeg har hatt, den dagen jeg har sett virkelig fattigdom på nært hold men også den dagen jeg har sett mest glede og takknemlighet og den dagen jeg hadde mulighet til å hjelpe direkte der og da. Det var sterkt, det mante til ettertanke, til litt flauhet og nærmest skam over alt vi selv har og det ga en økt lyst til å hjelpe. Kontrastene ble litt for store til å være behagelig da vi fikk vite at en gjennomsnittlig månedslønn for en fulltidsansatt bare er $10 mer enn Marte og jeg spiste middag og drakk vin for kvelden før - nemlig kun $50 (ca 300 NOK). Emma fortalte oss at hvis vi ønsker å hjelpe er det bedre å gi ekstra tips til de som jobber eller selger noe og som antagelig underholder hele familier enn å gi til de som tigger. Tigging har blitt et økende problem etterhvert som turismen øker og de lærer seg dermed ikke at det lønner seg å jobbe.

Mamma strikker mens barn og barnebarn ser på. Mother, daughter, grandchild and a son.

Vi møtte Emma onsdag morgen og ble med henne i en tuktuk ut på landsbygda for å besøke en familie som de har hjulpet en stund. Familien har 9 nydelige barn fra 1 til 17 år og i tillegg 2 barnebarn, tvillinger, som 17-åringen har fått. De er da 13 i familien og har ingen inntekt, ingen jobb, ingen husdyr, ikke råd til moped, sykkel eller telefon. Huset deres var i elendig forfatning, det regnet inn og de var mye syke. Emma har nå fått bygget et nytt enkelt hus for dem, fortsatt ikke strøm eller vann, men det er ihvertfall tett mot regn. Emma dro dit denne dagen for å lære kona å strikke. Planen er at hun skal klare å strikke IPhone og IPad-vesker som hun kan selge på markedet. Vi var med på opplæringen og det viste seg snart at alle barna ville lære også. Noen av dem tok det kjempefort mens andre nok måtte øve en del. Hele familien var så blide og søte og veldig utadvendte. De snakket ikke engelsk, så kommunikasjonen foregikk med fingrene eller Emma oversatte. Vi satt på gulvet med strikkeopplæring i flere timer og merket ikke at tida gikk og at kroppen ble stiv av for oss nordboere uvante sittestillinger. Ungene var skjønne og var veldig fascinert av den lyse hårveksten på armene våre - de tok på armene våre og lo. Det ser ut som deres egne armer er helt glatte uten hår i det hele tatt. De tok også i håret vårt og prøvde å fortelle oss at det hadde samme farge som sola:-). Jeg fikk vite at faren i familien hadde fått muligheten til jobbopplæring et sted som var langt unna og at han hadde problemer med å komme seg dit. Marte og jeg bestemte oss kjapt for å kjøpe en sykkel til ham, og dro til det lokale markedet sammen med Emma. Vi fant en lett brukt sykkel som vi kjøpte for $40 - og de ble så glade. Vi fant ut at det var en hjelp som bidrar til at de vil kunne klare seg selv etterhvert.
Etter å ha spandert en god lunsj på Emma og Pete tok de oss med på markedet for å handle inn mat til barnehjemmet og deretter i en stappfull tuktuk med varer overalt og 100 egg mellom beina til skolen ved barnehjemmet. Da barna hørte tuktuken komme løp de ut og ropte med stor iver på Emma og hilste høflig på oss, spurte hva vi het, tok oss i hånda og leide oss inn i klasserommet. Så tillitsfulle. Emma skulle undervise i engelsk og Pete leke med de minste. Jeg ble med Emma i klasserommet mens Marte var ute med Pete og de minste barna. Den minste jenta på 4 år falt pladask for Marte og omvendt - nydelig liten sjarmklump. Hun satt på fanget eller på armen til Marte i de timene vi var der og tok i håret hennes. Det var så gøy å se på og høre barna, hvordan de med iver leste og skrev engelsk og hvor aktive de var - og ikke minst hvor glade de var. På slutten av timen lærte Pete dem hvordan de skulle pusse tennene, ikke alle er vant til det, og vi delte ut tannbørster og en liten tannkremtube, som vi hadde hatt med, til hver av dem. Jeg hadde også med en del tegnesaker, blokker og penner til skolen men det  sparte de til en annen dag. Det er ikke noe vits å dele ut altfor mye på en gang. Det var en utrolig stor opplevelse å være med Emma, en opplevelse som vil sitte i lenge, å se hva hun og Pete har klart å oppnå med enkle midler. Det står virkelig stor respekt av hva de har gjort og fortsatt gjør. Hvis man bare skal gi penger til én god sak i år kan dette være den ene. Hjelpen kommer virkelig fram og man hjelper de som trenger det mest.

Det er en sykkel under alle varene. It`s a bike under all the goods.

Emma og meg med bakoversveis i tuktuken. Me and Emma in the tuk tuk.

Marte i tuktuken

Marte viser hvordan. Marte teaching how to knit.

To små søstre. Two young sisters.

To større søstre i skoleuniform. Two older sisters in their school uniform.

Det nye huest. The new house.

Smal og humpete vei. Narrow roads with lot of holes.

Marte og jeg med sykkelen vi kjøpte. Kona i familien i midten. Marte and I with the mother and the bike we bought. 

Innom en annen familie på veien, dette skjulet bodde de i tidligere.Visiting and other family on the way. Earlier they lived in the smal shack to the left. The house was too near the ground so it was flooded in every monsoon. 

Før Emma fikk bygget dette nye huset for dem.  Emma build this new house for them. 

Klestørk langs veien. Clothes drying along the road.

Bensinstasjon. Bensin selges i wisky-flasker. Gasstation. Selling gas in old whisky-bottles.

Rød sand overalt. Klærne våre var orangerød da vi kom tilbake  på hotellet. Red dust that coloured our clothes and hair.  

Smal vei inn til der Emma og Pete bor. Narrow road in to Emma and Petes house. 

Pete og Emma

På markedet. Shoping at the market.

Hun sitter på en liten stol oppe på bordet mellom varene hun selger.  The sellers are sitting on the table together with their goods. 

Emma pruter på kjøttprisen. Emma know how to bargain.

De som jobber på markedet sitter oppå diskene mellom matvarene. She is sitting  among the  meat she is selling.

Vi skal kjøpe 100 egg og pruter før vi plukker ut hele egg av svære kurver.  Emma is buying 100 eggs and is trying to  beat down the price. 

Marte drikker av en kokosnøtt. 

Noen av elevene i klasserommet. Some of the kids in the classroom.

Konsentrasjon. Concentration. 

Emma underviser engelsk. Emma teaching english

Nydelige lille 4-åringen som la sin elsk på Marte. The sweet little 4-year-old. 

Fornøyd med ny tannbørste. Happy with her new tooth brush. 

Tuk tuk på vei til flyplassen. Tuk tuk on our way to the airport.

I met Emma here in Penang last year when she visited her boyfriend, and now husband, Pete who was a teacher at Uplands International School. She had some years previously been backpacking in Asia and Cambodia when she come across a gang of orphans who lived under a bush. She helped them a little bit there and then but gentle, sweet and happy as they were they melted her heart so that she could not forget them. She returned to England, worked and saved money and went back to Siem Reap with the desire to help both the children. She found the children in the same place and started to build a house, a small orphanage, for them. She established the organization Love Cambodia a charity organization, registered in the UK and has expanded gradually. The orphanage has now 40 children, they have built and started a school for the children and she and Pete also helps the poorest people in the villages around Siem Reap. Help to self-help is her motto and she gives them no money, just help to fend for themselves, to help them to become self-reliant. The most wonderful thing about this is that no of the donated money goes to administration - 100% goes to the children and the poor families! I do not think many other organizations can claim the same. Emma and Pete live on savings. It provides an extra desire and motivation to help and contribute - I know and have seen with my own eyes that everything goes to the ones who need it the most (www.lovecambodia.co.uk).

We were together with Emma and Pete for one day. It is the most emotional day I've had, the day I've seen real poverty up close but also the day I have seen the most joy and gratitude, and the day I had the opportunity to help directly. It was powerful, it called for reflection, a little embarrassment and shame over how much we have, and it gave an increased desire to help. The contrast was just too big to be comfortable when we learned that the average monthly salary of a full time employee is only $ 10 more than Marte and I paid for dinner and wine the night before -  $ 50 (about 300 NOK). Emma told us that if we want to help, it is better to give extra tips to those who work or sell something and which presumably entertains whole families than to give to those who beg. Begging has become an increasing problem as tourism increases and it is important that they learn to work for money instead of begging for it.

We met up with Emma Wednesday morning and went with her in a tuk tuk into the countryside to visit a family they have helped for a while. The family has nine beautiful children from 1 to 17 years and in addition, two grandchildren, twins, who the 17-year-old has been given birth to. They are 13 all together and have no income, no job, can not afford a moped, bike or phone. Earlier their house was in terrible condition, it rained in and they were often sick. Emma has built a new house for them, still no power or water, but the roof is at least waterproof. Emma went there this day to teach the mother how to knit. The plan is that she is going to knit IPhone and IPad-vases to sell at the market. We participated in the training and it was soon apparent that the children would learn too. Some of them learned very fast while others probably had to practice a lot. The whole family was so gentle and sweet and very outgoing. They spoke no English, so communication was by hands or Emma translated. We sat on the floor with knit training for hours and did not notice that the time went by and our bodies was stiff because of the unusual sitting positions. The kids were beautiful and were very intrigued by the blond hairs on our arms - they touched our arms and laughed. It appears that their own arms is smooth without hair at all. They also touched our hair and tried to tell us that it was the same color as the sun :-).

I learned that the father of the family had the opportunity to do job training too far away  from the house to walk and therefore he had trouble getting there. Marte and I instantly decided to buy a bike for him, and went to the local market with Emma. We found a slightly used bike that we bought for $ 40 - and they all were so excited. It felt good to be able to do that for them and I really hope life will be easier for them.
After a nice lunch in town Emma and Pete took us to the market to buy food for the orphanage and then we went off in a tuk tuk packed with goods and 100 eggs between our legs to the school at the orphanage. When the children heard us coming they ran out and cried with great joy at Emma and greeted us politely, asked our names, took us by the hand and led us into the classroom. So trusting. Emma was going to teach English and Pete was going to play with the little ones. I was with Emma in the classroom while Marte was outside with Pete and the youngest. The smallest girl at 4 years fell head over heels for Marte and vice versa - lovely little bundle of charm. She sat on the lap or on the arm of Marte the hours we stayed and softly touched her hair over and over again.
It was so great to watch and listen to the children, how they eagerly read and wrote English, and how active they were - not to mention how happy and cheerful they were. At the end of the lesson  Pete tought them how to brush their teeth, not everyone is used to do that, and we handed out toothbrushes and a small tube of toothpaste, that we brought along, to each of them. I had some crayons, pads and pens for the school as well but they saved  those for another day. There is no point giving out too much at once. It was an incredible experience to be with Emma, ​​an experience that will stay put for a long while. It was fantastic to see what she and Pete has achieved and how idealistic they are. I have the greatest respect for what they have done and still are doing and I will continue to help them. If you want to give money to one good cause this year this could be the one.