Språklige finurligheter.

Selv om jeg ikke er noen kløpper til å lære nye språk har jeg alltid syns at språk er interessant - og spesielt nå når jeg bor i et annet land hvor det snakkes så mange, uforståelige og fremmede språk. Ikke bare blant de lokale men også blant expat-venner som kommer fra mange forskjellige land som f.eks Belgia, Nederland, India, Tyskland, Danmark, Indonesia, Thailand, Kina, Japan, Sør Afrika, Frankrike, Polen, Australia, Ungarn, Irland, England, USA og Canada. Alle har vi engelsk som fellesspråk, men engelskkunnskapene er høyst forskjellig og også evnen til å uttale engelsken er høyst variabel. Roar og jeg var ute og spiste middag i går kveld og stedet, som vi har vært på mange ganger, hadde en ny servitør som bortsett fra å ikke klare å helle vin uten å søle heller ikke klarte å gjøre seg veldig godt forstått på engelsk. Roar stusset veldig, og han pleier å forstå det meste, når servitøren spurte om noe som for oss hørtes ut som: Want prawns og tits? når det han ønsket å spørre oss om var om vi ville ha Parmesan cheese.

I Malaysia er folk stort sett språkmektige i den forstand at de aller fleste snakker Bahasa Malay og engelsk, i tillegg til at kineserne også snakker Mandarin og/eller Hokkien og at inderne snakker Hindi. Noen indere snakker faktisk både Hindi, engelsk, malay og også mandarin siden det er en fordel å kunne hvis man har yrkesmessige ambisjoner. Men så var det det med uttalen da. Penang var engelsk koloni en gang i tiden og engelsk har siden da vært mye brukt, men de lærer engelsk på skolen av malaysiske lærere og den spesielle uttalen blir dermed lært bort videre.

Kineserne snakker engelsk slik de snakker Hokkien og det vil si at det for meg høres ut som de fortsatt snakker Hokkien selv om de snakker engelsk. Det er noe med utelatelsen av konsonanter som gjør det så vanskelig i tillegg til at de snakker veldig fort og putter inn raske korte ah ah ah mellom ordene og i slutten av setninger. "Can you come to my place" høres ut som "a you om o y ace ah ah". Må si jeg sliter litt, særlig på telefonen, og jeg er ganske bestemt jeg fornærmet en her om dagen da jeg spurte om han kunne snakke engelsk noe det viste seg han allerede gjorde.

Malayserne snakker engelsk slik de snakker malay og det vil si enkelt - med få ord og få nyanser i språket. Malay er et veldig enkelt språk med enkel grammatikk, ingen kasus, ingen flertall og få ord. For å forsterke en mening sier de bare ordet to ganger etterhverandre. Setningsoppbygningen er enkel og det gir seg noen pussige utslag når det samme gjøres på engelsk. Jeg var i en butikk en dag og spurte om jeg kunne parkere på utsiden dersom jeg i en senere anledning kom i bil. Stille. Jeg spurte igjen og husket å spørre på malay-vis: can park outside? Svare var: can. Og det var alt. For oss føles det veldig uhøflig å spørre eller svare så kort, men her gjøres det hele tiden. Can eller can also er det positive svaret, can can er litt mer som kanskje og cannot er det negative svaret. I en av bokhandlene her spurte jeg etter en bok jeg ville kjøpe og da var svaret rett og slett: have not. Uten å legge til noe av det vi gjør hjemme, om den kommer inn igjen, om den er utsolgt, om den er bestilt eller om den kan bestilles. Jeg har også oppdaget at man ikke må bruke for mange ord i setningen når man spør om noe og ikke spørre om to ting i samme setning. De på sin side syns sikkert vi bruker altfor mange ord og uttaler engelsken helt utforståelig.

Blandingen mellom malay og engelsk kalles Manglish og kan høres slik ut:  Hello aunty. You ok or not? Now ah everyday rain rain.Cannot dry lah. Aiyoo my brother so lucky one, oredi (already) so much money osv osv. Aunty og uncle brukes av unge når de tiltaler voksne som ikke er i familie. Jeg skvatt første gang en av Åros venner kalte med aunty. Lah brukes etter setninger akkurat slik noen i Norge bruker sjø eller a`ma og aiyooo brukes som vi bruker Å nei, Å ja eller Å herregud. Tonefallet og styrken avslører om det er i positive eller negative sammenhenger. Enkelte ord fantes ikke originalt i Malay så de er konstruert ut fra engelsk slik de uttales, f.eks. Teksi (taxi) og Ais Krim (ice cream) og Polis (police).

Jeg må litt beskjemmet innrømme at jeg ikke har prøvd å lære malay selv om det var intensjonen. Foreløpig har jeg konsentrert meg om å bli best mulig i engelsk. Jeg kjenner noen som har gått på malay-kurs og de mener, bortsett fra at de kan forstå skilt og plakater, at det har lite for seg. Det er like vanskelig å praktisere det lokale språket her som det er for utlendinger i Norge - alle snakker engelsk tilbake til deg for å være greie.

Roar har begynt å lære seg Hokkien siden han jobber sammen med mange kinesere, og med hans klisterhjerne og språkøre snakker han vel snart flytende. Kollegene hans syns det er aldeles festlig at en matselah (=mad sailor, malay for hvit mann), kwai loh (=hvitt spøkelse, kantonesisk for hvit mann) eller ang mo (=rødhåret, hokkien for hvit mann) prøver å snakke språket deres. Men de snakker faktisk hokkien til ham og han svarer. Ho!

Jeg og andre raringer.

Det er ofte en del rart og komisk å se når man trener, det er det forsåvidt hjemme også, men her er det påfallende mye av det. Og det må nevnes at tanken om at jeg kanskje muligens ser rar ut i andres øyne har slått meg, men jeg trener og svetter og yter maks hver gang og er strålende fornøyd med det.

Det første som virkelig føles rart her er at jeg er så stor i forhold til alle andre. Det er mest kinesere som trener på studioet i tillegg til noen vestlige, det er bare de som har råd, og kineserne er alle veldig lave, små og nette. I sykkelsalen får de nesten ikke setene lavt nok ned, mens jeg må sette det ganske høyt opp - høyere enn mange menn. I salen hvor jeg gjør f.eks. bodycombat (boksing) eller yoga blir de sikkert kjempeirritert når jeg stiller meg på første rad - de ser jo ikke over meg.

En annen merkelig ting er at de ikke blir svette! Jeg skjønner det bare ikke. Jeg har alltid med håndkle til å tørke av svetten med og til å ligge på (godt oppdradd fra Elixia og Sats), men det er det aldri noen andre som har. I sykkesalen svetter jeg så det er vått på gulvet under sykkelen og også når jeg er på tredemølla eller i salen - jeg svetter og og svetter, blir rød i trynet, tar meg skikkelig ut hver gang - og ser antagelig i deres øyne veldig udelikat ut. De fleste andre ser like fine ut etter treningen som før, panneluggen henger tørr og fin rett ned og de tar gjerne både 3 og 4 timer etterhverandre. De få som blir svette har jeg oppdaget tørker seg både i håret og inni klærne med hårtørkeren i garderoben før de går videre til neste time eller hjem!. Og her er det ikke akkurat redselen for å bli kald når man kommer ut som er problemet. Snakk om å være forfengelig.

Siden jeg begynte på Fitness First i november har jeg ikke sett en eneste naken rumpe eller pupp i garderoben, ikke at jeg veldig opptatt av å se det, men det ble litt påfallende og det tok litt tid før jeg skjønte at jeg skilte meg kraftig ut der også. Ikke i hvordan jeg ser ut men hvordan jeg skiftet. Jeg skiftet i garderoben slik vi alle gjør hjemme, men her viser det seg at man går inn i små båser og kler av seg. Så pakker man seg inn i håndkleet og går på lånte flip flopper inn i dusjen som selvsagt er private avlukker med dør og lås, pakker seg inn i håndkleet igjen og går inn i båsen for å kle på seg igjen. Ikke noe bar hud her nei. Jeg har begynt å dusje hjemme, blir for mye styr.

Gåing er en stor greie her, veldig mange er ute og går enten om morgenen før sola står opp eller i kveldingen etter sola går ned og før det blir mørkt, dvs mellom halv syv og halv åtte. De går ofte i nabolaget sitt, spesielt her nede hvor vi bor siden det er flatt og man kan gå langs vannet, i botanisk hage eller oppover i jungelen mot Penang hill. Det gåes relativt sakte, må jo ikke bli svett, med små skritt og med bøyde armer i korte små bevegelser oppe ved brystet. Mange slår seg på innsiden av armene mens de går (øker blodomløpet?) eller de svinger armene rundt, eller går baklengs. Meditasjon eller Tai Chi gjøres hvorsomhelst og overalt, spesielt om morgenen. denne småtrippete- eller baklengsgåingen gjøres også på tredemølla og det ser bare snålt ut i mine øyne, og de blir selvsagt ikke svette her heller. De som har helling på tredemølla holder seg fast i front og lener seg bakover slik at kroppen står i 90 grader på underlaget selv i oppoverbakke! - og det ser helt komisk ut. Jeg kan ikke skjønne at treningen blir særlig effektiv eller nyttig på den måten. I denne sammenhengen skjønner jeg hvis de syns jeg ser rar ut - der jeg langer ut med lange raske skritt og armer som svinger og svetten som spruter:-).

Men en ting misunner jeg dem, og det er mykheten i beina og evnen til å squatte eller sitte på huk med begge føttene flatt i bakken og knærne oppunder øra. Jeg har ikke sjans, mest på grunn av at knærne mine er vonde og stive men helt sikkert like mye fordi de fleste av oss aldri gjør det. Her og ellers i Asia og også i Afrika er det vel en del av hverdagen hele livet, de sitter på huk når de venter på bussen, de sitter på huk når de leker med barna sine, de sitter på huk på do - squatty potty som det kalles det hølet i gulvet - og ellers når man skal slappe av og det ikke finnes stoler. Jeg kan nok sette meg ned sakte og forsiktig men kommer antagelig ikke opp igjen:-). På venteværelser, på ferger eller på kafeer ser man veldig ofte folk tar av seg skoene og sitter i skredderstilling eller lotusstilling på stolene, damer som menn, gamle som unge. Ganske utrolig.

Det flott at så mange gjør noe for å holde seg i form på en eller annen måte, virkelig supert. Jeg skulle ønske jeg kunne lært dem å gå fort og effektiv og antagelig ufeminint - mens jeg skulle ønsker de kunne lært meg å squatte. Jeg skal uansett trene på det - både for å kunne bruke squatty pottyene når det er eneste alternativ og for å kunne utføre yogaøvelser bedre. Det må da være mulig å få til det selv med vonde knær?