fredag 31. desember 2010

Nå er vi i gang!

Trådløst nettverk kom endelig på plass i leiligheten - og da føles livet mer normalt igjen. Den kvelden satt vi alle tre med hver vår pc på fanget og var sosiale på Facebook og ikke med hverandre:-).

Første inntrykk av Malaysia er at det er frodig og vennlig. Det er veldig grønt, jungelen eller regnskogen vokser helt inn på flyplassen og det er palmer og trær overalt. Overraskende siden det er så varmt, men forståelig når man opplever at det regner en skur nesten hver dag. Menneskene her oppleves så langt som imøtekommende og vennlige men samtidig skeptiske. Vi skiller oss ut, det er ikke mange lyse i området vi bor i eller i Georgetown, og før vi kan språket vil vi bli sett på som turister som snart reiser igjen. Alle snakker engelsk men mange med en meget spesiell aksent som er vanskelig å forstå - i likhet med kineserne sluker de nesten alle konsonantene og da blir det litt utydelig det hele:-). De på sin side syns alle vestlige snakker engelsk med en meget rar aksent. Vi blir nok vant til det etterhvert, og vi har merket hvor mye lettere det er å få store smil i retur hvis vi bruker malayiske ord for takk og lignende. Mål: lære minst et nytt ord hver dag.

Det er rundt 30 grader hver eneste dag - snittemperaturen gjennom året varierer med 1 - 2 grader - og luftfuktigheten er høy. Håret mitt krøller seg som det aldri har gjort før:-). Hvis man vil kan dagene gjerne gå uten at man kjenner varmen - det er like vanlig å kjøre til alt her som i USA. Fortau er fremmedord og med mye vill kjøring er sykling og gåing langs veiene er en risikosport. Vi kan gå fra en aircondition-kald leilighet, med heisen ned til en bil med aircondition og kjøre rett til supermarked, kjøpesenter eller restaurant også med aircondition. Barna blir hentet og kjørt med skolebuss - Åro vil bli plukket opp rett utenfor leiligheten. Men selvsagt skal vi være ute - vi er da norske. Så får heller svetten sile:-). Vi som soler oss skiller oss ut - her er det mest populært å bruke whitening-kremer for å holde seg eller bli blekest mulig.

Leiligheten vi leier er helt fantastisk! 270 kvm på ett plan, helt ny og aldri bebodd før nå. Stor stue og spisestue med vinduer på to sider, 2 balkonger, 4 store soverom med bad og garderobe til hvert av dem, flott kjøkken, vaskerom og pikerom (!) med bad og verdens flotteste utsikt. Alt er moderne, nytt og helt flott men varmt vann på kjøkkenet eller på badene er det ikke! Det er ikke vanlig å ha det andre steder enn i dusjen. Her vasker man opp i kaldt vann - ja til og med på restauranter - og oppvaskmaskin er heller ikke vanlig. Vi insisterte på å få oppvaskmaskin og fikk det innstalert i vaskerommet - på kjøkkenet var det ikke opplegg for det.
Nydelig svømmebasseng og flott treningsrom har vi felles med resten av blokka. Og det viser seg ikke å være mange andre beboere siden bygget er såpass nytt. Vi har demed både garasje, basseng, treningsrom og vakter omtrent for oss selv!

I går hadde Roar bursdag og da ville vi spise på restaurant, uten at det er noe luksus i seg selv her nede, og bestemte oss for å dra til Batu Ferringih - et mer kjent turistområde enn der vi bor - hvor det er mye som skjer. Siden vi ville ha vin til maten tok vi bussen og det viser seg å være helt geniale bussforhold her - noen som burde ta seg en studietur hit kanskje? Buss som stopper der du vil hvert 5. minutt og som koster 1,4 ringgit, ca 2,8 kroner. 100,- for månedskort. Helt genialt. Vi spiste vårruller og supersterk Tom Yam på en sjømatrestaurant helt nede på stranden under palmene - og det var ganske uvirkelig. Særlig siden det stod et juletre og blinket med røde og blå lys og julemusikk ble spilt på høytalere:-). Feriefølelsen er høy - og det er vanskelig å skjønne at vi faktisk bor her.

Dagens nye ord: Terima kasih = takk






kjøkken

spisestue

Har aldri hatt plass til sittegruppe på soverommet før.

Utsikt fra stua

torsdag 9. desember 2010

Pakker vi ting eller minner?


Jeg har flyttet før - ganske mange ganger og senest for 3 år siden - men aldri til den andre siden av verden og aldri med 4 ulike pakkedestinasjoner. Ved en vanlig flytting pakkes alt ned og flyttes til ett og samme sted, nå skal vi pakke og sortere slik at noe blir igjen i huset, noe skal lagres i en leid lagerbod, noe skal sendes til Malaysia med et flyttebyrå og noe skal bli med oss i koffertene. Det blir mer til lagerboden enn jeg hadde renget med, etter å ha gitt bort 10 esker med bøker er det fortsatt 20 igjen, etter å ha gitt bort sekkevis med vinterklær er det fortsatt mye igjen, for ikke å snakke om støvler. Jeg elsker støvler og nå kommer jeg ikke til å kunne bruke dem, har tilgode å finne støvler som kan brukes i 30 varmegrader. Ok, så kjøper man støvlehengere, skobokser, klesstativ, plastbager og klesposer på Ikea - men får klærne det bra i lagerboden i Sabas gamle lokaler i Tønsberg? Kommer jeg hjem til kåper med mugglukt og støvler med dyr oppi? Blir bøkene bølgete av fukt? Er all jobben forgjeves - kanskje jeg skulle ha kastet eller gitt bort alt med en gang?

Det er livet vårt vi pakker ned - ja både klær og støvler er forgjengelige, men like fullt en del av livet og identiteten. Album med bilder fra Marte ble født for 20 år siden, fra vi giftet oss for 21 år siden, fra jeg med svært 80-tallshår, dobbelt sett med skulderputer og Liebfraumilch i glasset i 1985 traff Roar med lang lys lugg, skinnslips og italienske skinnsko og fra jeg vokste opp på Teie og i Vestskogen. Det pakker vi ned. Mange permer pakker vi ned - med tegninger barna har tegnet hjemme og i barnehagen, til og med tegninger jeg tegnet da jeg var barn og ungdom, akttegningene jeg laget da jeg prøvde å bli kunstner. Bøkene er viktige, de sier mye om hvem vi er og hvem er vi da i et fremmed land uten en eneste bok? Hvilke signaler gir vi til nye bekjentskaper som kommer på besøk? Roar insisterer på å ta med de 1500 vinylplatene han har - de er viktige for hans identitet. Og det skal sies - de blir spilt her i huset. Jeg skal kose meg med å kjøpe bøker underveis i oppholdet - bokhandlene skal utforskes. Plater spiller vi flere ganger, det er sjelden bøker blir repetert.

Men  fint og ryddig blir det i denne boden - bokesker fra SD i fine stabler, klær i hvite poser og støvler hengende på rad og rekke og store klesposer i andre stabler. Litt estetikk må man tillate seg.

I dag er det 12 dager til flyttebyrået kommer og pakker og henter det som skal med på reisen, og før det må egentlig alt annet også pakkes ferdig. Vi må vite at vi har plass til det vi vil ha med i koffertene - små julegaver i år takk:-) - og derfor må koffertene også pakkes før byrået kommer. Alt som skal være i lagerboden må være pakket og kjørt dit - og etter at byrået har vært her skal det i teorien bare stå igjen møbler. Blir spennende å se om mine logistikkevner holder mål.

Det vi sender med flyttebyrå blir fraktet med skip og det tar sin tid - dvs at vi de første 6 ukene der nede må klare oss med de vi fikk med i 3 kofferter. Da skal det tas nøye vurderinger på hva koffertene skal inneholde - eller kanskje ikke?. Brukbar unskyldning for å ta en seriøs shoppingrunde når vi kommer fram: - nei klærne mine, de kommer om 6 uker de.

Selamat petang:-)

geniale store klesbager

fulle bokesker

Tomme bokskap
kjoler og kåper pakkes inn


skoesker



torsdag 2. desember 2010

En enkel beslutning?

Nei, det er ikke det. Ikke bare. Mitt umiddelbare svar da Roar spurte om han skulle takke ja til jobben der nede var ja. Helt klart ja. Jeg er ikke redd for å hive meg med på slikt. Men vi måtte snakke mye og tenke mye før et endelig svar var klart - både hans svar til jobben og beslutningen om at jeg og Åro skulle være med.

Økonomi var et område vi måtte diskutere og regne på. Vi må klare oss på en lønn, og nei, man tjener nødvendigvis ikke fryktelig mye selv om man tar et utenlandsoppdrag. Vi får dekket bolig, skolepenger og noen hjemreiser - utenom det må vi klare oss på en relativt vanlig norsk lønn. Roar var bekymret for hvordan jeg som har tjent egne penger siden jeg var 13 år vil oppleve å måtte spørre ham om penger. Det har jeg faktisk aldri gjort før. Siden vi ikke skal selge huset har vi en god del faste kostnader som fortsetter å løpe; lånekostnader, forsikring, kommunale avgifter og evt vedlikehold underveis. Utleie av huset er eneste løsning og det viser seg at leieinntektene vil dekke det meste. Siden leieinntektene må skattes av må vi dog sette av penger til en baksmell vi vet vil komme i 2012. Nå er prisnivået såpass lavt i Malaysia at det er mulig en norsk lønn rekker veldig langt - men det finner vi ikke helt ut av før vi har bodd der og handlet litt og levd litt.

Barna er også noe vi har snakket om - hva om Åro ikke ville være med? Hva om hun ikke vil trives? Hva med Marte som har flyttet på hybel i Trondheim - hvordan blir det å være så langt fra hverandre? Nå viste det seg raskt at alle bekymringer så langt var unødvendig. Åro (14 år) er udelt positiv og gleder seg veldig. Forventningene er skyhøye. Marte trives i Trondheim og vil ikke være med å bo sammen med oss, men gleder seg til å komme på påske- og sommerferie. Hun syns derimot det er rart ikke å ha noe som er "hjem" i Asker - og det skjønner jeg veldig godt.

Vi har også snakket mye om meg og min nye kommende posisjon som hjemmeværende. En meget ny og uvant situasjon - har aldri vært hjemme bortsett fra 6 måneder med Marte og 1 år med Åro da de ble født. Da hadde jeg i motsetning til nå både lønn og et definert ansvar. Jeg har vært vant til å jobbe mye og hatt mitt eget liv med kollegaer og jobbmessige utfordringer. Jeg har definert meg selv mer gjennom jobb og egenutvikling enn gjennom mannen min. Han er livredd for at jeg skal fyre løs når han kommer hjem fra jobb - som forøvrig blir sent - og bombardere ham med spørsmål om alt som har skjedd på jobben, hvem sa det og hvem gjorde hva og hva sa han og hva sa du da. Han hater det - og jeg må flire litt ved tanken. Jeg har måttet love at jeg skal finne meg noe å gjøre - betalt eller ikke - så jeg ikke får tid til å bli kona fra helvete:-).

Og så har vi ikke minst snakket om alle mulighetene, alle de positive opplevelsene, alle de spennede stedene vi skal se, nye mennesker vi skal bli kjent med, alle ting vi skal gjøre sammen, alle nye matretter vi skal smake og alt det som skal utfordre vår norske tenkemåte og levesett. Vel får jeg ikke lønn eller kollegaer, men tenk på alt det jeg kan få tid til å gjøre! Jeg kan trene på formiddagen, svømme i bassenget, handle fersk mat på markedet, lære å lage malaysisk mat, lære språket, sy klær av fantastiske stoff jeg er sikker på å finne, male de bildene jeg aldri har fått tid til, bruke tid i bokhandlene, bli kjent med andre ex pats og drikke te sammen med dem, gå turer i fjellet, øve meg på å kjøre på venstre side av veien eller rett og slett høre på musikk eller lese en bok.

Midt oppe i all realismen og funderingene har jeg uansett bestemt meg for å reise av gårde med en usedvanlig positiv innstilling og med et åpent sinn slik at oppholdet vårt kan bli et minne for livet og en berikelse både for familien og for hver enkelt av oss.

Selamat malam:-)