onsdag 31. oktober 2012

Brødbakermester

Mmmmm - deilig ferskt brød.
Uansett hvor mye snakk det har vært om lavkarbo og LCHF - Low Carb High fat - vi klarer oss ikke uten skikkelig brød. Og ingen kan få oss til å endre på det. Og da snakker vi ikke om loff eller det hvite ferdigoppskjærte svampeaktige toastbrødet man får kjøpt her som kan klemmes sammen til ingeting og som kan ligge i 3 måneder uten å bli muggent. Nei, vi må ha grovbrødet vårt uansett hvor i verden vi er. Og når man ikke får kjøpt det må det bakes. Vi kjøpte ganske tidlig en brødbakemaskin, men den har gått istykker. Og brødet ble uansett ikke helt fantastisk. Jeg har prøvd å bake mange forskjellige typer brød med mange forskjellige typer mel og syns aldri det har blitt bra nok. Både melet og gjæren er annerledes enn hjemme og det hevet dårlig. Men nå, nå har det løsnet. Jeg baker endelig rett og slett veldig gode brød! De er gode, de er luftige, de er sunne og de er enkle - og da krever ikke jeg mer.
Yndlingsfrokosten til Åro nå om dagen er hjemmebakt grovbrød med brunost. Hun tar med seg frokosten og litt juice og spiser den på skolebussen siden bussturen er så lang. Hva jeg skal gjøre når vår siste lille brunostbit er brukt opp vet jeg ikke. Håper noen gjester kan ta med en ny til oss:-).
Generelt er bakevarene her veldig søte, enten det er brød, kaker eller rundstykker. Til og med pizzasnurrer som selges i butikken er det sukker på! Men asiater er jo veldig lite vant til å spise brød. Det går mest i ris eller andre varme matretter til både frokst, lunsj og middag. Jeg lurer på hvordan asiatene som flytter til Norge opplever maten. Blir de fortvilte over å finne brød, rundstykker og baguetter overalt mens den lille pakken med Nasi Lemak de ønsker til frokst er umulig å finne?
Jeg har innimellom overrasket Åro med muffins til frokost. Ikke søte cup cake-muffins men sunne energirike frokostmuffins. Jeg har prøvd ut ulike typer og de fleste smaker veldig bra. Jeg har prøvd bl.a. High-energy Muffins med havregryn, kli, sammalt hvete, honning, kanel, dadler og rosiner - godt og mettende. Også Low-fat Banana and Date Muffins var bra, og selvsagt Low-fat Apple and Raspberry Muffins. Kylling-muffins har jeg ikke prøvd ennå, det høres rart ut men er sikert godt det også. Fant en bok med 40 ulike Muffins-oppskrifter på salg og har fortsatt mange uprøvde igjen.

Dette hevet så mye at deigen rant utover. Det er en brødform inni der:-).


High-energy muffins. 

Muffins med grovt mel, epler og rosiner

Kinesisk frokost - Dim Sum. Ris, svineribbe og flesk. 

Frokost for mange, spesielt inderne, Roti Canai. 


Nasi Lemak til frokst, pakket inn i bananblad - alltid som en pyramide.

Nasi Lemak pakket inn i papir

Mine suksessbrød: 
1 kg sammalt hvete - eller 500 g sammalt hvete og 500 g hvetemel.
1 pakker tørrgjær
2 toppede teskjeer salt og sukker
1 /2 dl olivenolje eller annen olje
9 dl lunkent vann - evt 50/50 vann og melk
Bland det tørre i en stor bolle. Tilsett vann og olje, og rør godt rundt med en stor sleiv. Deigen skal ikke bli så fast at du kan elte den; du må ikke under noen omstendigheter tilsette mer mel eller ta deigen ut av bollen for å elte den! Rør rundt i deigen til den har konsistens som havregrøt, og dekk til bollen med plastfolie. La deigen heve i 40 minutter. Klapp den sammen og la den heve en gang til. Klapp deigen sammen, hell deigen i to godt smurte former og la heve under plast i ca 50 min.
Stek i 50 minutter på 220 grader. Avkjøles på rist.
Sist jeg bakte dem - i dag faktisk - prøvde jeg med 50/50 sammalt hvete (hadde ikke mer) og hvitt mel og 50/50 vann og melk - og det ble usedvanlig bra resultat. 



fredag 26. oktober 2012

En bra uke.

I dag er det fridag her i Malaysia, Hari Raya Haji, så Roar og Åro har fri fra jobb og skole. Åro var ute med venner i Batu Ferringhi i går kveld mens Roar og jeg spiste god mat på Oh Sushi. Vi spiste dog ikke sushi men deilige ulike tempura-retter. I dag skal vi handle litt, spise lunsj og så gå en tur i byen som vi pleier å gjøre på lørdager. Jeg skal se om jeg kan finne en butikk jeg har hørt om som skal ha mye rare og fine kinesiske møbler og andre saker. Den skal ligge i Lebuh Kimberley så den bør være mulig å finne. Vi må bare ha med oss et eller annet skikkelig møbel hjem herfra, et bord eller skap eller stol eller noe annet, som kan minne oss om årene her.

Åro:-)
Forrige fredag var vi på Bora Bora, strandbaren i Batu Ferringhi, og feiret bursdagen til en venn. Vi var en hel gjeng som hadde en veldig hyggelig kveld med mat og øl - og mye skravling og latter. Lørdag spilte Roar fotballturnering hele dagen, og dro etter det rett til Thailand på utdrikningslag for en kollega. De var 10 mannfolk som kjørte opp til rett over grensen, fant et hotell og fikk drukket ut den vordende kinesiske brudgommen. Vi skal forøvrig i bryllupet hans i slutten av november. Åro og jeg brukte lørdagen til litt shopping sammen på Gurney, og hadde en hyggelig sen lunsj før hun traff venner. Jeg hygget meg hjemme alene med et par filmer, en bok og litt rødvin.
Søndag var jeg igjen på Bora Bora for å treffe noen andre venner og hadde igjen en veldig hyggelig kveld. Det er noe med det stedet - man blir så avslappet av å sitte der i sanden og se solnedgangen og drikke kalde Tiger. Jeg må noen ganger klype meg i armen for virkelig å forstå at vi bor et sted hvor strandrestauranter er en del av dagliglivet.
Hagen må vannes nesten hver dag.
Ukedagene har vært rolige, jeg har ikke hatt noen møter eller andre avtaler. Jeg har trent hver dag - en time på tredemølla og en halvtime styrketrening - og føler fomen er god og stigende. Dagene har vært ganske like denne uka, morgenen strarter med å vekker Åro, lage frokost og kjøre  henne til skolebussen 6.40, deretter leser jeg nyheter og mail, drikker kaffe og spiser litt frokost før jeg raker og vanner i hagen en times tid. Etter det drar jeg på trening. Resten av dagen bruker jeg til handling, brødbaking, lesing og noen ganger sying før jeg henter Åro 5.45 og middag skal lages. I går traff jeg noen venninner på Hard Rock Hotel hvor vi spiste lunsj og solte oss noen timer.
I løpet av uken har vi også bestilt ferietur for romjulen. Marte og Petter kommer hit for å feire jul sammen med oss, de kommer 23. desember, men vi fant ut vi hadde lyst til å reise bort alle sammen. Vi drar til Koh Samui, en øy på østkysten av Thailand, fra 25. - 29. desember. Det er nettopp begynt å gå direkteflyvninger fra Penang til Koh Samui og det gjør det både praktisk og kjapt å dra dit. Vi har bestilt 3 bungalower - en til Marte og Petter, en til Roar og meg og en til Åro. Åro får antagelig selskap i sin bungalow siden en av hennes venninner er på samme sted  med sin familie. Det blir kjempehyggelig å dra på en liten ferie med hele familien. Jeg vet ingenting om Koh Samui foreløpig men regner med det er like deilig der som andre steder vi har vært i Thailand.

I kveld skal vi på skikkelig tysk-malaysisk Oktoberfest med langbord, øl, pølser, sauerkraut og läderhosen. Og for ikke å glemme tysk ompamusikk. Blir nok bra tenker jeg.





onsdag 24. oktober 2012

Litterære diskusjoner.

Jeg er med i tre litteraturgrupper, eller bokklubber som man kaller det her, men må innrømme at den ene har sklidd over til å bli en vinklubb eller symøte uten sying istedet. Det var stort bare jeg og kanskje en til som hadde leste bøkene før møtet og da var det ikke mye vits. Men de to andre er i høyeste grad levende og aktive, og bøker blir både lest og diskutert. Den ene klubben har møtene på kvelden på rundgang hjemme hos  medlemmene mens den andre, som jeg er ansvarlig for, har møtene på morgenen på en av byens mange caféer. Frokost, kaffe, hyggelige damer og litteratur er en uslåelig kombinasjon. Vi setter opp leselister for ett år av gangen, og bøkene på listen blir plukket ut i fra medlemmenes ønsker. Alle leser da samme bok hver måned slik at vi får gode diskusjoner. Siden alle får komme med ønsker og alle har forskjellige litterære preferanser får man lest mange bøker som ellers ikke ville valgt. Jeg liker ikke alle bøkene på lista, men det er jo noe av det interessante - diskusjonene blir alltid best når det er ulike meninger om en bok. Den siste boka vi hadde oppe til diskusjon i morgenbokklubben var John Irvings siste "In one person" eller "I en og samme person" på norsk - og det ble en herlig diskusjon. Boka, som er kjempebra syns jeg, er skrevet i jeg-form av en biseksuell ung gutt og mann fra en liten by i Vermont i USA. Han er en del av byens amatørteatermiljø og en av de andre personene involvert der er en nordmann. Det var ganske artig, han var en snåling som gjerne ville sette opp Ibsen-stykker på dette lille teateret, han var suisidal, melankolsk, han drev med noe så eksotisk som skiskyting og han snakket dårlig engelsk med norsk aksent. Jeg lurte på om det er det gjengse bildet amerikanere har av nordmenn? Mine amerikanske bokklubb-venninner mente det ikke er tilfelle, men de på sin side lurte på om vi andre fikk oppfatning av at Vermont er full av biseksuelle og transvesitter - det er nemlig ikke bare hovedpersonen i denne boka som er det. Diskusjonen var bra, vi snakket om å bli godtatt som man er, vennskap, kjærlighet, amerikansk politikk og mye annet. En veldig bra morgen på Yeng Keng café. Jeg arrangerer møtene på ulike caféer hver gang, det er en kjempeflott mulighet til å oppleve nye steder i byen. Jeg må utforske litt og går gjerne turer i byen for å se om jeg finner noen steder vi ikke har vært på før. Caféen vi var på nå sist oppdaget jeg helt tilfeldig lørdagen før da jeg og Roar gikk vår lørdagstur i byen. Samme dag oppdaget jeg også en annen koselig liten café som vi skal møtes på neste måned.

Begge bokklubbene har flest damer med engelsk som førstespråk, men vi er noen få unntak. I kveldsbokklubben er den en tysk og en dansk i tillegg til meg, og i morgenklubben er det bare en tysk dame og meg som har engelsk som andrespråk. Jeg føler meg rimelig god i engelsk, men jeg merker at jeg ikke alltid får sagt det jeg virkelig mener i litterære diskusjoner. Jeg finner ikke alltid de ordene jeg vil og jeg har helt klart et fattigere språk enn jeg har på norsk. Det er veldig irriterende og jeg sliter litt med å godta at jeg ikke har det ordforrådet mine engelske, australske og amerikanske venninner her.

Jeg kommer til å savne bokklubbene når jeg kommer hjem til Norge, så jeg får ha som mål og starte opp noe selv eller å finne en allerede etablert gruppe.




China house er perfekt for bokklubb - de har tilogmed bøker. 

Morning book club in Lighthouse coffee.
Yeng Keng

Yeng Keng café

Morning book club in Yeng Keng café








søndag 14. oktober 2012

Gatekunst på sitt beste.


"Childen on a bicycle" in Armenian street
Georgetown, øya Penangs by, har i løpet av året fått noen fantastiske kunstverk malt på vegger rundt i byen. Prosjektet ble satt i gang i forbindelse med Penang Musikkfestival 2012 som var i sommer og maleren er en ung kar fra Litauen, Ernest Zacharevic. Foreløpig har han laget 6 ulike malerier og ett til er underveis. det spesielle med disse maleriene - interactive street art som de kalles - er at flere av dem benytter rekvisitter. Bildet som heter "reaching up" viser en liten gutt som strekker seg opp til noe og han er malt et stykke opp på veggen. Akkurat i rett høyde til å plassere en stol under ham. Og stolen står der. Det fineste er "Children on a bicycle" som viser to små leende barn som sitter på en sykkel. Sykkelen er ikke malt, en ekte sykkel står der som en del av kunstverket. Og det flotte er at sykkelen og stolen får stå i fred. Bildene er gjerne malt på gamle slitne vegger, og det gir dem ekstra sjarm. Det er veldig typisk Georgetown med disse slitne umalte veggene. Nå som kunstverkene begynner å bli så populære er det flere og flere som tilbyr veggene sine til maleren. de er blitt så populære at i helgene begynner det å bli vanskelig å ta bilde av dem uten å få med mennesker som poserer ved siden av. Noen poseringer veldig kreative, folk som later som de dytter sykkelen eller at de blir påkjørt av den f.eks. Asiater og japanere spesielt er eksperter på posering! Roar og jeg har gått runden og sett på og fotografert kunstverkene som en del av vår nesten ukentlig hyggelige lørdagsbyvandring.

En annen type gatekunst i Georgetown er det vi kan kalle smijerns-figurer som er satt på vegger rundt omkring og som forteller en historie. De kan vise noe som har skjedd på et spesielt sted eller fortelle noe om en person som er viktig. Så mye festligere enn en liten plakett festet på en vegg. Hører dere Oslo! En av gatene i Georgetown heter Love Lane og historien forteller at den fikk sitt navn fordi de rike kineserne som bodde i nabogaten Muntri street hadde elskerinnene sine boende i Love Lane. Det skal ha vært bordeller der også som ble besøkt av sjøfolk og soldater. Et av smijernsbildene i den gaten viser en mann som klatrer ut av vinduet på et av husene. Et av de mest kjente kunstverkene omhandler den velrenomerte skodesigneren Jimmy Choo. Han er fra Penang og kunstverket om ham er satt opp på veggen der han var var skomakerlærling.

Det er utrolig morsomt å gå rundt i byen, selv om det var 40 grader, å se på alle kunstverkene. Både fordi de er fine og spennende men også fordi man lærer noe av dem.

"The awaiting trishaw paddler" in Penang road.
"Boy on a bike" in Ah Quee street
"This old man" in Armenian Street
"Reaching up" in Cannon Street.
"Little girl in blue" in Muntri Street

Her ser man Jimmy Choo - Den store skodesigneren - karikert i smijern. Teksten forklarer at det var her han begynte sin lære i skofaget. Han gikk senere på London college of fashion og har siden designet utallige nydelige, altfor dyre sko. 

A coolie in Stewart Lane


"Cheating husband" on his way out of a window in Love Lane.


lørdag 13. oktober 2012

Topptur på fastlandet

Torsdag morgen dro vi fire damer til fastlandet for å nå en for oss ny topp. Å dra til fastlandet er en liten begivenhet i seg selv - vi gjør det nesten aldri og er alltid veldig usikre på om vi finner fram. På mine snart to år (virkerlig?) her har jeg blitt godt kjent på øya Penang, finner alltid fram og er ikke redd for å kjøre rundt. På fastlandet derimot føler jeg meg veldig usikker. Så lenge jeg er på øya vet jeg at selv om jeg roter meg bort finner jeg alltid hjem på en eller annen måte - det er jo vann på alle kanter og ikke så mange veier. På fastlandet kan jeg jo ende hvorsomhelst i dette langstrakte og relativt store landet med sin mangelfulle skilting. Sat nav - eller GPS - er god å ha, men det viste seg at med nye veier og enveiskjøringer var ikke den helt til å stole på heller. Phillis derimot kunne vi stole på  - hun er lokal og snakker både Hokkien, Mandarin, Kanonesisk og Malay i tillegg til engelsk - når hun spurte noen lokale om veien. Det var ikke så langt egentlig, vi brukte en time men hadde nok vært der på 40 min hvis ikke vi hadde rotet oss bort et par ganger. Siden resten av landskapet er så flatt så fjellet vi skulle opp på hele tiden men klarte ikke komme dit - veldig frustrerende. Etter den gode hjelpen vi fikk av de lokale fant vi fram til Bukit Mertajam Rekreasjonspark hvor stien til toppen begynner. Skiltingen var like dårlig som vi begynner å bli vant til at det er overalt.

Toppen på Bukit Mertajam er 547 moh - altså ikke så veldig høy - men det er bratt. Vi startet på ca 16 moh og gikk oppover og oppover helt til toppen - det var ikke et eneste flatt parti. Og som alle vet; det er varmt! Vi brukte ca 1 t og 20 min til toppen, den første timen på jungelsti og de siste 20 minuttene på en smal vei. Da vi kom opp svette og anpustne var det en stor skuffelse å oppdage at vi ikke så noenting - ingen utsikt! Vi som hadde håpet å få se Penang fra den andre siden. Det er for mange store, tette trær overalt. Stien ned igjen var godt gjemt og vi hadde aldri funnet den hvis ikke en mann vi møtte hadde vært så hjelpsom. Han fulgte oss bort til stien og ga oss mobilnummeret sitt så vi kunne ringe ham hvis vi gikk oss vill. Det er så mange hyggelige og hjelpsomme folk overalt - det er virkelig helt fantastisk. Og de spør selvsagt alltid om hvor vi kommer fra.
Turen ned var bratt, det er selvsagt like langt ned som opp, men det var ikke vanskelig. Enkelte steder måtte vi rappelere ned noen - ikke altfor store - skråninger og det er noe av det morsomste jeg vet. For oss nordmenn som har gått både Bukkelægret, Besseggen og Glittertind er ikke dette store utfordringer egentlig - men det er annerledes og det er slitsomt. Det er for det første så usigelig varmt og klamt og det er bratt. Spreke damer vi har hatt på besøk, som f.eks. søster Heidi og svigerinne Marianne, sier selv de aldri har vært så støle  noen gang som etter en monday morning hike. Og da går vi ikke til toppen. Det er noe med det bratte, det intensive og for ikke å snakke om de 1350 trappetrinnene man løper ned. Man blir støl i starten - og man blir vant til det.

Kjempefin tur - og jeg er klar for flere turer dit jeg hvis noen vil være med.


Frodig og vakkert.

Skilt i parken som viser ruten.


Sivilisert med trapper i starten.




Små bønnesteder finner man overalt.



Litt mindre sivilisert etterhvert.



Morro.

Utsikt over Kulim, langt nedenfor toppen. 


Stor maurtue. Termitter tor jeg, tuen var helt hard.




Hengekøyer i jungelen hvis man trenger en hvil. 

Starten på stien.


Phillis, Inka, Claire og meg, en hvil underveis. Kamera med selvutløser.

tirsdag 9. oktober 2012

Et hull i veggen.

Det er mange av dem - hull i veggen-butikkene - og det ser ut som de foreløpig står i mot modernisering, kjededrift og effektivisering. De fleste er antagelig familiedrevne og har vært det i generasjoner. Bak i butikken sitter de gjerne å spiser lunsj eller middag og det noen tar seg også en lur. Man tar ikke siesta her som i Sør-Europa men når det er som varmest midt på dagen er det såpass stille i byen at det er mulig å sove i fred. Når man går i butikker her er det to ting som er veldig typisk. I de fleste kles- og skobutikker blir du fotfulgt fra du kommer inn til du går ut igjen. Og da mener jeg virkelig intimgrense-overskridende tett fotfulgt. Jeg syns det er fryktelig ubehagelig å ha noen gående etter deg og stå tett opptil deg uten at vedkommende snakker til deg. De bare står der. Og venter på at du skal prøve noe eller kjøpe - eller passe på at du ikke stjeler kanskje. Som regel går jeg igjen, jeg orker bare ikke. Jeg får veldig lyst til å si: Please, if you want me to look at your shoes here, back off. Men jeg sier jo ikke det. Jeg sier takk og går. Andre steder er de helt fraværende. Jeg har vært i bokhandlene her mange ganger og lenge - men har så langt ALDRI blitt spurt om jeg vil ha hjelp og aldri blitt sagt hei til. Og de er mange på jobb. Noen ganger spør jeg om de har en spesiell tittel jeg ikke finner og svaret er som regel: Have not. Og det er alt. Ikke som vi pleier å si hjemme: den er dessverre utsolgt men kommer inn igjen om to dager, eller dessverre den har vi ikke men jeg kan bestille den for deg, eller den er underveis fra forlaget eller en av de andre variantene man sier eller hører hele tiden. I en annen butikk spurte jeg om det var mulig å parkere på utsiden. Svaret var: can.. Ikke noe mer, ikke noe selvsagt det går helt fint, ja gjerne det er plass her eller noe slikt. Veldig uvant for oss og det føles uhøflig, men sånn er det bare. Det er ofte veldig hyggelig å handle i de små hullene i veggen eller familedrevne butikkene. De er kjempesøte og som regel interessert i å hjelpe - og de spør alltid om hvor jeg kommer fra.  Butikken som selger tråder og nåler og alt av sysaker bortsett fra stoff er en slik butikk. Veldig søte og hjelpsomme. Når det er få kunder står de og bretter papir fra reklamebrosjyrer og aviser sammen til små søte poser som vi får varene våre i når vi handler. 

En liten hull-i-veggen-butikk.

En liten brukthandel.
Internasjonalt hotell. Ikke av de største kanskje. 

Vet ikke helt hva som selges her, eller ikke selges, men fullt var det både inne og ute.



Moped med butikk.

Barbersalong som fortsatt er i drift. 


Dette skiltet så vi i Thailand på Koh Lipe, men det er litt av samme avslappede holdningen her også. 
Mye stæsj.
Klart for frokost.
Bensinstasjon:-). Noen kanner bensin tilsalgs utenfor et hus. 

Søte Amelie cafè, bitteliten med 3 bord. 
Noen triller butikken sin ut på gaten.