Valgene er tatt.

Det er fortsatt skoleferie her, tredje termin begynner ikke før 3. mai, men vi tenker skole likevel. Som jeg skrev tidligere er det veldig viktig for Åro at hun får muligheten til å ha kunst som et av de selvvalgte fagene, og det har vi nå fått bekreftet fra skolen at hun får! Hun ble så glad, og da ble jeg også glad - og lettet. Hun er jo både glad i og flink i kreative fag - spesielt til å tegne og fotografere. Skolen tar kunst alvorlig, det er ikke et valgfag som bare er for å få avkobling fra teorien, det er eksamener og karakterer. De skal gjennom mange krevende oppgaver i forskjellige teknikker og har stadig utstillinger - det skal bli gøy å se:-).

Vi har bestemt oss for at Åro fortsetter i 10. klasse og i 11. klasse fra høsten av selv om det blir tøft, og at hun blir ved den skolen hun nå går på. Hun vet at hun må jobbe mye, og vi skal prøve å få tak i en tutor i kjemi og biologi til henne - det er de fagene hvor hun har størst kunnskapshull. Selv om det er ferie har hun både i går og i dag sittet med skolearbeid i flere timer, så det ser ut som hun i høyeste grad tar det alvorlig. Syns det er imponerende jeg - jeg satt ikke med lekser i ferien da jeg var 15 år. Litt morsomt med geografi-leksen - der står det om fjorder og hvordan de blir til - og Geirangerfjorden er et av eksemplene som blir brukt. De har også hatt om nordlyset i Norge. Og Åro spør litt indignert om hvorfor vi ikke har sett verken nordlyset eller Geirangerfjorden. Hun har aldri vært spesielt interessert i å se så mye av Norge før, annet enn Burø og Tjøme,  så vi har reist rundt i Europa istedetfor å se vårt eget land. Nå når vi bor på den andre siden av verden blir man mer opptatt av sitt eget land og blir mer klar over alt det flotte og fantastiske vi har. Så kanskje vi må ta en tur rundt i vårt eget land når vi kommer hjem. Nå må det sies at hun har sett nordlyset, men husket det ikke - vi har sett nordlys på hytta i Alvdal flere ganger. Og hun har vært i vestlandsfjorder flere ganger, men altså ikke i Geiranger. Det er da bratt og trangt i både Lærdal, Balestrand og Høyanger også:-).

Vietnam - lett å bli glad i, del 2

De siste dagene av ferien vår var vi i Saigon, de lokale foretrekker fortsatt å bruke det navnet på byen. Ho Chi Minh, eller onkel Ho, som byen offisielt er oppkalt etter var statsminister og senere president i Nord-Vietnam og var ledende i kampen om å gjenforene Nord- og Sør-Vietnam på 60-tallet før han døde i 1969. Saigon ble omdøpt til Ho Chi Minh-byen i 1975 etter at Vietnam-krigen var over og amerikanerne hadde trukket seg ut.

Saigon er kaotisk og bråkete - men utrolig sjarmerende. Vi ble i løpet av noen dager veldig positivt overrasket og glad i byen. Vi lærte oss å manøvrere mellom alle mopedene over gatene, det er vesentlig å gå med jevnt tempo og ikke foreta noen uventede eller brå bevegelser slik at mopedene kan forutse veien din og kan svinge unna enten foran eller bak deg. Veldig skummelt i starten men det gikk lettere etterhvert. Trafikken her i Penang som vi tidligere syns var grusom er bare barnemat nå etter å vært i Saigon. Saigon har ca 5 millioner innbyggere og omtrent 4 millioner mopeder, og det er virkelig helt surrealistisk å se hvordan de myldrer og bokstavelig talt fyller trafikkbildet - er det fullt i gaten kjører de på fortauet. Det er tydelig at moped er foretrukket av de fleste, det var lite biler i gatene bortsett fra taxier og noen store flotte sorte biler sikkert med sjåfør, og bare tenkt hvordan kaoset hadde vært dersom alle som har moped istedet hadde hatt bil. Alle både taxier og mopeder tuter konstant for å si fra at nå kommer jeg, pass deg, se opp eller kjør fortere. Forurensningen er kraftig uten at vi kunne se det, vi ble såre i halsen av å gå i gatene 3-4 timer. Veldig mange bruker munnbind, spesielt de som sykler eller kjører moped,og det skjønner jeg godt, men det var ubehagelig å gå med syns jeg. Det ble veldig varmt og det føltes vanskelig å puste gjennom stoffet.

Byen virket mindre en den er, bygningene er ikke så høye som man forventer seg i storbyer. Det var nesten litt landsby-aktig enkelte steder. Bygningene var 3-4 etasjer høye og malt i mange forskjellige lyse farger, ganske koselig, men gatebildet var skjemmet av vanvittig mengder ledninger hengende langs veiene. Det er ganske utrolig at de får det til å virke eller for ikke å snakke om reparere - ser ut som store spaghetti-klaser festet på stolper. Det er ganske mange markeder i byen og vi var innom en del av dem - noen mer turistifiserte enn andre. Der det ikke var turister var det rolig og behagelig, men der ble det solgte mest mat og dyr. Selgerne og sov overalt midt på dagen - gjerne oppi varene sine - eller de satt på huk og spilte kort. Alle ser så myke ut, gamle damer sitter på huk eller i lotusstilling og gamle menn sitter på små krakker med beina i merkelige stillinger som gjør at de ikke tar noe plass. Markedene som solgte sko, klær, kurver, hatter, treartikler, krydder og masse annet spennende var det også mest turister på. Veldig paradoksalt - vi ønsker å gå der turistene ikke er, men ønsker samtidig å se på eller evt kjøpe varene som er der hvor de andre turistene er. Men siden det var så mange folk og så tett endte vi opp med å ikke kjøpe noen ting, orket ikke.

Vi gikk rundt i gatene i timesvis, det var det som var mest interessant, og det var ikke altfor varmt - dvs litt kjøligere og litt lavere luftfuktighet enn i Penang. Kanskje bare 32 grader istedetfor 38. Prisnivået i Vietnam er meget hyggelig sett med norske øyne, og også meget hyggelig sett med malaysiske øyne - pengene rekker langt. Gode middager på restauranter koster rundt 20 kroner, ennå billigere på gata, og det kan du få her i Penang også - men i Saigon får du bedre middager til den prisen. Men det er i dagligvarebutikker man virkelig får mye for pengene, vi fylte 3 bæreposer med alt fra øl, vann, kjeks til baguetter og vaskepulver og betalte 50 kroner. Her i Penang er øl og vin veldig dyrt, men i Saigon kostet en flaske 2-3 kroner.

Disse dagene i Saigon bodde vi i en leilighet i et leilighetshotell, Sherwood residence, midt i byen, og det var helt supert. Vi hadde to soverom og god plass, og hadde alt vi trengte og mer til av utstyr - i tillegg til alle fasciliteter som hotell vanligvis har med svømmebasseng, treningsrom, restaurant og bar. Veldig bra.

Vi fikk veldig lyst til å være lenger i byen, og også til å dra tilbake senere, selv om vi egentlig mest av alt ønsker å besøke nye steder hver gang vi skal ut på tur. Kanskje vi drar nordover i landet en annen gang, til Hanoi og Halong bay selv om noen sier nord-vietnamesere er mer negative til vestlige enn de i sør. Det henger vel igjen noe fra tidligere tider da Nord-Vietnam var Kina-og Russland-støttet mens Sør-Vietnam var USA-støttet. Vi får se - nye reiser skal det uansett bli:-).



Her selges det frokost.




En sykkelkiosk.



Fortauet er fyllt med mopeder, café på innsiden.




Inne på et av markedene, det som turistene går på. Det er ryddigere og har bredere gangbaner enn de andre.







Hus på den hyggelige siden av elven.







...og på den ikke fullt så hyggelige siden.




Kjøpesenter.



Utsikt over byen fra hotellrommet.





Saigons Notre Dame.




Restaurant Ngon 138 med veldig god mat. Vi spiste både vietnamesisk Pho og koreansk Bulgogi og masse annet godt.





Vietnam - lett å bli glad i, del 1.

Påskeferien i fjor: vår koselige, lille, gamle, laftede tømmerhytte i Alvdal med ski, Kvikk lunsj, grilla pølser og peis, total stillhet - og nesten ikke andre mennesker.
Påskeferien i år: Vietnam med varme, sol, eksos, Pho til middag, millioner av mopeder og et myldrende kaotisk bråkete storbyliv.

Det kan neppe bli mer forskjellig - og det jo noe av det som gjør dette så spennende. Kontraster gjør at man seter veldig stor pris på både det vi opplever her og det vi har hjemme. Men siden oppholdet vårt her og mulighetene for spennende Asia-reiser er begrenset i forhold til de norske opplevelsene som alltid vil være der for oss må vi nyte dette til fulle mens vi kan. Vietnam er bare det første av mange reisemål vi har lyst til å utforske når vi først er i området. Vi er kun få timers flytur unna så utrolig mange spennende og eksotiske steder og land. Vi har lyst til å reise både til Kina, Japan (må vente litt med det nå), Taiwan, Australia, Laos, Kamodsja og India. Alle drar jo til Thailand, men det føles så likt Malaysia og er så nær at det er ikke sikkert vi gidder. Det må isåfall være til steder lenger nord i landet enn de vanlige øyene nordmenn og svensker drar til.

Da vi kom til Saigon, eller Ho Chi Minh byen som den offisielt heter, forrige lørdag, det er kun 2 timers flytur fra Kuala Lumpur, hadde vi en overnatting i byen før vi dro til Vung Tau. Den ene overnattingen ga oss et inntrykk av byen og en forsmak på hva som ventet oss senere i uka. Vi bodde på et bra 4-stjerners hotell som het Kindo og lå rett ved elven Sai Gon og ferjeleiet vi skulle til morgenen etter. Båten, en hydrofoil som hadde sett sine beste dager, tok oss i løpet av 1,5 time kjapt nedover den brede, brune og tett skipstraffikerte elven, ut i Sør-Kina-havet og til halvøyen hvor Vung Tau ligger. Turen med drosje ville tatt dobbelt så lang tid, men kostet omtrent det samme. Byen har 200.000 innbyggere, har lange sandstrender og mye turister, spesielt i helgene. De fleste er helgeturister fra Saigon, slik Tjøme er for Oslo-folk var min assosiasjon, men det er også veldig mange russere som kommer hit. Stedet vi bodde på, Lan Rung Resort, var kjempefint og hadde alle faciliteter, inkl spa og massasje, til så lave priser at vi måtte klype oss i armen. Vi hadde noen deilige rolige dager med god mat, drikke, sol og bading - men vi kunne egentlig ha vært hvor som helst, når man ser bort fra prisnivået og at ingen skjønner eller snakker engelsk. Det vietnamesiske ble litt borte i følelsen av å være i en slags turistfelle. Vi spiste dog ikke middag på hotellet, men prøvde å finne mer autentiske restauranter. En kveld havnet vi i et stort lokale hvor kun ett stort bord var besatt i tillegg til oss, men vi tenkte at vi bare var litt tidlig ute den kvelden. Ingen av de ansatte kunne engelsk, men vi prøvde å bestille mat ved å peke på menyen, det pleier å fungere. Men siden det var noe de ønsker å formidle til oss uten at vi skjønte noe, hentet de en dame fra det andre bordet i restauranten som ble vår oversetter. Det viste seg at Roar hadde bestilt en fiskerett som bestod av en hel fisk på 1 kilo - ikke å anbefale for 1 person. Mens vi spent ventet på maten, som vi egentlig ikke visste noe om, raste det inn en dame som begynte å kjefte og smelle på en av gjestene ved det andre bordet. Hun virkelig skrek i sinne og kastet fat og spisepinner på dem hvorpå hun raste ut igjen, snudde i døra og skrek litt til og forsvant. Ingen sa noe, vi så bare noen som humret og lo blant dem som hadde blitt kjeftet på. Vi lurte på hva slags sted vi var kommet til og om dama ville komme tilbake med hagla og pepre løs. Vi fikk maten, de andre gjestene forsvant, og vi spiste alene i det store ganske ukoselige lokalet med skitne duker og sigarettsneiper i vinduskarmen en utrolig god middag. Maten var så overraskende god omgivelsene tatt i betraktning at vi ble helt satt ut. Åro og jeg bestilte to forskjellige kjøttretter, mens Roar fikk en hel fisk, en Karpe, som veide en god del mindre en en kilo. De hadde fiskene levende på bakrommet og man valgte størrelsen selv. Vi betalte for 3 hovedretter, øl og Cola ca 300.000 Dong, dvs 75 kroner!

Jeg ble litt overrasket at så få kunne engelsk, spesielt siden vi var på et sted med mange turister, men når man får tenkt seg om er det ikke så rart. Engelsk er veldig fjernt, for vietnamesere i dag er det mer nærliggende å lære kinesisk som andrespråk og siden landet tidligere var en fransk koloni, en del av Fransk Indokina, er det mange som fortsatt kan eller lærer fransk. Roars franskkunnskaper hjalp oss i noen samenhenger mye mer enn vår engelsk. Franskmennene har satt spor etter seg i matveien også, i motsetning til her i Malaysia kunne vi få kjøpt både baguetter og andre franske bakevarer. Vi så opptil flere Patisserier og i dagligvarebutikkene var skiltene i brødvareavdelingen på fransk. På gata i Saigon så vi flere som satt på fortauet om morgene bare med et lite bord foran seg og solgte baguetter. De mobile cafeene som dukker opp overalt er utrolig fascinerende. Folk kommer med de overlessede syklene eller vognene sine, sett ut noen bittesmå plastkrakker og bord og selger det de har av mat og kaffe. Rart å se de nydelige nette små damene med høyhælte sko, forretningsmessige antrekk med trange skjørt sitte med rette rygger og knærne oppi haka på disse små skitne plastkrakkene og drikke kaffe.

Vi opplevde kun vennlige mennesker, alle var hyggelige, de smilte, de var ærlige og vi følte oss både trygge og velkomne. Jeg kjøpte et munnbind på gata i Saigon en dag og sjekket ikke hva det kostet. Jeg visste jeg skulle ha tilbake veksel, men ikke hvor mye. Jeg fikk noe og gikk av gårde, hvorpå damen kom løpende etter meg med den siste seddelen. Hun hadde jo overhode ikke trengt gjøre det, jeg hadde ikke reagert siden det uansett var billig, men det var utrolig hyggelig og vi ble enda mer glad i byen. Vi opplevde lignende ting flere ganger. Folk tar en slags siesta, men de stenger ikke butikkene sine slik de gjør i Middelhavslandene siden det ikke er noe å stenge. De bare sover bak vognene med varer, de sover oppi varene sine, de sover i hengekøyer festet mellom lyktestolper, de sover på mopedene, i stoler på fortauet - med den spisse runde hatten over hodet - og det ser ikke ut til at de blir ranet eller stjålet fra.  Man må jo bare føle seg trygg i slike omgivelser.



Båt fra Saigon til Vung Tau, 1,5 time fordelt på 1 time elv og 0,5 time utaskjærs i Sør-Kina-havet.




Tror ikke det hadde gått like raskt med denne båten.







Lan Rung resort. Rommene på hotellet lå oppover i terrenget, nesten som en landsby.





Roars karpe-middag.




Alltid mye deilig tilbehør til måltidene - og selvsagt alltid spisepinner. Vi blir nesten snurt hvis vi får kniv og gaffel nå, spisepinner fungerer helt strålende.




En av de mobile caféene. Det er alltid plaststoler eller -krakker og de er alltid veldig små. Og oftest blå.




En annen café.




Ganske utrolig hvor mye man kan få lastet på en sykkel - og klare å sykle i tillegg.




500.000 Dong er den største seddelen og den tilsvarer ca 125 kroner, den minste seddelen er 500 Dong og det er bare 10 øre! Det var spesielt å ta ut 2 mill fra minibanken, selv om det bare var 500 kroner. Ho Chi Minh er avbildet på alle sedlene.



Vanskelige valg.

Ny skole, land og språk er nå en ting, men selve skolesystemet og nivået på fagene er noe annet. Det er det som er vrient. Åro var og er veldig god i engelsk, hun snakker flytende vil jeg si, og skjønner alt språklig sett heldigvis. Alt hadde vært så mye verre hvis man måtte slitt med språket også. Det vi sliter med nå er egentlig systemet og nivået. Vi merket jo det med en gang at nivået var veldig høy i forhold til hjemme, spesielt i matte, kjemi, fysikk og biologi, men nå etter termin 2-karakterene kom og etter vi hadde samtaler med alle lærerne har det tilspisset seg noe. Karakterene Åro fikk var veldig spredt fra en A i grafisk design og nedover med biologi som dårligste, tror alle karakterene var representert. Jeg er ikke spesielt bekymret, dette er bare termin 2, det er etter bare 3 mnd her og det er på en skole med skyhøyt nivå. Men lærerne er bekymret og la ikke veldig mye skjul på hvor dårlig de syns det var. Foreldresamtalene var en spesiell seanse. Alle lærerne sitter ved hvert sitt lille bord utover gulvet i gymsalen, og hver elev med foreldre får 5 minutter med hver lærer etter et tidsskjema som på forhånd er satt opp. 5 minutter går veldig fort når det er ens barn det er snakk om og særlig nå når det egentlig er så mye å snakke om. Lærerne sløste ikke med tiden, de fyrte løs, uten dikkedarer, ikke noe koseprat og ikke noe hensyn til at man er relativt ny. De sa rett ut at dette er for dårlig, du skjønner ingenting, du må lese mer, du må jobbe mer, du må ha privatlærer, du må lese gjennom hele pensumet fra i høst før eksamen osv osv. Hjælpe meg - jeg fikk helt bakoversveis og tenkte at de må da skjønne at det er 15-åringer de snakker til - ikke universitetsstudenter. De har så høye forventninger og krav til elevene sine at det er helt ute av proposjoner.
Skolen har et rykte på seg (vet jeg nå) til å uteksaminere usedvanlig mange A-studenter og skryter av årlig å sende veldig mange studenter til de beste universitetene i England og USA. Det som viser seg er at de fleste elevene som får de beste karakterene er Asia-elever, ikke expat-elever som vi er. Asia-elevene går på samme skole hele løpet gjennom og de har en utrolig streng oppdragelse og kustus hjemme. I mange tilfeller må de lokale foreldrene betale skolen selv, og det er ikke billig, mens vi expater får dekket det av bedriftene som har sendt oss hit. Det vil jo si at de lokale foreldrene antagelig legger et enormt press på barna sine til å prestere på et høyt nivå, for å betale tilbake den store utgiften det er for dem.
Vi er ganske sikre på at Åro skulle gått i en klasse lavere enn det hun gjør altså i level 9 og ikke i 10, ikke fordi hun er dum, men fordi nivået på norsk skole er så mye lavere enn det det er her eller på engelske skoler. Og fordi systemet er annerledes. I følge alderen er hun i rett klasse, men siden hun begynte i januar har hun mistet viktig bakgrunnskunnskap fra første halvår. 10. og 11. klasse henger sammen, har jeg nå lært, og de avsluttende eksamene de skal ha til neste år henter stoff fra begge årene. Valgfagene de valgte i begynnelsen av 10. må de ha i begge årene, og det er også et problem for oss. Art - kunst - som var Åros førstevalg var fullt da hun begynte og hun valgte noe nestbest, og vi trodde de valgte nye valgfag hvert år. Nå må hun slite med noe hun ikke liker enda lenger.
Etter man er ferdig med 11. klasse får man et vitnemål som heter Cambridge IGCSE (International General Certificate of Secondary Education) og kan da fortsette i 12. og 13. klasse som er en videre påbygning. Der må man velge enten A-level eller IB Diploma Programme og blir ferdig ett år tidligere enn de som går videregående hjemme.
Jeg var på skolen i dag og hadde møte med deputy principal Mr. Newton om våre bekymringer rundt nivå og karakterer. Det var hyggelig det, men noen løsning finnes egentlig ikke, bortsett fra jobbe, jobbe, lese, lese, lese. Newton mente det beste hadde vært å sette Åro ned til level 9., men alle klassene der er fulle og ingen har meldt at de skal slutte. Åro vil selvsagt helst ikke bytte klasse, det er nok litt pinlig og hun har heller ikke lyst til å måtte jobbe en gang til med å få nye venner i en ny klasse. Etter litt fram og tilbake kom jeg med to løsningsforslag:
1. Åro får en plass i 9. klasse, enten det er fullt eller ikke, evt fra høsten av i det som da blir 10. Og at hun da får plass i kunst-klassen.
2. Åro fortsetter i 10. nå og 11. til høsten med den betingelsen at hun får plass i kunst-klassen og med betingelse at hun får ekstra hjelp i biologi og kjemi.
Hvis ikke noen av de alternativene kan oppfylles tar vi henne ut av skolen og flytter henne til en annen internasjonal skole presiserte jeg også.
Vi må tenke litt og skolen må sjekke litt og rett over påske må vi bestemme endelig hva vi skal gjøre. Herregud så vanskelig skole kan være!

Gjæret Kinakål til middag?

Ikke så veldig fristende kanskje? På matlagingskurset jeg var med på i dag lærte jeg å lage nettopp det - men også heldigvis en del andre retter som var mye bedre. Retten Fermented spicy & sour cabbage - Korean Kimchi kan med all verdens godvilje i beste fall kalles interessant, eller kanskje tilogmed spennende så lenge man ikke vet at kålen har ligget og gjæret. Det smakte sterkt krydret eddik rett og slett - ikke vondt, men heller ikke godt. Men uansett ikke noe jeg kommer til å lage selv.

Matlagingskurset arrangeres av G Hotell, men det er en av expat-damene her som står for markedsføring, påmelding og organisering. Hvert kurs varer fra 9.00 - 14.00 en dag, og da lager man tre - fire retter fra et utvalgt land i Asia. Forskjellige land og menyer alle månedene gjennom året. mange har meldt seg på alle kursene, og siden det bare er 7 plasser hver gang sier det seg selv at det vanskelig å få innpass. Jeg står på venteliste, og blir ringt opp dersom de får noen avbestillinger. Da er det bare å stille opp på kort varsel.

Morgenen begynte med kaffe og litt prat som det ofte blir når 7 damer møtes. Jeg kjente 2 av de som var med i dag fra før - og det betyr at jeg ble kjent med 4 nye i dag også:-). Vi var en tysk, en indisk, en canadisk, to amerikanske, en engelsk og meg. Deretter ble vi presentert for den dyktige kinesiske chefen, Vincent, og hans ansatte, kjøkkenet, utstyret og menyen. Heike og jeg som var med for første gang fikk litt ekstra forklaringer. Og da var det bare å sette i gang - vi fikk hver vår arbeidsplass rundt et bord og ble satt til å utføre alle de forskjellige hakke-, skjære-, dele-, mose- og mikse-oppgavene som må utføres til hver rett. Og etter at alt var kuttet og blandet og marinert stekte vi etter tur. Ovnene på et hotell er rimelig kraftige saker - wokene står over digre hull med gassbluss nedi som gir fra seg et kraftig drønn når man setter opp varmen. Broooaamm kan kanskje være et passende onomatopoetikon. Det er bare å passe luggen.

Vi lagde først den tidlgere nevnte gjærede kinakålen som bare kalles Kimchi og det er noe av den rareste maten jeg har vært borte i. Du tar en hel stor Kinakål, deler den i to på langs, salter den godt mellom hvert lag, pakker den inn i plast og legger den i kjøleskapet natten over. Dagen etter skylles saltet av og marinaden som består av most hvitløk, chilli, ingefær, østers og div grønnsaker stappes rundt og mellom kålbladene. Så skal dette puttes i en boks med lokk og stå i romtemperatur i 3 dager - da bobler det og den er gjæret. Etter det kan den oppbevares i kjøleskapet til evig tid! Dette er ikke en rett i seg selv, men brukes som tilbehør eller som ingrediens i andre retter siden den setter en sterk smak.

Vi lagde også Hae-Mul Pajeon, eller Korean seafood and scallion pancake, som var en mellomting mellom pannekake og omelett med masse deilig saker oppi, og vi lagde Kimchi Jjigae - en suppe med bla. skiver av andebryst og Tofu - hvor vi brukte Kimchien som en av ingediensene. Den var både sterk og god.
Som hovedrett lagde vi Stir-fried Beef eller Beef Bulgogi - det var skikkelig godt og helt mulig å få til på eget kjøkken. Desserten var også noe jeg kan og kommer til å lage; Su Jung Gwa eller Chilled cinnamon and ginger tea with dried Persimmon servert ved siden av frisk frukt. Kjempegodt! Teen lages ved å koke vann med kanelstenger, oppdelt ingefær og sukker. Serveres kald i glass med isbiter og en halv tørket og vasket Persimmon oppi. Vi lærte å kutte opp frukt i fine mønstre, og det var noe jeg likte:-). Laget jordbær og Kiwi med fint taggemønster, og ble også vist hvordan tomatskall blir flotte roser. Moro.

Etter at all mat var laget, og vi hadde freshet oss opp på hotellrommet som stod til vår disposisjon, spiste vi lunsj i restauranten sammen med Vincent, the Chef, og fikk selvsagt servert maten vi hadde laget. Kjøkkenet hadde dandert det flott og komponert måltidet slik det skal gjøres - men maten var vår. Drikke til maten var varm kinesisk te servert i små kopper uten hank. En herlig lunsj og en fantastisk opplevelse:-). Håper virkelig jeg får plass i mai også.




Mango, Papaya, Jordbær, gul Vannmelon og Kiwi - den kalde teen i glasset bak.



En egen fotograf fra hotellet tok bilder av oss og maten gjennom hele dagen, og når jeg får dem tilsendt skal jeg legge dem ut her.

Så mange bra bøker!

Sitter på terrassen og skriver - med utsikt over strand og hav, solen har såvidt forsvunnet bak huset og det er blitt levelig å sitte her ute. Omtrent 35 grader fortsatt:-). Snart en liten ettermiddagstreningsøkt, så et glass hvitvin på terrassen før vi går ut og spiser. Livet er bra hva?
Det er så mye der ute, så mye jeg vil lese, så mange bra bøker. Og nå som jeg leser engelske  bøker helt greit er det jo også så mye mer å velge mellom enn det var på norsk. Klassikere, krim, nye romaner, bøker jeg har lest før i oversatt versjon og non fiction. Det fine er at jeg bedre tid til å lese nå enn jeg hadde hjemme og at det er relativt greit å få tak i engelske bøker her. Det er egentlig bare det å velge som er vanskelig. Jeg har alltid en liten notatbok med meg i veska som jeg ofte bruker til å skrive ned navn på butikker eller andre steder jeg må besøke som jeg får tips om fra andre, og der har jeg også en liste over bøker jeg ønsker å kjøpe. Jeg har fått en god del lesetips fra mange hjemme, på Facebook, men alle bøkene er ikke tilgjengelig her. Nå har jeg blitt med i tre forskjellig bokklubber som de kaller det her, leseklubber er et annet ord man kan bruke. Vi har møter en gang i måneden i hver klubb hvor vi prater om og diskuterer den boken vi alle har lest. Selvsagt er mat og vin også. Jeg syns jo ikke det er veldig mye med en bok i måneden så jeg har da blitt med i alle de tre klubbene jeg har hørt om. To av dem har møter om kvelden og en om formiddagen - og den sistnevnte har jeg blitt administrator for.
Aprilboken var The glass castle av Jeanette Walls, og den ser jeg er oversatt til norsk nå med tittel Krystallslottet. Da sier jeg bare: løp og kjøp - og les! Den var utrolig bra.
Maiboken i den ene klubben heter A gate at the stairs av Lorrie Moore, som jeg ikke har hørt om før og i den andre The great Gatsby, som jeg har lest på norsk for mange mange år siden. Jeg har klart å få inn Nesbø på leselisten for høsten - The Leopard (Panserhjerte) skal alle damene, som er både engelske, tyske og amerikanske, ha lest til september-møtet. Blir spennende å høre hva de syns om vår norske helt.
De bøkene jeg ikke finner i de to, tre lokale bokhandlene har jeg begynt å bestille fra Kinokuniya i Kuala Lumpur, eller KL som man sier her. Kinokuniya er egentlig en stor japansk bokhandelkjede som har vokst utover i Asia. Jeg bestiller online på nettbutikken deres og to - 2 - dager etterpå har jeg bøkene levert på døra! Veldig bra - bare jeg passer på å være hjemme. Hvis ikke man er hjemme ringer de og spør om det passer om de kommer tilbake dagen etter.
Jeg legger ut i høyre spalte på bloggen her de bøkene jeg leser etterhvert, og det er bare å spørre hvis det er noen titler dere blir nysjerrige på og vil vite mer om.

Så, da er dagens utendørs trening unnagjort, hvitvinen er i glasset og den indiske restauranten er i sikte:-).

Hva gjør egentlig Roar?

Jeg fikk en kommentar fra min kjære mor om at det ikke er så mye om hva Roar holder på med i bloggen min - og det har hun nok helt rett i. Han er på jobben største delen av dagen og jeg skriver mest om hva jeg selv gjør her, selv om jeg riktignok har skrevet noe om ting vi har gjort sammen i helgene.

Det jeg oftest får spørsmål om både fra Norge og de jeg treffer her nede er hva Roar jobber med og hvorfor han nå er plassert i Malaysia. Da svarer jeg på min veldig enkle måte, som amatør og totalt uten korrekt ingeniørterminologi, at han er ingeniør og jobber i et internasjonalt seismikkselskap som nettopp har etablert en produksjonsenhet her i Penang. Også utdyper jeg litt nærmere for de som virker som de er interessert at firmaet heter Schlumberger Western Geco - og da faller de fleste av lasset, bortsett fra de som evt er i bransjen selv eller har en mann som er det. Kombinasjonen av ordene Schlumberger, seismikk og Roar får de fleste engelsk-talende til å få litt flakkende blikk og usikker latter. Så mye enklere for dem som kan si at mannen jobber som salgssjef i Nokia eller noe annet forståelig:-).

Og hva gjør så Roar her? Western Geco etablerte i fjor en fabrikk her nede, eller flyttet produksjonen fra Bergen er mer korrekt, som produserer kabler. Mer korrekt: kobler kabler sammen med noen bokser med elektronikk inni som samler inn seismiske data i forbindelse med landbasert oljeleting. Kablene er laaange og har med jevne mellomrom disse boksene som samler inn og sender fra seg data. Det er selve de innsamlede dataene som er poenget i Western Geco, det er det de tjener penger på. Dataene selges til oljefirmaer verden over for at de skal vite hvor det er mulighet for å finne olje. Elektronikken inni boksene fungerer som en slags ekkolodd på land hvis man skal sammenligne med noe folk kjenner fra før. De kan registrere hva som er under landoverflaten, om det er hulrom osv hvor det da kan finnes olje eller gass. Ansvaret til Roar her i Malaysia er å passe på at alle enheter som brukes i produksjonen er her i riktige mengder til rett tid og at produksjonen går som den skal - leveranser kommer fra en rekke underleverandører rundt omkring i verden. Han har mye kontakt med underleverandører og er akkurat nå i Kina på en 10-dagers-tur for å besøke en rekke leverandører. Da ser han bl.a på produksjonen for å se at alt gjøres slik det skal, det er rimelig viktig at elektronikk produserer i henhold til kravspesifikasjonen. Eller han prøver å finne nye leverandører til produksjonen. Han reiset jo mye rundt da vi bodde i Norge også. Tidligere jobbet han med å utvikle elektronikken de bruker, og nå altså med å produsere den.

Nå regner jeg med, og håper egentlig også, at Roar legger inn en kommentar på denne bloggen - for har kan sikkert både rette på meg og fylle ut:-). Jeg har vært på besøk på fabrikken og sett, men fikk ikke lov å ta bilder - spionasje må man ta alvorlig. Sikkerhetsvaktene sjekket tilogmed bagasjerommet på bilen vår før vi fikk slippe ut av området.

Arbeidsplassen hans ligger på fastlandet og det vil si at han må kjøre gjennom Georgetown og over broen - noe som tilsier kø både om morgenen og ettermiddagen. På det verste om ettermiddagen kan han bruke så mye som 1 time og 40 min på de ca 5 milene. Han begynner kl. 8.00, drar hjemmenfra 7.00 og slutter gjerne i 17-18-tiden og er hjemme mellom 18 og 19 - altså borte 12 timer hver dag. Ganske annerledes enn Asker hvor han brukte 5 minutter til og fra jobb.

Når det blir mørkt kl. 19.30 føles det ikke som det er så mye mer igjen av dagen, annet enn å spise middag. Men fotballgal som han er har han funnet fram til andre likesinnede. Mandag og onsdag er det trening og lørdag er det kamper - og det har gjort at hans nettverk raskt har blitt ganske stort. De er jo sosiale disse fotballgutta - og det får jeg også nyte godt av det. De har jo koner også:-). Richard, en av disse treningskameratene spurte meg i butikken i dag om ikke Roar kom hjem snart - han telte timer nå påstod han. Laget savner og trenger ham. Lørdagskampene er bare for dem som er over 45 år - type old boys-lag - og da Roar spurte om å få være med trodde de ikke han hadde fått med seg aldersgrensen, de var helst sikre på at han var 10 år for ung! Han har levd lenge på det der:-).





På Monkey Beach.





Fra helgen på Langkawi.





Marte var på besøk i februar.




Roar er veldig stolt av og fornøyd med bilen han kjøpte her nede, og han har all grunn til det. Den beste og sprekeste bilen vi har hatt noen gang vil jeg påstå. Første gang vi har helt ny bil, og også første gang vi ikke har stasjonsvogn.




Han likte vel teksten på skiltet ogs tenker jeg:-)